Franz Jägerstätter
Franz Jägerstätter (opprinnelig Franz Huber, født 20. mai 1907 i Sankt Radegund i Oberösterreich, Østerrike, død 9. august 1943 i Brandenburg-Görden fengsel i Brandenburg ved Berlin i Tyskland) var en østerriksk gårdbruker og nazimotstander som nektet å gå i tysk militærtjeneste under andre verdenskrig. Han ble dømt til døden og henrettet av naziregimet. Han ble senere erklært som en martyr og saligkåret av Den katolske kirke.
| Franz Jägerstätter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Franz Huber 20. mai 1907[1][2][3][4]  St. Radegund | ||
| Død | 9. aug. 1943[1][2][3][4] (36 år) Brandenburg an der Havel, Brandenburg-Görden fengsel | ||
| Beskjeftigelse | Bonde | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Gravlagt | St. Radegund (1946–) | ||
| Medlem av | Secular Franciscan Order | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Jägerstätter ble født i Sankt Radegund i det som nå er Oberösterreich, i en liten landsby mellom Salzburg og Braunau am Inn. Han var uekte barn av stuepiken Rosalia Huber, og bonden Franz Bachmeier. Siden foreldrene ikke hadde råd til bryllup ble Franz først tatt vare på av sin bestemor, Elisabeth Huber, en kjærlig og from katolikk med mangesidige interesser. Hans far ble drept i første verdenskrig mens han ennå var et barn. Den materielle nøden var stor i området under krigen, og på skolen led Franz betydelig på grunn av deres fattigdom[5]
Da hans mor giftet seg i februar 1917 ble Franz adoptert av hennes mann, Heinrich Jägerstätter. Gutten flyttet for å bo sammen med dem på gården. Dette betydde en helt ny tilværelse, for på en gård var det ingen matmangel. Ettersom ekteparet Jägerstätter ikke fikk noen egne barn, ble Franz arving til gården.[5]
Franz' stefarfar Matthäus Jägerstätter (død 1930) abonnerte på en avis og eide mange bøker, og lesing ble viktig for gutten. Han uttalte senere at den som ikke leste, ikke kunne stå på egne ben, men ble en kasteball for andres meninger.[5]
I sin ungdom fikk Franz et rykte for å være en vill krabat. Mens han tilbrakte dagene på gården, brukte han ofte kveldene til å drikke og slåss med grupper fra andre landsbyer. I 1934 tilbrakte Franz til og med noen dager i fengsel for å ha slåss med noen patruljerende grensevakter. Til tross for sin ville oppførsel gikk Franz fortsatt regelmessig til messe, og han leste også en god del.[5]
Generelt sett passet han sitt daglige liv som de fleste østerrikske bønder. Han arbeidet i landbruket, og også som gruvearbeider i Eisenerz i Steiermark, før han i 1933 arvet gården etter sin fosterfar.
På denne tiden hadde Franz snakket med en prest om å gå i kloster, men presten minnet ham om at hans mor ikke hadde noen som kunne ta seg av henne, og dermed ga Franz opp tanken på et ordensliv.[5] Deretter førte han igjen et verdslig liv.
I det samme året, 1933, besvangret han en ugift pike og fikk en datter, Hildegard, med Hildegard Auer.[6] Skjærtorsdag i 1936 giftet han seg med Franziska Schwaninger (1913-2013), en dypt religiøs kvinne. Etter bryllupet reiste brudeparet på en pilegrimsreise til Roma for å besøke de hellige steder og delta på en generalaudiens med pave Pius XI (1922-39).[5] Inspirert av sin kone begynte Jägerstätter nå et dypere liv. Ektefellene ba sammen, og Bibelen ble hverdagslesning. Franz' fromhet ble stadig dypere med daglig messe, hyppig mottak av eukaristien og daglig religiøs lektyre. Han foretok hyppige valfarter til Altötting og overrasket i det hele tatt alle med sin nye levemåte.[5]
Ekteparet fikk tre døtre.
«Anschluss», nektelse av Hitler-eden rediger
Da tyske tropper marsjerte inn i Østerrike i mars 1938 ble Jägerstätter avvist til stillingen som Radegunds borgermester. Han var den eneste i landsbyen som stemte mot Anschluss i folkeavstemningen den 10. april, men de lokale myndighetene så bort fra hans stemme og innrapporterte 100% ja-stemmer. De offisielle tallene for hele Østerrike viste en valgdeltakelse på 99,7 % og av dem stemte 99,73 % ja. Franz betegnet senere denne dagen som «Østerrikes skjærtorsdag», for «der lot Kirken i Østerrike seg ta til fange».[5]
Jägerstätter gjennomgikk han en kort periode militær trening. Han forble åpent anti-nazist, uten selv å være involvert i noen politisk organisasjon. I 1940 ble landsbyens sogneprest Josef Karobath arrestert på grunn av en «undergravende» preken, men menigheten sto bak sin prest.[5] Da en kvinne anga ti regimemotstandere til Gestapo, var Franz Jägerstätter blant de forrådte. Men brevet ble fanget opp av et kvinnelig postbud, som brakte det til borgermesteren.[5] Han lot det ganske enkelt forsvinne, og så skjedde det ikke noe mer. I dekanatet Ostermiething, som Sankt Radegund tilhørte, ble åtte av de tolv prestene arrestert, blant dem flere venner av Franz og begge de to prestene som stammet fra St. Radegund.[5] Dette styrket ham ytterligere i hans avvisning av nasjonalsosialismen.
Han ble innkalt til tysk militærtjeneste fire ganger. Han ble innkalt første gang 17. juni 1940 da Jägerstätter var 33 år gammel. Etter borgermesterens inngripen kunne han etter noen få dager vende tilbake til sin gård.
I oktober 1940 ble han igjen innkalt til grunnutdannelse i Wehrmacht i Enns. Der trådte han sammen med en medsoldat den 8. desember 1940 inn i fransiskanernes tredjeorden.[5] I 1941 fikk han i Ybbs vite om praksisen med eutanasi på psykisk syke.[5] Han fullførte sin opplæring i garnisonen i Enns Han nektet å avlegge troskapseden til Hitler. Etter syv måneder i hæren fikk han i april 1941 vende tilbake til familien fordi landsbyen erklærte at han var «uunnværlig» som bonde.
Fra sommeren 1941 arbeidet han som sakristan i den lokale sognekirke. Han var i og for seg ingen militærnekter på rent pasifistisk grunnlag; hans vegring mot troskapseden var betinget av den konkrete situasjon. Han kunne ikke kunne tjene i det militære og kjempe for Hitlers verdensherredømme.[5]
Gitt sine egne observasjoner og erfaringer i under militæropplæringen, undertrykkelsen av kirken, så vel som ting han hørte om «eutanasi»-programmet, begynte han å reflektere rundt krigens moralske forutsetninger. Han reiste til Linz for å diskutere dette med sin biskop i Linz, men var trist etter samtalene, da biskopen, Joseph Calasanctius Fließer, virket redd for å konfronteres med problemene.[7] Franz var svært nedslått etter samtalen med biskopen, fortalte datteren Maria i et intervju i anledning saligkåringen.[8]
Hustruen Franziska støttet ham, selv om hun var klar over hva konsekvensene kunne bli, for som hun senere sa: «Dersom jeg ikke hadde støttet ham, hadde han ikke hatt noen».[5] Til tross for alle motargumentene ble Franz stadig mer overbevist om at han ikke kunne støtte nazistenes krigsinnsats og fortsatt være katolikk. De andre innbyggerne i landsbyen begynte å se på Franz som en religiøs fanatiker. Han ga også avkall på all økonomisk støtte fra regimet, selv den fullstendig upolitiske. Han søkte for eksempel ikke om erstatning etter at avlingen var ødelagt av hagl, og han avsto fra statlig barnetrygd. Han ga aldri noe til nazipartiet NSDAP, selv om han ellers var kjent som svært generøs.[5]
Arrest og henrettelse rediger
Etter mange utsettelser ble den da 35-årige Franz Jägerstätter endelig kalt til aktiv tjeneste 23. februar 1943. På denne tiden hadde han tre døtre med sin kone, den eldste ikke helt fylt seks år.
Han møtte opp i kasernen i Enns den 1. mars, men nektet å avlegge lojalitetseden til Hitler. Hans tilbud om å fungere som sykepleier ble ignorert.[9] Han ble umiddelbart arrestert, plassert først i Linz' varetektsfengsel. Avhørene startet da straks, og dagen etter ble han sendt fra Enns til et militærfengsel i Linz (Wehrmachtsundersuchungsgefängnis). Der traff han for første gang meningsfeller og hørte om motstandshandlinger.[5]
En prest fra hans landsby besøkte ham i fengselet, og prøvde å snakke ham til å føye seg etter myndighetene, men lyktes ikke. Da han hørte om den østerrikske presten Franz Reinisch som var blitt henrettet for sin vegring mot å avlegge Hitler-eden, forstod han at hans skjebne var bestemt og var klar til å ta følgene. Den 4. mai ble han overført til militærfengselet i Tegel i Berlin.
Han ble anklaget for Zersetzung der Wehrkraft (for skade mot krigsinnsatsen) og ble dømt til døden etter en militær rettergang i Reichskriegsgericht under dommer Werner Lueben i Berlin-Charlottenburg den 6. juli 1943.
Franziska og sognepresten i St. Radegund kom til Berlin i juli, og ekteparet fikk bare tyve minutter til å si farvel til hverandre. Om kvelden den 8. august 1943 fikk Franz lov til å skrive et siste brev. En mindre mann kunne ha gitt opp og gått med på å gå på akkord med sin samvittighet, en annen kunne ha blitt bitter på nazistene. Men Franz var annerledes. Han hatet det nasjonalsosialismen sto for, men han hatet ikke nazistene. Han skal ha sagt: «Bedre å få hendene lenket enn viljen».[5]
Han ble ført til Brandenburg-Görden-fengselet 9. august. Sogneprest Albert Jochmann i Brandenburg tilbrakte lengre tid med ham den morgenen, og den dødsdømtes ro og fattethet skal ha hjort sterkt inntrykk på ham. Han bragte ham Den hellige kommunion og hørte hans skriftemål. Han tilbød Franz en Bibel. Til hans overraskelse svarte Franz: «Jeg er helt forenet med Gud, og enhver lesning ville bare forstyrre min forening med Gud».[10] Klokken 16 ble Franz Jägerstätter halshogd, 36 år gammel, med giljotin som den første av den dagens 16 ofre, og hans legeme kremert. Om kvelden sa fader Jochmann til østerrikske ordenssøstre at han i Franz Jägerstätter hadde møtt den eneste helgenen i sitt liv.[5]
Fader Jochmann fikk vite av det sivile krematoriet og kirkegårdsforvalteren hvor Jägerstätters urne var bisatt. Ordenssøstrene plantet blomster på graven, og etter krigen brakte de urnen med hans aske tilbake til hjemlandet på sin første reise til moderhuset i Vöcklabruck.[5]
Hans hustru fikk det brev han hadde skrevet til henne morgenen han ble henrettet: «Jesu hjerte, Marie hjerte og mitt er forenet for tid og evighet».[10]
Graven rediger
Etter krigen, i 1946, ble hans aske gravlagt på Sankt Radegund kirkegård. På hans grav står et typisk østerriksk krusifiks med følgende ord fra Matteusevangeliet: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det» (Matt 16,25). Etter heftige motsetninger i landsbyen klarte fader Karobath å få gjennom at navnet Franz Jägerstätter ble oppført på krigsminnesmerket blant de døde under andre verdenskrig.[5]
Ettermæle, saligkåring rediger
Franz Jägerstätter ble kritisert av sine landsmenn, spesielt av dem som hadde vært i militæret, for å ha mislykkes i sin plikt som ektemann og far. Kommunen Sankt Radegund nektet først å sette hans navn på det lokale krigsminnesmerket, men gav seg på det.
I 1946 ville fader Karobath skrive en artikkel i Linzer Kirchenzeitung om «Tilfellet Jägerstätter», men biskop Joseph Fließer forbød offentliggjøringen.[11][12]
Franz' enke Franziska ble mange ganger beskyldt for å være medskyldig i sin manns død fordi hun ikke hadde fått ham bort fra ideen om å nekte krigstjeneste. Noen enkepensjon ble ikke godkjent og utbetalt før i 1950.[5] Etter krigen fortsatte hun arbeidet på gården med hjelp fra sin søster og sin far. Hun overtok embetet som sakristan etter sin mann, og dette hadde hun i over tretti år. Hun var dessuten lektor, kommunionsutdeler og leder av menighetens katolske kvinnebevegelse.
Jägerstätters skjebne ble ikke kjent før i 1964, da den amerikanske sosiologen Gordon Zahn publiserte sin biografi, Catholic opposition to Hitler.
Pater Thomas Merton, den berømte fredsaktivist hadde med et kapittel om Franz Jägerstätter i sin bok Tro og Vold (1968). En film fra 1971 behandlet hans liv. Den var laget for østerriksk TV, Verweigerung («nektelse») (opprinnelig med tittelen Der Faller Jägerstätter) av direktør Axel Corti som spilte Kurt Weinzierl. Hans sak ble et tema i den årlige Braunauer Zeitgeschichte-Tage-konferansen i 1995. Dødsstraffen mot ham ble opphevet av Landgericht Berlin 7. mai 1997. En snublesten til minne om Jägerstätter ble lagt ned i Sankt Radegund i 2006.[13]
I juni 2007 utstedte pave Benedikt XVI en erklæring som anerkjente Jägerstätter som martyr. Den 26. oktober 2007 ble han saligkåret i en seremoni av kardinal José Saraiva Martins i katedralen i Linz.[14] Hans festdag er dagen for hans dåp, 21 mai.
Bibliografi rediger
- Zahn, Gordon. In Solitary Witness. The life and death of Franz Jägerstätter. Springfield, Illinois: Templegate Publishers. ISBN 0-87243-141-X.
- Andreas Maislinger, Franz Jägerstätter. I: å Erobre den Siste. Østerrikske Nazisme I Går Og I Dag. Redigert av Fred Parkinsons. Wayne State University Press, Detroit 1989.
- Andreas Maislinger, Franz Jägerstätter og Leopold Engleitner. I: Bernhard Rammerstorfer, Ubrutt Vil. Det Ekstraordinære Motet av en Vanlig Mann. Historien om Leopold Engleitner. Grammaton Trykk. New Orleans 2004. ISBN 0-9679366-4-0
- Jägerstätter, Franz. Putz, Erna, red. ‘’Franz Jägerstätter: Letters and Writings from Prison’’ (engelsk). translator:Robert Anthony Krieg. Maryknoll, New York: Orbis Books. ISBN 978-1-57075-826-3. OCLC 295046320.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 33413[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Franz Jaegerstaetter, Ökumenisches Heiligenlexikon ID F/Franz_Jaegerstaetter.html[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Per Einar Odden: Frans Jägerstätter, katolsk.no, 25. oktober 26. oktober, oppdatert 2015, lest 12. januar 2020.
- ^ Biography of Jägerstätter Arkivert 23. august 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-08-23 hos Wayback Machine (in German)
- ^ "Franz Jägerstätter 1907 – 1943 - Martyr" Arkivert 15. september 2014 hos Wayback Machine. Arkivert 2014-09-15 hos Wayback Machine
- ^ Kathpress 25. oktober 2007
- ^ «Bl. Franz Jägerstätter (1907-1943) - Biography». Besøkt 8. oktober 2016.
- ^ a b John Dear: Put down your Sword: Answering the Gospel Call to Creative Nonviolence. Eerdmans: Grand Rapids MI, 2008, s. 166, ISBN 978-0-8028-6357-7
- ^ Pax Christi, Hg. Franz Jägerstätter. Zur Erinnerung seines Zeugnisses. Eine Handreichung. Linz 2001, s 41
- ^ Biskop Fließers lød blant annet: «Ich halte jene idealen katholischen Jungen und Theologen und Priester und Väter für die größeren Helden, die in heroischer Pflichterfüllung … gekämpft haben und gefallen sind. Oder sind Bibelforscher und Adventisten, die ‚konsequent‘ lieber im KZ starben als zur Waffe griffen, die größeren Helden?»
- ^ «Stolperstein erinnert an Wehrdienstverweigerer Franz Jägerstätter» (tysk). Evangelischer Presseverband für Bayern. 7. august 2006. Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 7. mars 2011. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 24. januar 2018.
- ^ «Franz Jägerstätter- Against the Stream» (PDF). ¡Presente!. 2008. s. 3. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2013. Besøkt 24. januar 2018. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2013. Besøkt 24. januar 2018.