Gammeldansk

dansk språk i middelalderen

Gammeldansk[1][2] er dansk slik det ble talt i middelalderen. Det er på dette tidspunktet dansk for alvor begynner å skille seg fra de andre nordiske språkene, og man kan derfor begynne å betegne dansk som et eget språk, og ikke bare en dialekt av norrønt.

I løpet av det 11.–13. århundre gjennomgikk språket større forandringer enn i noen annen periode i dets historie. Spesielt fonetikken endret seg i denne perioden; man hadde en oppmykning av konsonanter ([p], [t] og [k] blir til [b], [d] og [g]) og en nøytralisering av vokalene i trykksvak stavelse ([a], [i] og [u] blir til [æ], som blir til [e]). Bøyningsverket endrer seg også kraftig, idet man går bort fra å bruke fire kasus i bøyning av substantiver og adjektiver, og person og tall i verb. Dette skjer først i dansk, men svensk og norsk følger senere etter. I dag er det kun islandsk og færøysk som har bevart disse bøyningsformene.

Verk på gammeldanskRediger

Der eksisterer få kilder for det danske språk i perioden fra år 1000 til 1250. Fra begynnelsen av peridon finnes det eksempler på gammeldansk i lovskrifter, legebøger og fragmentariske helgenlegender oversat fra latin. Fra siste delen av perioden finnes det i tillegg endel rettsdokumenter, brev, krøniker og dikt.

Eksempler på verker med gammeldansk er Lucidarius og Libellus De Arte Coquinaria.

Siden 1950-tallet har Det Danske Sprog- og Litteraturselskab arbeidet med med en Gammeldansk Ordbok. Arbeidet er per 2020 fortsatt ikke avsluttet. Den foreløpige ordboken er tilgengelig på nett. https://gammeldanskordbog.dk/.

ReferanserRediger

  1. ^ «gammeldansk», Bokmålsordboka
  2. ^ «Dansk språk» Arkivert 9. april 2016 hos Wayback Machine., Data.ub.uio.no

LitteraturRediger

  • Knudsen, Knud (1887): Gammel dansk som et „andet Sprog“ æn gl. norsk, Huseby & Co. limit.

Eksterne lenkerRediger