Henrik Harpestreng

Henrik Harpestreng (død 1244) var en dansk lege som virket i middelalderen.

Henrik Harpestreng
Født		1164
Død		2. apr. 1244 Roskilde
Beskjeftigelse		Botaniker, sakprosaforfatter, lege
Nasjonalitet		Danmark

Ifølge Harpestrengs urtelære skal burot fjerne fysisk begjær.

Liv

Man vet ikke mer om livet hans enn at han døde i 1244 som medicus et canonicus Roschildensis («lege og kannik i Roskilde»), og at han var lege hos «kong Erik», trolig Erik Plovpenning.

Legebøker

Harpestreng var kjent over hele Norden som forfatter av legebøker på gammeldansk. Særlig er han kjent som forfatter til en urtebok som etter hvert ble oversatt til gammelnorsk, islandsk og gammelsvensk. Harpestrengs kilder har vært salernitanske legebøker som Macer floridus og verker av Constantinus Africanus.

Et fragment av en gammelnorsk oversettelse av Harpestrengs urtebok ble utgitt av Marius Hægstad i 1906. Det er trolig skrevet før 1300, og etter språket å dømme, ble oversettelsen utført på Vestlandet, trolig Møre.

Et dansk håndskrift av urteboken ble funnet i Norge av justisråd Eilert Hagerup, som ga det til historikeren P. F. Suhm. Denne tok det med til Danmark, hvor det ble utgitt av Christian Molbech i 1826 (Henrik Harpestrengs danske Lægebog fra det 13. Aarhundrede).

Harpestreng sluttet seg til læren om de fire kroppsvæsker, der helsen avgjøres av balansen mellom blod, slim og galle. Fikk man for mye blod, ble man «sangvinsk» og trengte årelatning. Om pepper skriver Harpestreng at blir det spist, tørker det væskene ut, fjerner gift fra hjertet og varmer magen godt. Han anbefalte syltet ingefærrot mot det meste. Tygges ingefærroten, «trenger det dårlige blodet ut av legemet», og om man deretter tørker spyttet sitt på tinningene, blir man kvitt hodepine. Det styrker mannens potens, og om en kvinne har ingefærrot i munnen under samleie, er det lite trolig at hun blir gravid. Men det trenger ikke kvinnene å vite om, advarer Harpestreng, som mener at avkok av burot fjerner kroppslig begjær.

Litteratur

• Reichborn-Kjennerud, I. (1936). Medisinens historie i Norge. Grøndahl. s. 82.