Inscriptio

Inscriptio eller adresse er en del av det middelalderlige brevformularet (middelalderdiplom).

Inscriptio i et diplom utstedt av doge Michele Steno i 1402

I brevformularet følger inscriptio etter invocatio og intitulatio (brevutstederens navn og tittel) i protokollen. Den inneholder brevmottakerens navn og tittel. Etter inscriptio fulgte det en hilsen til mottakeren, salutatio.

Diplomet behøvde ikke å ha noen bestemt adresse; det kunne godt simpelthen stå at innholdet bekjentgjøres eller bekjentgjøres for alle. I så fall var inscriptio direkte sammenknyttet med promulgatio (bekjentgjørelsen).

Inscriptio sto som regel i samme setning som intitulatio og hadde dativ-kasus. Dette gjaldt både på latin og gammelnorsk.

I de eldste norske kongebrevene var mottakeren oftest nøye angitt, for eksempel ollum guðs vinum oc sinum i ærchibiscupsdœme af Niðarosi þæim sem þetta bref sia æða hœyra («alle Guds og sine venner i erkebiskedømmet Nidaros, dem som ser eller hører dette brevet»). Dette var naturligvis alltid tilfellet hvis mottakeren var en bestemt person. Senere brukte man ofte en standardformel, ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bref sjá eða heyra («alle menn som ser eller hører dette brevet»), som var en oversettelse av den latinske formelen omnibus praesens scriptum cernentibus.

I brev til enkeltpersoner kunne adressaten få en rekke rosende epiteter i tillegg til navn og tittel. Det var lagt stor vekt på å finne de rette uttrykkene avhengig av mottakerens rang.

Litteratur

• Lars Hamre: Innføring i diplomatikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1972