Åpne hovedmenyen
Inge Viett
IngeViettUllaJelpke.jpg
Inge Viett (hvitt sjal) under en demonstrasjon sammen med venstrepolitikeren Ulla Jelpke
Født12. januar 1944 (75 år)
Barsbüttel
Beskjeftigelse Terrorist, skribent
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Rote Armee Fraktion

Inge Viett (født 12. januar 1944 i Stemwarde ikke langt fra Hamburg) er en dømt tysk venstreekstrem terrorist og tidligere medlem av «Bewegung 2. Juni» og antagelig også Rote Armee Fraktion. Etter at hun kom i fengsel har hun skrevet bøker, dels med selvbiografisk innhold.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Etter at Jugendamt hadde fratatt hennes mor omsorgsretten, levde Inge Viett fra 1946 først i et barnehjem i Schleswig-Holstein. I mars 1950 kom hun til en pleiefamilie i en landsby ved Eckernförde. Inge Viett skildret tiden og særkilt pleiemorens oppdragelsesmetoder som svært belastende.[1] En bonde o nærheten skal ha voldtatt henne.[2] Hun gikk på folkestolen i landbyen.

Etter ni år flyktet hun fra pleiefamilien. Med hjelp fra den stedlige sogneprest fikk hun for ett år plass ved et Jugendaufbauwerk i Arnis, der hun ble undervist i hushold og barnepleie.[3] Barne- og ungdomsvernet sendte henne så til barnepleieskole i Schleswig. Selv ville hun heller bli gymnastikklærer og beskrev senere sin utdannelse som barnepleier som skrekkelig.[4] Situasjonen førte til et selvmordsforsøk.[5] Hun fortsatte, og begynte på et praksisår før uteksaminering som barnepike hos en velstående familie i Hamburg. Her led Inge Viett etter egen mening under en autoritær familiefar.[6] Under denne tiden hadde hun et forhold til en ca 20 år eldre oppdragerske i Schleswig, som så overtok formynderskapet og muliggjorde at hun fikk begynne på en sportsskole.[7] Så inngikk hun en forbindelse med en afroamerikansk soldat.[8] I 1963 begynte hun på et sport- og gymnastikkstudium ved Universität Kiel og var der i seks semestre, men hun avbrøt rett før skoleavslutning.[9]

Deretter dro hun til Hamburg og strippet i to måneder i St. Pauli («Reeperbahn»). Med en livsledsagerske flyttet hun til Wiesbaden og arbeidet der som grafisk hjelper.[10] Etter at arbeidsforholdet var avsluttet hadde hun en rekke kortere engasjementer; hun var blant annet reiseleder, hushjelp og bardame.

TerroristRediger

Hun flyttet i 1968 til et kvinnekollektiv i Kreuzberg i Vest-Berlin hvor hun ble aktiv i Bewegung 2. Juni. I 1972 ble hun fengslet, men klarte å bryte seg ut. Hun deltok under bortføringen av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz, i 1975. Samme år ble hun igjen fengslet. Heller ikke denne gangen klarte de vesttyske fengselsmyndigheter å holde på henne. 7. juli 1976 flyktet Viett, Gabriele Rollnik, Monika Berberich og Juliane Plambeck fra kvinnefengselet i Lehrter Straße i Berlin.

Hun hjalp også andre fengslede terrorister å bryte seg ut fra fengsel i 1978.

I 1981 skjøt hun en politimann rue de la Chaise i Paris, som ble sterkt skadet og siden måtte sitte i rullestol frem til han døde i 2000 som senvirkning av skadene.[11].

Med hjelp fra Stasi kom hun seg inn i Øst-Berlin gjennom agentslusen i Berlin Friedrichstraße stasjon.

Soning, forfatterskapRediger

Etter murens fall ble hun arrestert i 1990 og to år senere dømt til 13 års fengsel. Hun ble prøveløslatt i 1997 etter syv års soning.

Under soningen begynte hun å skrive bøker.

Regissøren Volker Schlöndorffs film Die Stille nach dem Schuss er inspirert av Vietts liv.

VerkerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 18 ff.
  2. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 45 f.
  3. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 53
  4. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 55
  5. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56
  6. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56 ff.
  7. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 58 ff.
  8. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); a. 60
  9. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 61
  10. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 68 ff.
  11. ^ http://policehommage.blogspot.ch/1981/08/francis-violleau-inge-viett-raf.html