Wikipedia

Håvard Alstadheim

norsk økonom, politiker og professor

Håvard Alstadheim (født 24. mai 1936 på Skatval i Nord-Trøndelag, død 7. september 1998) var en norsk sosialøkonom, gårdbruker og politiker (V). Han var professor ved Norges tekniske høgskole.

Håvard Alstadheim
Født24. mai 1936Rediger på Wikidata
Skatval
Død7. sep. 1998Rediger på Wikidata (62 år)
Trondheim
BeskjeftigelseSamfunnsøkonom, politiker, professor Rediger på Wikidata
BarnHåkon Alstadheim
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Venstres leder
29. april 1990–15. mars 1992
ForgjengerArne Fjørtoft
EtterfølgerOdd Einar Dørum
Nord-Trøndelags fylkesvaraordfører
1. januar 1988–31. desember 1991
ForgjengerJon Åby
EtterfølgerOsvald Løberg
Venstres 1. nestleder
4. mai 1986–29. april 1990
ForgjengerEldbjørg Løwer
EtterfølgerAnne Mo Grimdalen
Stjørdals varaordfører
1. januar 1986–31. desember 1987
ForgjengerAlf Daniel Moen
EtterfølgerEinar Wollebæk Andersen
Stjørdals ordfører
1. januar 1980–31. desember 1985
ForgjengerKaare J. Forø
EtterfølgerAlf Daniel Moen
Statssekretær i Finans- og tolldepartementet
27. oktober 1972–16. oktober 1973
RegjeringKorvald
StatsrådJon Ola Norbom
Håvard Alstadheim på Commons

Han hadde mange lokalpolitiske verv, foruten en tid som statssekretær i Finansdepartementet, og var også leder i Venstre 1990–1992. Alstadheim var Stjørdals ordfører 1980–1985 og varaordfører 1986–1987, deretter Nord-Trøndelags fylkesvaraordfører 1988–1991.

Blant Alstadheims politiske hjertesaker var økt folkestyre, distriktspolitikk, miljøvern og utviklingshjelp.[1][2] Han ble først og fremst karakterisert som jordnær og med en stor faglig tyngde.[3]

Familie og yrkesliv rediger

Han ble født på slektsgården Alstadheim på Skatval som sønn av gårdbruker Håkon Alstadheim og hustru Karen Kjerstine Øygard.[4] Gården var opprinnelig en husmannsplass under gården Nesset, som den ble slått sammen med (til Alstadheim, gnr. 54/6) av Håvard Alstadheims farfar, Hågen Andreas Johnsen, og som ga navn til slekten på stedet. Håvard Alstadheim var den eldste av fem søsken, og fikk odelsretten på gården, og fikk skjøte på denne i 1971. Han giftet seg i 1962 med hotelleier Karen Kristine Richter (født 1939 i Orkdal), som han fikk tre barn med, deriblant senere Venstre-politiker Håkon Alstadheim (født 1963).[4] Han ble også farbror til journalist Kjetil B. Alstadheim (født 1968).[4]

Håvard Alstadheim ble cand.oecon. etter å ha avlagt sosialøkonomisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1964. Han var førsteamanuensis ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo 1965–1974, og hadde et studieopphold i England 1969–1970. Tidlig assisterte han sosialøkonomer som Ragnar Frisch og Leif Johansen i deres arbeider.

Alstadheim var tilknyttet NTH i Trondheim 1975–1992, først som dosent, senere som professor i sosialøkonomi. Alstadheim var landbruksdirektør hos fylkesmannen i Sør-Trøndelag fra 1993 og frem til sin død.[4][5]

Utredningsarbeid rediger

Som professor var han medlem og leder av en rekke offentlige utvalg. Ofte gjaldt det å undersøke virkningen av offentlige bevilgninger. «Når det haster for regjeringen å få gjort noe fordi penger kastes ut av vinduet på en særdeles effektiv måte, har den gjort til vane å tilkalle professor Håvard Alstadheim», skrev Dagens Næringsliv i 1995.[6]

Han ledet velferdstiltaksutvalget for studenter og elever, som leverte sin innstilling i 1976, og Nord/sør-bistandskommisjonen 1993–1995. Sistnevnte rettet skarp kritikk mot måten norsk bistandspolitikk ble gjennomført på.[6]

Høsten 1987 ble han oppnevnt av Landbruksdepartementet som leder av en offentlig utredning av landbrukspolitikken. Målene for utvalget var å «se landbrukspolitikken i sammenheng med en samordning og effektivisering av distrikts- og næringspolitikken», samt å legge vekt på «å gjøre virkemidlene enklere og mer oversiktlige».[7] Det såkalte Alstadheim-utvalget fikk utsatt frist og la frem sin innstilling i 1991.[8]

Alstadheim var med i det store norske samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammet Maktutredningen 1972–1981, som han ledet sammen med Johan P. Olsen og Gudmund Hernes.[9] Utredningen var et betydelig teoretisk og empirisk løft for norsk samfunnsforskning, og publikasjoner fra Maktutredningen kom til å prege undervisning og samfunnsdebatt i lang tid.[9] Arbeidet la også grunnlag for Makt- og demokratiutredningen 1998–2003.

Politisk arbeid rediger

Ungdoms- og studentarbeid rediger

Alstadheim meldte seg inn i Venstre i 1953.[10] Rundt 1960 satt han i Unge Venstres landsstyre.[11] Kort tid etter innmeldelsen ble han valgt til formann i Studentvenstrelaget i 1958.[12] I 1961 var han med på å stifte Norges Liberale Studentforbund.[13] Dette året var han også formann i Norsk Studentsamband. Han representerte Studentvenstrelaget i Det Norske Studentersamfund og tilhørte mindretallet som reiste mistillitsforslag mot studentrsamfundets formann Jan Helge Jansen i 1963.[14][15]

EEC-striden og statssekretær rediger

Da Venstre ble splittet under landsmøtet på Røros i 1972, og Det Nye Folkepartiet (senere Det Liberale Folkepartiet) brøt ut, fulgte Alstadheim partiets flertall og deltok aktivt i motstanden mot norsk EEC-medlemskap. Etter at et flertall av velgerne stemte imot norsk EEC-medlemskap i folkeavstemningen samme år, gikk Bratteli-regjeringen av, og Lars Korvald dannet sin regjering utgått fra mellompartiene. Alstadheim ble statssekretær for statsråd Jon Ola Norbom i Finans- og tolldepartementet. Regjeringen søkte avskjed etter stortingsvalget i 1973.

Kommune- og fylkespolitiker rediger

I Stjørdal var han formann i kommunens generalplanutvalg 1976–1979 og medlem av kommunestyret 1976–1991. Venstre fikk 7,7 % av stemmene ved valgene i 1979 og 1983. Alstadheim ble valgt til ordfører i 1980 gjennom et valgteknisk samarbeid med Arbeiderpartiet og SV.[16][17] Etter valget i 1983 tilspisset kampen om vervene seg, og Alstadheim måtte gå med på en deling av ordførervevet med Arbeiderpartiet, som hadde John Gunnar Sørnes og senere Alf Daniel Moen som varaordfører halve perioden.[16][18] I Alstadheims tid som ordfører opplevde kommunen en endring i nyetableringer, fra industri- til nye handels- og servicebedrifter.[16] Oljerelatert virksomhet ønsket også å etablere seg. Omorganisering av kommunens administrasjon og betydelig økning i utgifter til eldreomsorgen fant også sted. I 1986 ble Alf Daniel Moen ny ordfører, mens Alstadheim fortsatte som varaordfører frem til utgangen av 1987.

Deretter hadde han sitt politiske virke på fylkesnivå i noen år. Han var medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1988–1995 og fylkesvaraordfører 1988–1991.[16] Alstadheim var Venstres 1. kandidat til Stortinget fra Nord-Trøndelag ved stortingsvalget i 1989, men ble ikke innvalgt.[19] I en periode var han også leder for det regionale høgskolestyret i Nord-Trøndelag, de institusjonene som skulle komme til å danne Høgskolen i Nord-Trøndelag i 1994.

Partileder rediger

Han ble valgt inn i Venstres sentralstyre i 1984,[20][21] så til 1. nestleder i 1986. Fra 1985 var han medlem av en intern politisk arbeidsgruppe i Venstre, der han hadde ansvar for økonomisk politikk.[22] I 1988 var han dessuten med i Venstres forhandlingsgruppe om sammenslåing med den gamle EEC/EF-vennlige utbryterfraksjonen Det Liberale Folkepartiet.[23] Få år tidligere hadde han avfeid en slik tanke.[21]

Partiet sto svakt etter stortingsvalget i 1989, og det var behov for å gjenreise partiet fra et definitivt historisk bunnivå.[24] Et mindretall ønsket Guro Fjellanger framfor Alstadheim som partileder. De anså Alstadheim for å være traust, ukarismatisk og lite kjent utenfor partiet.[10][25] Journalist Gudleiv Forr skrev at Alstadheim «kunne legge frem enkle politiske problemer så innfløkt og tørt at det slett ikke var lett å bli fenget.»[26] Alstadheim uttalte selv: «Nei, jeg er nok ingen bajas, og jeg er nok ikke folketalertypen. Jeg tror Venstre nå fremfor alt trenger et preg av skikkelighet og tillit i full bredde.»[25] Alstadheim vant voteringen mot Fjellanger på landsmøtet i 1990.[27]

Som partileder ønsket han å fremheve flere saksområder enn miljøpolitikken, slik at partiet skulle fremstå som bredere og helhetlig og som en brobygger i norsk politikk.[27][28] Til dette sa han blant annet: «Vi må presentere en mer helhetlig politikk, slik at velgerne kan kjenne igjen Venstre. Det betyr likevel ikke at vi senker ambisjonsnivået i miljøpolitikken.»[25] Han var fremdeles motstander av norsk EF-medlemskap, men en uttalt tilhenger av EØS-avtalen, og bidro til at Venstres landsstyre vedtok en tilsvarende uttalelse i januar 1991.[29][30][31] Han var allerede som partileder plaget av kreftsykdom, og gjennomgikk sin første operasjon kort tid etter landsmøtet i 1990.[32] Han var senere permittert i store deler av 1991, hvilket gjorde at han ikke ønsket gjenvalg i 1992.[1][32]

Han døde på Regionsykehuset i Trondheim den 7. september 1998, 62 år gammel.[1][26] og ble bisatt fra Stjørdal rådhus den 14. september.[26] Ved Alstadheims bortgang gav Lars Sponheim ham mye av æren for at Venstre kom tilbake på Stortinget ved stortingsvalget i 1993.[1] I sine memoarer skrev Odd Einar Dørum at Alstadheim var en «skarpskodd intellektuell med sosial varme som valgte å ta politisk ansvar.»[32]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d «Tidligere Venstre-leder Håvard Alstadheim er død». NTB. 10. september 1998. 
  2. ^ «Håvard Alstadheim». Aftenposten (nekrolog). 14. september 1998. 
  3. ^ «Navn i nyhetene: Håvard Alstadheim». Aftenposten. 19. januar 1995. 
  4. ^ a b c d Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval historielag. s. 250–251. 
  5. ^ Schieldrop, Bjart (1993). «Håvard Alstadheim : Sør-Trøndelags første landbruksminister : fortsatt en ambisiøs landbruksdirektør». Norsk landbruk (9): 60–61. 
  6. ^ a b «Ny Alstadheim». Dagens Næringsliv. 3. februar 1995. 
  7. ^ «Alstadheim skal lede landbruksutvalg». NTB. 5. november 1987. 
  8. ^ «Utredning om landbrukspolitikken blir forsinket». NTB. 6. mars 1989. 
  9. ^ a b «Johan P. Olsen». Norsk biografisk leksikon. 
  10. ^ a b «Navn i nyhetene: Håvard Alstadheim». Aftenposten. 30. april 1990. 
  11. ^ «Norges Unge Venstre har hatt en eksplosiv vekst i sitt jubileumsår». Nordlands Avis (6. mai 1960).
  12. ^ Øverland, Orm (red.) (1958). Studentvenstrelaget 1908–1958. Festskrift til 50-års jubileet. Oslo. s. 78. 
  13. ^ «Liberalt studentforbund gjenoppstått». NTB. 7. april 1991. 
  14. ^ «Jeg har gjort en brøler, sa formannen i Samfundet». VG. 16. desember 1963. 
  15. ^ Brundtland, Gro Harlem (1997). Mitt liv : 1939–1986. Oslo: Gyldendal. s. 75. ISBN 82-05-24869-9. 
  16. ^ a b c d Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987 : Kommunalt selvstyre i 150 år. Stjørdal kommune. s. 286–287. 
  17. ^ Salberg, Bjarne T. (1992). Stjørdalens Blad gjennom 100 år. Trondheim. s. 149. 
  18. ^ Salberg, Bjarne T. (1992). Stjørdalens Blad gjennom 100 år. Trondheim. s. 161. 
  19. ^ «Trønderkamp om Sp.mandat». Aftenposten. 24. august 1989. 
  20. ^ «Få innvendinger mot Dørums frieri til Ap.: Makt er Venstres mål». Aftenposten. 26. mars 1984. 
  21. ^ a b «V: Formann ikke klar, ikke organisert DLF-samarbeid». NTB. 4. mars 1986. 
  22. ^ «Venstres «skyggegruppe»». NTB. 11. desember 1985. 
  23. ^ «Sammen efter 16 års skilsmisse». Aftenposten. 2. februar 1988. 
  24. ^ «Vingler alene videre». VG. 30. april 1990. 
  25. ^ a b c «Navn i nyhetene: Håvard Alstadheim». NTB. 29. april 1990. 
  26. ^ a b c «En mann å regne med». Dagbladet. 14. september 1998. 
  27. ^ a b «Han skal gi Venstre en ansiktsløftning». Dagens Næringsliv. 30. april 1990. 
  28. ^ «Venstre toner ned miljøpolitikken». Dagens Næringsliv. 24. april 1990. 
  29. ^ Trønder-Avisa (6. oktober 1992).
  30. ^ Trønder-Avisa (12. oktober 1992).
  31. ^ Trønder-Avisa (14. oktober 1992).
  32. ^ a b c Dørum, Odd Einar (1999). Med liv og sjel. Oslo: Millennium. s. 153. ISBN 82-517-8831-5. 

Litteratur rediger

  • Alstadheim, Håvard (red.) (1995). Norsk sør-politikk for en verden i endring : rapport fra Nord-sør/bistandskommisjonen, oppnevnt ved kongelig resolusjon den 26. februar 1993 : avgitt til Utenriksdepartementet 2. februar 1995. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. ISBN 82-583-0331-7. 
  • Alstadheim, Håvard (red.) (1991). Norsk landbrukspolitikk : utfordringer, mål og virkemidler : fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. november 1987 : avgitt til Landbruksdepartementet 11. desember 1990. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 
  • Alstadheim, Håvard (1969). «Profittmaksimering og vekstmaksimering». Sosialøkonomen (4). 
  • Frisch, Ragnar, Uhde, Aina og Alstadheim, Håvard (1969). Et numerisk eksempel som viser hvorledes prinsipper fra "The Oslo channel model" kan brukes for å avgjøre valg mellom investeringsprosjekter. Universitetet i Oslo. 
  • Johansen, Leif, Langsether, Åsmund og Alstadheim, Håvard (1968). «Explorations in long-term projections for the Norwegian economy». Economics of Planning (1–2). 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Håvard_Alstadheim&oldid=23749261»