Åpne hovedmenyen
Inge Viett
IngeViettUllaJelpke.jpg
Inge Viett (hvitt sjal) under en demonstrasjon sammen med venstrepolitikeren Ulla Jelpke
Født12. januar 1944[1][2] (75 år)
Barsbüttel
Beskjeftigelse Terrorist, skribent, selvbiograf
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Rote Armee Fraktion

Inge Viett (født 12. januar 1944 i Stemwarde ikke langt fra Hamburg) er en dømt tysk venstreekstrem terrorist og tidligere medlem av «Bewegung 2. Juni» og antagelig også Rote Armee Fraktion. Etter at hun kom i fengsel har hun skrevet bøker, dels med selvbiografisk innhold.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Etter at Jugendamt hadde fratatt hennes mor omsorgsretten, levde Inge Viett fra 1946 først i et barnehjem i Schleswig-Holstein. I mars 1950 kom hun til en pleiefamilie i en landsby ved Eckernförde. Inge Viett skildret tiden og særkilt pleiemorens oppdragelsesmetoder som svært belastende.[3] En bonde o nærheten skal ha voldtatt henne.[4] Hun gikk på folkestolen i landbyen.

Etter ni år flyktet hun fra pleiefamilien. Med hjelp fra den stedlige sogneprest fikk hun for ett år plass ved et Jugendaufbauwerk i Arnis, der hun ble undervist i hushold og barnepleie.[5] Barne- og ungdomsvernet sendte henne så til barnepleieskole i Schleswig. Selv ville hun heller bli gymnastikklærer og beskrev senere sin utdannelse som barnepleier som skrekkelig.[6] Situasjonen førte til et selvmordsforsøk.[7] Hun fortsatte, og begynte på et praksisår før uteksaminering som barnepike hos en velstående familie i Hamburg. Her led Inge Viett etter egen mening under en autoritær familiefar.[8] Under denne tiden hadde hun et forhold til en ca 20 år eldre oppdragerske i Schleswig, som så overtok formynderskapet og muliggjorde at hun fikk begynne på en sportsskole.[9] Så inngikk hun en forbindelse med en afroamerikansk soldat.[10] I 1963 begynte hun på et sport- og gymnastikkstudium ved Universität Kiel og var der i seks semestre, men hun avbrøt rett før skoleavslutning.[11]

Deretter dro hun til Hamburg og strippet i to måneder i St. Pauli («Reeperbahn»). Med en livsledsagerske flyttet hun til Wiesbaden og arbeidet der som grafisk hjelper.[12] Etter at arbeidsforholdet var avsluttet hadde hun en rekke kortere engasjementer; hun var blant annet reiseleder, hushjelp og bardame.

TerroristRediger

Hun flyttet i 1968 til et kvinnekollektiv i Kreuzberg i Vest-Berlin hvor hun ble aktiv i Bewegung 2. Juni. I 1972 ble hun fengslet, men klarte å bryte seg ut. Hun deltok under bortføringen av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz, i 1975. Samme år ble hun igjen fengslet. Heller ikke denne gangen klarte de vesttyske fengselsmyndigheter å holde på henne. 7. juli 1976 flyktet Viett, Gabriele Rollnik, Monika Berberich og Juliane Plambeck fra kvinnefengselet i Lehrter Straße i Berlin.

Hun hjalp også andre fengslede terrorister å bryte seg ut fra fengsel i 1978.

I 1981 skjøt hun en politimann rue de la Chaise i Paris, som ble sterkt skadet og siden måtte sitte i rullestol frem til han døde i 2000 som senvirkning av skadene.[13].

Med hjelp fra Stasi kom hun seg inn i Øst-Berlin gjennom agentslusen i Berlin Friedrichstraße stasjon.

Soning, forfatterskapRediger

Etter murens fall ble hun arrestert i 1990 og to år senere dømt til 13 års fengsel. Hun ble prøveløslatt i 1997 etter syv års soning.

Under soningen begynte hun å skrive bøker.

Regissøren Volker Schlöndorffs film Die Stille nach dem Schuss er inspirert av Vietts liv.

VerkerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 14. aug. 2015, 119430215
  2. ^ Filmportal.de, 9. okt. 2017, Inge Viett, 391103fd1fe644e2a7a7b1f165007491
  3. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 18 ff.
  4. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 45 f.
  5. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 53
  6. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 55
  7. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56
  8. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56 ff.
  9. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 58 ff.
  10. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); a. 60
  11. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 61
  12. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 68 ff.
  13. ^ http://policehommage.blogspot.ch/1981/08/francis-violleau-inge-viett-raf.html