Hitler-eden

Begrepet Hitler-eden (tysk: Führereid eller Eid auf den Führer, "Eden til lederen") refererer til troskapseder som offiserer og soldater i den tyske forsvaret og sivile tjenestemenn i Nazi-Tyskland i årene 1934 og 1945 måtte avlegge. Eden gikk ut på å love personlig lojalitet til Adolf Hitler i stedet for til landets grunnlov.

Bakgrunn

Dagen før president Paul von Hindenburgs død den 2. august 1934 hadde Hitlers kabinett vedtatt en lov som slo sammen embetene til kansleren (leder av regjeringen) og presidenten (statsoverhodet). Adolf Hitler ville nå være kjent som Führer und Reichskanzler (leder og kansler) og var både statsoverhode og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den dagen Hindenburg døde, ble det vedtatt å avholde en folkeavstemning 19. august for å la det tyske folket godkjenne sammenslåing av de to embetene.

Selv om den alminnelige oppfatning var at Hitler utarbeidet et løfte til seg selv og det militære, ble eden initiert av forsvarsministeren, general Werner von Blomberg, og general Walther von Reichenau, sjef for Departementskontoenerene. Hitler ble overrasket over eden. Før Hitler kom til makten avsa de militære den såkalte Reichswehreid der de lovet troskap til den tyske grunnloven og presidenten. Intensjon til Blomberg og Reichenau ved å la de militære sverge en ed til Hitler var å etablere et eget, personlig bånd mellom ham og de militære, som var ment å binde Hitler tettere mot det militære, og bort fra NSDAP. År senere innrømmet Blomberg at han ikke tenkte gjennom den fulle betydning av en ed på den tiden.

De tyske velgerne gikk til stemmeurnene den 19. august 1934, og 89,9 % stemte for at Hitler skulle bli eneveldig statsleder i Tyskland. Dagen etter besluttet regjeringen  at den såkalte "Lov Om Troskap for Sivile tjenestemenn og Soldater i de Væpnede Styrker" skulle erstatte de opprinnelige eder. Før kunngjøringen hadde medlemmer av de væpnede styrker og sivile tjenestemenn lovet troskap til "Folk og Fedreland" (Volk und Vaterland). Embetsmenn lovet i tillegg å verne om grunnloven og lovene i Tyskland. Den nye loven bestemte at i stedet skulle både medlemmer av de væpnede styrker og sivile tjenestemenn avsi en ed til Hitler personlig.

Ordlyd

Reichswehreid

Fra 1919 til 1935 ble Weimar-Republikkens væpnede styrker kalt Reichswehr ("Rikets Forsvar"). Medlemmer av de væpnede styrkene avga en ed som hadde følgende ordlyd fra 14. august 1919 og frem til 1. desember 1933:

«Ich schwöre Treue der Reichsverfassung und gelobe, daß ich als tapferer Soldat das Deutsche Reich und seine gesetzmäßigen Einrichtungen jederzeit schützen, dem Reichspräsidenten und meinen Vorgesetzten Gehorsam leisten vil.» (norsk: «Jeg sverger lojalitet til Rikets konstitusjon og lover, at jeg som tapper soldat alltid vil beskytte det tyske Riket og dets lovlige institusjoner, (og) adlyde Reichspräsident og min overordnede.»)

I januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt Reichskanzler, og det ble innført dødsstraff og ensretting. En av konsekvensene av dette regimeskiftet ble at det den 2. desember 1933 ble vedtatt en ny ordlyd:

«Ich schwöre bei Gott diesen heiligen Eid, daß ich meinem Volk und Vaterland allzeit treu und redlich dienen und als tapferer und gehorsamer Soldat bereit sein vil, jederzeit für diesen Eid mein Leben einzusetzen.» (norsk: «Jeg sverger ved Gud denne hellige ed, at jeg ønsker alltid trofast og oppriktig å tjene mitt folk og land og være forberedt på, som en tapper og lydig soldat å risikere livet for denne ed til enhver tid.»)

Endring i 1934

Reichswehr soldater sverger Hitler eden i 1934, med hendene hevet i den tradisjonelle schwurhand gest

Den 2. august 1934 ble det vedtatt to nye eder; en for militære offiserer og soldater, og en for sivile embetsmenn.

Ny ed for militære

Den tidligere eden for militære ble endret i en lov som ble omtalt som «Die Vereidigung der Wehrmacht auf Adolf Hitler, 2.8.1934»:

«Ich schwöre bei Gott diesen heiligen Eid, daß ich dem Führer des Deutschen Reiches und Volkes Adolf Hitler, dem Oberbefehlshaber der Wehrmacht, unbedingten Gehorsam leisten und als tapferer Soldat bereit sein vil, jederzeit für diesen Eid mein Leben einzusetzen.» (norsk: «Jeg sverger til Gud denne hellige ed som Leder av det tyske Riket og folk, Adolf Hitler, øverstkommanderende for de væpnede styrker, Jeg skal gjengi ubetinget lydighet, og at man som en modig soldat jeg skal til enhver tid være forberedt på å gi mitt liv for denne ed.»)

Ny ed for sivile embetsmenn

«Diensteid der öffentlichen Beamten»:

«Ich schwöre: Ich werde dem Führer des Deutschen Reiches und Volkes

Adolf Hitler treu und gehorsam sein, die Gesetze beachten, und meine Amtspflichten gewissenhaft erfüllen, så wahr mir Gott helfe.» (norsk: «Jeg sverger: jeg vil være trofast og lydig mot lederen av det tyske Riket og folk,

Adolf Hitler, til å overholde Guds lov, og samvittighetsfullt oppfylle mine offisielle plikter, så hjelpe meg Gud.»

Etter edsavisgelsen i august 1934 ble det unison sang av både Deutschland Über Alles og Nazi-hymnen Horst-Wessel-Lied.

Offentlige personer som nektet å avlegge eden

Tusenvis av militære offiserer skal ha påberopt seg sykdomsforfall for å slippe å avlegge eden. De ble tvunget til å avlegge eden etter å ha kommet tilbake til arbeidet. Noen som nektet å gjøre det:

• Karl Barth (sveitsisk teolog). Som konsekvens mistet han sitt professorat.
• Martin Gauger (dommer og aktor i Wuppertal). Som konsekvens ble han tvunget til å gå av fra embetet som aktor.
• Franz Jägerstätter (østerriksk pliktoppfyllende motstander). Som konsekvens ble han henrettet i 1943. Han ble saligkåret i 2007.
• Josef Mayr-Nusser (fra Bolzano), sa opp tjeneste i Waffen-SS. Konsekvenser: dødsstraff, døde på vei til Dachau konsentrasjonsleir
• Joseph Ruf ("Bror Maurus" av Christkönigsgesellschaft (rel.)). Som konsekvens ble han dømt til døden og henrettet.
• Franz Reinisch (Pallottines padre fra Østerrike), sa opp tjeneste i den tyske Wehrmacht. Som konsekvens ble han halshugget i 1942.

Kilder

• Fest, Joachim. Hitler. New York, NY: Harcourt Brace Jovanovich. 
• Kershaw, Ian. Hitler Hubris. New York, NY: W.W. Norton. 
• Shirer, William. The Rise and Fall of the Third Reich. New York, NY: Simon & Schuster. ISBN 0-671-62420-2.