Harry Guntrip

Henry James Samuel Guntrip («Harry») (29. mai 1901 - 1975) var en britisk psykolog kjent for bidrag til objektforholdsteorien og en skole for den freudiansk tanken. Guntrip var stipendiat hos British Psychological Society og psykoterapaut og foreleves ved en intuisjon for psykiatri, Leeds University - senere kongregasjonsminister. Av Dr. Jock Sutherland ble han beskrevet som en udødelig psykoanalytiker.[5]

Harry Guntrip
Født1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Død1975[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse PsykologRediger på Wikidata
Utdannet ved Alleyn's SchoolRediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
InstitusjonerUniversity of Leeds

ArbeidRediger

Guntrips struktur og interaksjon med mennesker organiserte, kritiserte og syntetiserte teoriene til de største psykoanalytikerne som Melanie Klein, Ronald Fairbairn, D.W. Winnicott og Michael Balint. Selv om Guntrip aksepterte mange av Sigmund Freuds teorier, fikk han egne ideer frem. Han kritiserte Freud for et fokus på biologi. Guntrip hadde en objektrelasjonell tilnærming til Fairbairn og Winnicott og hevdet at det regresserte egoet. Han så på schizoid som følelse av tomhet som gjenspilte tilbaketrekking fra den virkelige verden til en annen verden basert på interne objektforhold.[6]

Om Schizoid PersonlighetsforstyrrelseRediger

Harry Guntrip arbeidet mye med schizoidpasienter som var løsrevet, tilbaketrukket og ikke i stand til å danne menneskelige relasjoner. Han anså selvet som det grunnleggende psykologiske begrepet; psykoanalyse som en studie av dens vekst og psykoanalytisk terapi som et middel å gi personlig forhold til det fremmede. Dette vil bidra til at den tilbaketrukne får muligheten til sunn vekst og utvikling som setter individet i kontakt med andre.

Han har kommet frem til ni kjennetegn[7]:

I betydningen av dette blir schizoide pasienter beskrevet som avskåret fra den ytre verden i en følelsemessig forstand. Det er et ønske som rettes innover mot indre objekter hvor den schizoide lever et intenst indre fantasifullt liv.[8] Selv om det indre livet holdes skjult, er det schizoide individet avskåret fra den ytre verden fordi det oppleves som farlig. Fra en menneskelig syn er det naturlig å snu seg vekk fra farer og søke mot det som føles trygt. Det schizoide individet er først og fremst opptatt av å unngå fare.[9]

  • Tilbaketrekking:

Tilbaketrekking er en løsrivelse fra den ytre verden, som en annen side av introversjon. Det er kun noen få schizoide som har en åpenbar sky, motvilje eller unngåelse fra den ytre verden og mellommenneskelige forhold. Mange fundamentalt schizoide kan ha en engasjerende og interaktiv personlighet. De kan fremstå som tilgjengelig, interessert i å samhandle med andre og engasjert, men i virkeligheten er de følelsemessig tilbaketrukket og bundet til det trygge stedet i sin egen indre verden. Tilbaketreking er et trekk ved schizoid. Noen ganger er det åpenbart, mens andre ganger skjult. Åpen tilbaketrekking samsvarer med den vanlige beskrivelsen av schizoid personlighetsforstyrrelse, men den er ofte en like skjult og intern tilstand for individet.

Individets observerbare atferd refkekteres ikke helt som den indre sinnstilstanden. Innadvendthet bør ikke sees på som likegyldighet og det bør ikke unngås å identifisere schizoide grunnet pasientens defensive, kompenserende og den engasjerende interaksjonen med den ytre verden.

Guntrip definerer narsissisme som: "et kjennetegn som oppstår etter det overveiende indre livet som de schizoide lever. All kjærligheten er allerede inni individet. Et spørsmål rettes på om den schizoide sitt intense indre liv kan skyldes et sultønske om innlememmelse av eksterne gjenstander eller om det er på grunn av tilbaketrekking fra den ytre verden til den tryggere indre verden."[10] Tilknytningsbehovet som en primær motivasjonskraft er like sterkt hos det schizoide individet som i et annet menneske. Siden den schizoides indre kjærlighet er så intens, finner de sikkerhet uten å måtte koble seg til noen i den ytre verden.

Guntrip observerte at følelsen av overlegenhet kan følge med selvforsyning: "Man har ikke behov for andre mennesker og ofte følger det en følelse av å være annerledes de andre.". En følelse av overlegnhet har ingenting med det grandiose selvet av en narsisstisk lidelse å gjøre. Det finnes ikke noe i schizoid i et behov for å devaluere andre som er oppfattet som krenkende, kritiserende, skammende eller ydmykende. En ung schizoid mann beskrev denne typen overlegenhet som:

"Hvis jeg er overlegen mot andre og hvis jeg er over andre, så trenger jeg ingen andre. Når jeg sier at jeg er over andre, betyr det ikke at jeg føler meg bedre enn dem. Det betyr at jeg har en trygg avstand fra dem."

Det er følelse av sikkerhet, mer enn overlegenhet.

  • Tap av affekt

Guntrip så på tap av affekt som uungåelig på grunn av en enorm investering i selvet som forstyrrer evnen til å være empatisk og følsom overfor en annens persons opplevelse. Dette kan sees på som noe sekundært fo å sikre egen posisjon, men den subjektive opplevelsen er tap av affekt.

Noen opplever en tap av affekt i en grad at ufølsomheten er manifestert som en ekstrem kynisme, uklarhet eller en grusomhet. Pasienten fremstår med manglende bevissthet om hvordan han eller hennes kommentar eller handling påvirker og skader andre mennesker. Dette manifesteres oftere hos de som har en følelse av at noe mangler i hans eller hennes følelseliv.

Guntrip kom frem til at de andre egenskapene er et resultat av ensomhet: "Ensomhet er et uungåelig resultat på schizoid introversjon og avskaffelse fra eksterne forhold. Det avslører den intense lengelsen etter vennskap og kjærlighet som gjentatte ganger kommer frem. I motsetning til kariakturen av schizoide som uforsiktig og kald, så uttrykker flertallet av de schizoide som blir pasienter at på et tidspunkt i behandlinger er det en lengsel etter vennskap og kjærlighet. Ingenting av dette er beskrevet i DSM, men en lengsel som dette bryter kun gjennom i den schizoide sitt indre fantasiliv som en terapaut muligens aldri får tilgang til i en behandling.

Det DSM-definerte schizoidindividet er et smalt utvalg for et håp om å etablere relasjoner er så minimalt at det nesten er utryddet. Lengselen etter nærhet og tilknytning er nesten ikke identifiserbar for schizoide individer. For disse kan psykoterapi passe som en forbindelse og tilknytning. En psykoterapaut kan komme nært den schizoide med følelsen av terapautisk pessimisme, om ikke nihilisme; som deretter kan mislede til å tro at pasientens varsomhet er likegyldighet, og at forsiktigheten er ufølsom.

Guntrip beskrev depersonalisering som en tapt følelse av identitet og indvidualitet. Depersonalisering er et dissosiativt forsvar som ofte beksirver den schizoide som fjern og bortevekk, eller som en opplevelse av et skille mellom observasjon og egoet. Dette oppleves mest når angsten blir for overveldende og kommer i en mer ekstrem form for tap av affekt. I det tap av affekt fremstår som en kronisk tilstand ved schizoid, er depersonalisering et forsvar mot umiddelbare opplevelser av situasjoner med angst eller fare.

Regresjon definerte Guntrip som "et faktum at det schizoide individet føler seg overveldet av den ytre verden og flukter innover til den metaforiske livmoren". Regresjonen som dette omfatter to mekanismer: innover og bakover. Regresjon innover er omfaget av en avhengighet av primitive former for fantasi og selvbeherskelse, ofte sett på som autoerotisk eller som objektløs karakter. Regresjon bakover representerer den intense formen for schizoid defensiv i et forsøk på å finne sikkerhet og unngå ødeleggelse av ekstern virkelighet som er sammenslått med foreldremodellene som motivet står overfor etter utgangen fra livmor ved fysisk fødsel. Fantasien om regresjon tilbake til livmoren er om et sted tilbake hvor alt er trygt.

Publiserte verkRediger

  • Schizoid Phenomena, Object-Relations, and the Self (1992). Karnac Books. ISBN 1-85575-032-5
  • Psychoanalytic Theory, Therapy, and the Self: A Basic Guide to the Human Personality in Freud, Erikson, Klein, Sullivan, Fairbairn, Hartmann, Jacobson, and Winnicott (1985). Karnac Books. ISBN 0-946439-15-X
  • Personality Structure and Human Interaction (1995). Karnac Books. ISBN 1-85575-118-6
  • Psychology for Ministers and Social Workers (1949)
  • You and Your Nerves
  • Mental Pain and the Cure of Souls
  • Middle Age (with L. J. Tizard)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography, oppført som Henry Guntrip, Oxford Biography Index Number 51075[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Surman Index Online, oppført som Henry James Samuel Guntrip, Surman ID 11111[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b NUKAT, NUKAT autoritetspost n2008128672[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gw082b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ "Guntrip, Henry James Samuel (Harry) (1901–1975), psykoterapist og psykoanalytiker". Oxford Dictionary of National Biography. doi:10.1093/ref:odnb/51075.
  6. ^ Ehrlich, R (2009). "Guntrip's concept of the regressed ego". Journal of the American Academy of Psychoanalytical Psychiatry. 37 (4): 605–625. doi:10.1521/jaap.2009.37.4.605. PMID 20001196.
  7. ^ Masterson, James F.; Klein, Ralph (1995). Disorders of the Self – New Therapeutic Horizons, The Masterson Approach. New York: Brunner / Mazel. ISBN 9780876307861.
  8. ^ Guntrip, Harry (1969). Schizoid Phenomena, Object-Relations, and The Self. New York: International Universities Press. ISBN 9781855750326.
  9. ^ Masterson, James F.; Klein, Ralph (1995). Disorders of the Self – New Therapeutic Horizons, The Masterson Approach. New York: Brunner / Mazel. ISBN 9780876307861.
  10. ^ Guntrip, Harry (1969). Schizoid Phenomena, Object-Relations, and The Self. New York: International Universities Press. ISBN 9781855750326.