Inge Viett
Inge Viett (født 12. januar 1944 i Stemwarde ikke langt fra Hamburg, død 9. mai 2022) var en tysk venstreekstrem terrorist og medlem av Bewegung 2. Juni og antagelig også Rote Armee Fraktion. Etter at hun kom i fengsel skrev hun bøker, dels med selvbiografisk innhold.
| Inge Viett | |||
|---|---|---|---|
.jpg){kind=small} | |||
| Født | 12. jan. 1944[1][2][3] Barsbüttel | ||
| Død | 9. mai 2022 (78 år) Falkensee | ||
| Beskjeftigelse | Terrorist, skribent, selvbiograf[4] |
||
| Nasjonalitet | Tyskland |
||
| Medlem av | Rote Armee Fraktion, Bewegung 2. Juni |
||
| Dømt for | Mordforsøk | ||
| Fengsel | JVA Koblenz | ||
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Etter at Jugendamt hadde fratatt hennes mor omsorgsretten, levde Inge Viett fra 1946 først i et barnehjem i Schleswig-Holstein. I mars 1950 kom hun til en pleiefamilie i en landsby ved Eckernförde. Inge Viett skildret tiden og særkilt pleiemorens oppdragelsesmetoder som svært belastende.[5] En bonde i nærheten skal ha voldtatt henne.[6] Hun gikk på folkestolen i landbyen.
Etter ni år flyktet hun fra pleiefamilien. Med hjelp fra den stedlige sogneprest fikk hun for ett år plass ved et Jugendaufbauwerk i Arnis, der hun ble undervist i hushold og barnepleie.[7] Barne- og ungdomsvernet sendte henne så til barnepleieskole i Schleswig. Selv ville hun heller bli gymnastikklærer og beskrev senere sin utdannelse som barnepleier som skrekkelig.[8] Situasjonen førte til et selvmordsforsøk.[9] Hun fortsatte, og begynte på et praksisår før uteksaminering som barnepike hos en velstående familie i Hamburg. Her led Inge Viett etter egen mening under en autoritær familiefar.[10] Under denne tiden hadde hun et forhold til en ca 20 år eldre oppdragerske i Schleswig, som så overtok formynderskapet og muliggjorde at hun fikk begynne på en sportsskole.[11] Så inngikk hun en forbindelse med en afroamerikansk soldat.[12] I 1963 begynte hun på et sport- og gymnastikkstudium ved Universität Kiel og var der i seks semestre, men hun avbrøt rett før skoleavslutning.[13]
Deretter dro hun til Hamburg og strippet i to måneder i St. Pauli («Reeperbahn»). Med en livsledsagerske flyttet hun til Wiesbaden og arbeidet der som grafisk hjelper.[14] Etter at arbeidsforholdet var avsluttet hadde hun en rekke kortere engasjementer; hun var blant annet reiseleder, hushjelp og bardame.
TerroristRediger
Hun flyttet i 1968 til et kvinnekollektiv i Kreuzberg i Vest-Berlin hvor hun ble aktiv i Bewegung 2. Juni. I 1972 ble hun fengslet, men klarte å bryte seg ut. Hun deltok under bortføringen av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz, i 1975. Samme år ble hun igjen fengslet. Heller ikke denne gangen klarte de vesttyske fengselsmyndigheter å holde på henne. 7. juli 1976 flyktet Viett, Gabriele Rollnik, Monika Berberich og Juliane Plambeck fra kvinnefengselet i Lehrter Straße i Berlin.
Hun hjalp også andre fengslede terrorister å bryte seg ut fra fengsel i 1978.
I 1981 skjøt hun en politimann rue de la Chaise i Paris, som ble sterkt skadet og siden måtte sitte i rullestol frem til han døde i 2000 som senvirkning av skadene.[15].
Med hjelp fra Stasi kom hun seg inn i Øst-Berlin gjennom agentslusen i Berlin Friedrichstraße stasjon.
Soning, forfatterskapRediger
Etter murens fall ble hun arrestert i 1990 og to år senere dømt til 13 års fengsel. Hun ble prøveløslatt i 1997 etter syv års soning.
Under soningen begynte hun å skrive bøker.
Regissøren Volker Schlöndorffs film Die Stille nach dem Schuss er inspirert av Vietts liv.
VerkerRediger
- Einsprüche! Briefe aus dem Gefängnis. Edition Nautilus, Hamburg 1996, ISBN 3-89401-266-8
- Nie war ich furchtloser: Autobiographie. Edition Nautilus, Hamburg 1997, ISBN 3-89401-270-6. Rowohlt Taschenbuchverlag Reinbek 1999, ISBN 3-499-60769-7.
- Cuba libre bittersüß: Reisebericht. Edition Nautilus, Hamburg 1999, ISBN 3-89401-340-0
- Morengas Erben: eine Reise durch Namibia. Edition Nautilus, Hamburg 2004, ISBN 3-89401-447-4
ReferanserRediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119430215, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.stasi-mediathek.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, Filmportal-ID 391103fd1fe644e2a7a7b1f165007491, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nie war ich furchtloser[Hentet fra Wikidata]
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 18 ff.
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 45 f.
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 53
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 55
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56 ff.
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 58 ff.
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); a. 60
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 61
- ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 68 ff.
- ^ http://policehommage.blogspot.ch/1981/08/francis-violleau-inge-viett-raf.html
Eksterne lenkerRediger
- (en) Inge Viett på Internet Movie Database