Helmuth Groscurth

Helmuth Groscurth
Bundesarchiv Bild 146-1997-017-20, Helmuth Groscurth.jpg
Født16. desember 1898Rediger på Wikidata
LüdenscheidRediger på Wikidata
Død7. april 1943Rediger på Wikidata (44 år)
FrolovoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offiser, motstandskjemperRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-TysklandRediger på Wikidata

Helmuth Groscurth (født 16. desember 1898 i Lüdenscheid i Westfalen i Tyskland, død 7. april 1943 i sovjetisk krigsfangenskap) var en tysk offiser i Wehrmacht og motstandsmann mot nasjonalsosialismen.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Groscurth var en sønn av den protestantiske pastor Dr. theol. h. c. Reinhard Groscurth (1866–1949), som fra 1902 var Pastor prim. ved Liebfrauenkirche i Bremen. Der vokste gutten opp.

Militær karriereRediger

Han deltok som freivillig fra 1916 i Første verdenskrig og ble etterpå overtatt av Reichswehr.

Fra 1935 til 1938 var Groscurth ved utenlandsetterretningsavdelingen i Oberkommando der Wehrmacht, 1939 og 1940 ajef for avdeling Heerwesen i Oberkommando des Heeres med graden oberstløytnant. I 1940 kommanderte han en infanteribataljon på Vestfronten.

Groscurth var i 1941 første generalstabsoffiser ved 295. infanteridivisjon. I slutten av august nevnte år, to måneder etter start av Operation Barbarossa, Nazitysklands angrep på Sovjetunionen, fikk Sonderkommando 4a innen Einsatzgruppe C ordre om å arkebusere 90 jødiske barn i Bila Tserkva i Ukraina. Groscurth protesterte med ettertrykk mot dette og tok utenom kommandokjeden kontakt med feltmarskalk Walter von Reichenau,[1] øverstkommanderende for den tyske 6. armé. Han forlangte at delslags måtte organiseses slik at medlemmer av Wehrmacht slapp å være øyenvitner. For dette ble han ilagt irettesettelse.[2] Von Reichenau viste seg imidlertid uforstående, og mente at barna måtte ryddes av veien. På ettermiddagen den 22. august ble massemordet så gjennomført under SS-Standartenführer Paul Blobels befal. En av dem som deltok ved massakren var SS-Obersturmführer August Häfner.

I 1942 var Groscurth generalstabssjef for 11. armékorps ved Stalingrad. Etter slaget ved Stalingrad havnet Groscurth i russisk krigsfangenskap, men i april 1943 døde han av flekktyfus.

Etter krigen ble det ved publikasjonen av hans etterlatte papirer klart at han hadde vært en av de medsammensvorne i Septemberverschwörung, et planlagt men aldri forsøkt gjennomført militærkupp mot Hitler.

BibliografiRediger

  • Helmuth Groscurth: Tagebücher eines Abwehroffiziers, 1938-1940: mit weiteren Dokumenten zur Militäropposition gegen Hitler. Hrsg. von Helmut Krausnick und Harold C. Deutsch. Stuttgart 1970.

ReferanserRediger

  1. ^ ”Paul Blobel & Babi Yar” — The Nizkor Project
  2. ^ Christian Hartmann (utg.): Verbrechen der Wehrmacht. Beck, München 2005, ISBN 3-40652-802-3, s. 64; Hans Mommsen: Alternative zu Hitler. Studien zur Geschichte des deutschen Widerstandes. Beck, München 2000, ISBN 3-40645-913-7, s. 402. Abdruck der Meldung Groscurths an von Reichenau i VEJ 7/62.

LitteraturRediger

  • Helmuth Groscurth [Jr.]: «Christ, Patriot, Soldat. Aus Herkunft und Leben eines deutschen Offiziers.» I: Militärgeschichte. Neue Folge 1, 1991, s. 15 ff. ISSN 0932-0458, ISSN 0940-4163.
  • Harald Welzer: Gärningsmän: hur helt vanliga människor blir massmördare. Göteborg: Daidalos 2007. ISBN 978-91-7173-265-1