Kongokrisa
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Crise congolaise | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kalde krigen | ||||||||
 Belgiske paratropper forbereder en gisselredningsoperasjon i november 1964. Karet under viser situasjonen i 1960-1. | ||||||||
| ||||||||
| Stridende parter | ||||||||
Juni–september 1960: Lumumba-regjeringa Støttet av: 1960–1962: 1964-1965 Simbaopprørere CubaStøttet av:  Kina Sovjetunionen Tanganyika | Fra september 1960: Kasa-Vubu-regjeringa ONUC (1960–64) Belgia (1964–65) USA (1964–65) Sørafrikanske leiesoldater (1964–65) Rhodesianske leiesoldater (1964–65) | 1960-1963: Katanga  Sør-Kasaï BelgiaStøttet av: Sør-Afrika Frankrike | ||||||
| Kommandanter og ledere | ||||||||
| Patrice Lumumba † Antoine Gizenga Pierre Mulele Laurent Kabila Ernesto Guevara | Joseph Kasa-Vubu Joseph-Désiré Mobutu Moïse Tshombe (fra 1964) Jean Schramme Lyndon B. Johnson Dag Hammarskjöld † Jonas Wærn Johnson Aguiyi-Ironsi | Moïse Tshombe Albert Kalonji Gaston Eyskens Théo Lefèvre Jean Schramme | ||||||
| Styrker | ||||||||
| ONUC: Opptil 20.000 | ||||||||
| Tap | ||||||||
| Totalt ~100.000+ kongolesiske sivile | ||||||||
 | ||||||||
Kongokrisa (fransk: La Crise congolaise) var en periode med maktkamp og store uroligheter i den første republikken Kongo, det tidligere Belgisk Kongo, på første halvdel av 1960-tallet. Krisen begynte med landets nasjonale uavhengighet fra Belgia i juni 1960, og endte med at Joseph-Désiré Mobutu grep makten i november 1965. Underveis ble statsministeren Patrice Lumumba myrdet i januar 1961, og kaoset førte til at De forente nasjoner grep inn med den fredsbevarende styrken Operation des Nations Unies au Congo, som ble iverksatt av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 den 14. juli 1960, og inkluderte svenske, irske, indiske og norske soldater.
Urolighetene i Kongo hadde flere grunner, og kunne til forskjellige tider bli beskrevet som en antikolonialistisk strid. Den gamle kolonimakten Belgia forverret på mange måter krigen gjennom sine handlinger. Urolighetene ble også beskrevet som en utbryterstrid mot provinsen Katanga og den autonome regionen Sør-Kasaï, støttet av Belgia og vestlige gruveselskaper, som endte opp med å bli erobret på vegne av Kongo av FN-styrkene. FNs innsats i Kongo var en av De forente nasjoners fredsbevarende operasjoner, og en av den kalde krigens stedfortrederkriger mellom USA og Sovjetunionen.
De to stormaktene støttet hver sin side av den splittede kongolesiske statsledelsen. Den østlige regjeringa i Stanleyville, som ble ledet av Antoine Gizenga, ble støttet av USSR, andre østblokknasjoner og Egypts president Gamal Abdel Nasser. En liten, cubansk ekspedisjon anført av Che Guevara støttet den senere presidenten Laurent-Désiré Kabila, som da hadde status som en kongolesisk opprører. USA og øvrige vestlige land støttet den vestre regjeringa i Léopoldville, som ble ledet av Joseph Kasa-Vubu og Joseph-Désiré Mobuto. Alt i alt mistet omtrent 100 000 eller flere mennesker livet som en konsekvens av krisa. Den førte også til et traumatisk slag for FN da generalsekretær Dag Hammerskjöld døde i en flyulykke mens han forsøkte å forhandle.
I 1964 ledet Pierre Mulele et mislykket opprør i de østlige provinsene som ble kjent som Simbaopprøret.
Resultatet av krisa ble at Kongo – som i 1971 ble omdøpt til Zaïre, som en del av Mobutus afrikaniserende authenticité-program – ble et korrupt og autoritært regime ledet av Mobutu, den senere Mobutu Sésé Seko, som kom til å vare i trettien år. Da den kalde krigen gikk mot slutten, stoppet Belgia, Frankrike og USA sin militær-finansielle støtte til Mobutu-regimet, mens Kaliba overtok makten i landet etter den første krigen i Kongo i 1996–1997.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Congo Crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
