Gustaf Retzius

Gustaf Retzius (født 17. oktober 1842 i Stockholm, død 21. juli 1919 samme sted) var en svensk anatom og antropolog, sønn av Anders Retzius.[8] Både far og sønn var sentrale innen rasebiologien.[9]

Gustaf Retzius
Retzius, Magnus Gustaf by Emil Österman.jpg
Født17. okt. 1842[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kungsholm[2][3]Rediger på Wikidata
Død21. juli 1919[1][5][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Adolf Fredriks församling[5][3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Antropolog, universitetslærer, journalist, biologRediger på Wikidata
Embete
  • Stol nummer tolv i Svenska Akademien (1902–1919) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Uppsala universitet, Lunds universitet, Karolinska InstitutetRediger på Wikidata
Ektefelle Anna Hierta-Retzius[3]Rediger på Wikidata
Far Anders Retzius[3]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Gravlagt Solna kyrkogård (1919–)[6]Rediger på Wikidata
Medlem av
14 oppføringer
Royal Society, Bayerische Akademie der Wissenschaften, Svenska Akademien, Kungliga Vetenskapsakademien, Det franske vitenskapsakademiet, Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund, American Academy of Arts and Sciences, Kungliga Vetenskaps- och Vitterhetssamhället i Göteborg, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Det russiske vitenskapsakademi, Royal Society of Edinburgh, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, National Academy of Sciences (1909–), Royal Academy of Medicine of BelgiumRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Cothenius-Medaille (1892), Croonian Lecture (1908), Fellow of the Royal Society of Edinburgh, medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow, utenlandsk medlem av Royal Society (1907)[7]Rediger på Wikidata
Signatur
Gustaf Retziusʼ signatur

Retzius virket som professor ved Karolinska Institutet i Stockholm (fra 1877 i histologi og fra 1889 i anatomi). I 1890 sluttet han ved Karolinska institutet for helt og fullt å kunne drive forskning. Retzius studerte spesielt hjernens og nervesystemets oppbygning, og gjorde komparative studier på forskjellige dyr, blant annet vedrørende høreorganet. I tillegg til antropologiske arbeider, utførte han undersøkelser over menneskets kjønnsceller og fosterutvikling. Han har også oversatt Robert Burns' dikt til svensk.

Retzius var også avismann. Sammen med ektefellen overtok han Aftonbladet og var avisens redaktør 1884–1887.[8]

Han ble nominert 23 ganger til Nobelprisen i fysiologi eller medisin, men fikk aldri prisen.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Retzius var sønn av Anders Retzius, gift med Anna Hierta-Retzius (datter av Aftonbladets grunnlegger Lars Johan Hierta) med hvis formue han finansierte sin forskning med etter at han hadde frasagt seg sitt professorat.

Gustaf Retzius, den fysiske antropologi, rasebiologi og rasehygieneRediger

[Det følgende bygger i hovedsak på Olof Ljungströms doktoravhandling Oscariansk antropologi (2004)]

 
Professor Gustaf Retzius og herr Fjällstedt fra Härjedalen, 1905.[10] Retzius utføre antropologiske målinger.

Innsats som fysisk antropologRediger

Som faren arbeidet Gustaf Retzius innen den spesialretning av sammenlignende anatomi viet mennesket kalt fysisk (alternativt somatisk) antropologi. Anders Retzius' store innsats som antropolog var, som en av flere forskere fra og med 1830-årene, å problematisere antagelser om den «hvite», «europeiske» rase som enhetlig. Sønnen Gustaf skulle vie sitt liv til å forsvare farens forskning. Anders Retzius innførte skalleindeks som et klassifikasjonsverktøy, dels av menneskeheten i allmennhet, men fremfor alt for å tillate seg å lage distinksjoner mellom forskjellige europeiske folk og nasjoner.

Det innebar at europeernes formodede interna jamlikhet ble satt spørsmål ved, og at de på sett og vis ble behandlet slik som ikke-europeiske folk, skjønt uten at deres relative overlegenhet over disse ble betvilt. Det lå også implisitt i Anders Retzius' forskning at ettersom kraniet var en tilstrekkelig stabil del av anatomien for å duge til klassifisering, så var raser stabile over tid, det vil si grunnforutsetningen for både klassifikasjon og rangorden. Dessuten plasserte Anders Retzius, om enn tentativt, sine formodede egne forfedre høyere enn øvrige europeere. På den andre side skrev han at «även de lägsta vildar äro 'våra bröder'».[11]

Anders Retzius, og senere sønnen Gustaf, var opptatt av å formulere sin forskning og sine resultater på et nivå utenfor de stridigheter om slaveri og kolonialisme som antropologien var dypt opptatt av. Det er en årsak til den tørre og deskriptive karakter deres antropologiske publikasjoner normalt har. Det var en tilpasning til et forskningsklima, godt kjent med de langtrekkende og kontroversielle implikasjoner av de egne resultater.

Gustaf Retzius tok i hovedsak over farens program for sin egen antropologi. Ambisjonen å la naturvitenskapen besvare historiske spørsmål lå til grunn for hans studier både av svenske fornkranier Crania Suecica antiqua (1899) og den vitenskapelige bearbeidelse av Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografis prosjekt å måle to årsklasser av vernepliktige, ca 45.000 individer, i Crania Suecia (1902), sammen med vennen og kollegaen professoren i anatomi i Lund, Carl Magnus Fürst.

Forholdet til rasebiologienRediger

 
Villa Sagatun, Gustaf Retzius' bosted på 1880-tallet. Foto: Carl Curman

Viljen til å unnvike de åpenbare konfliktpunkter i egen forskning som preget hans fars arbeid, preget normalt også Gustaf Retzius' arbeide. I hovedsak var det en tilpasning til den fysiske antropologis internasjonale forskningsstand, som fra cirka 1870 stadig tydeligere arbeidet med kvantitativt større deskriptive undersøkelser og oversikter, samtidig som man forkastet de store teorier om verdens eller Europas folkesetting som forskerne i Anders Retzius' generasjon hadde foreslått. Overbevisningen om «rasens» betydning forble, men med en ny metodologisk sofistikering som ikke tillot raske og vidtrekkende generaliseringer.

Så sent som i 1902 våget Gustaf Retzius derfor ikke å gå lengre enn til et par relativt forsiktige observasjoner om Sverige som germansk og rasemessig homogent sammenlignet med andre europeiske nasjoner. Mindre enn et decennium senere, i 1909, i den ofte siterte artikkel «The so-called North European race of mankind», finner man en annen tydelighet. Heretter beskrev Gustaf Retzius den "nordiske" rasen som et naturlig aristokrati preget av nobelhet, høyhet, frihetskjensle og andre heroiske dygder, til forskjell fra flere andre europeiske rasetyper, mindre storslagne og mer egnet for repetitivt industriarbeid.

Artikkelen leses iblant som et utslag av Gustaf Retzius' dypest holdte overbevisning, undertrykte under et til da 67-årig liv. Dette bommer på et viktig aspekt av naturvitenskapelig publisering. Tekstene av både den Gustaf Retzius som på 1870-tallet publiserte snustørre tabeller over kranieindeks og forfatteren til artikkelen i 1909 var skrevet for å tåle den umilde behandling i form av kollegialt «peer review». Bak begge slags tekster ligger andre tekster innen et helt forskningsfelt. Og det var blitt radikalt endret tidlig på 1900-tallet.

Gustaf Retzius' artikkel av 1909 var tilpasset de nye, aggressivere europeiske raselærer som var formulert på 1890-tallet. Uten tvil var Gustaf Retzius i 1909 overbevist om hva han skrev. Det er projiseringen av hans overbevisning av 1909 flere tiår bakover i tiden som ikke er selvsagt. Retzius' nye tydelighet sammenfalt med de tilkomne nye forskningsprosjekter med rase i fokus - utover den eldre målende fysiske antropologi, fremfor alt rasebiologien. Den tok opp deler av dens metodologi med antropologiske målinger, men bygde i høyere grad på de nye teorier om arvelighet som den fysiske antropologi savnet. Rasebiologien fungerte dessuten som det vitenskapelige alibi for den nylig oppkomne rasehygieniske bevegelse for samfunnsreform i lys av arvsbiologisk forskning og rasemessige spekulasjoner om samfunnsproblem og klassekamp. Alt dette var saker som den anatomiske fysiske antropologi med sin vekt på klassifikasjon og historieskrivning sjeldent syslet med.

Den nå i fremskreden alder fortsatt virksomme Gustaf Retzius tilpasset seg. Artikkelen fra 1909 innebar att han orienterte seg mot en arisk og nordist sinnet del av tysk anatomisk og antropologisk forskning, fremst representert av Retzius' personlige nære venn, Strassbourg-anatomen Gustav Schwalbe.

Gustaf Retzius ble dessuten konfrontert med den rasehygieniske bevegelse da den ene av den tyske bevegelses to hovedmenn, Ernst Rüdin, sommeren 1907 besøkte Sverige i den hensikt å rekruttere Gustaf Retzius og Carl Magnus Fürst. På Fürsts initiativ valgte de to svenske anatomer imidlertid å avvise invitten. Retzius' yngre kollega oppfattet dens misjonerende samfunnsengasjement for den nordiske rases forsvar som uforenlig med deres stilling som vitenskapsmenn. Da Svenska sällskapet för rashygien så ble opprettet i 1909 var både Retzius og Fürst fraværende.

Retzius ble også oppsøkt av den svenske rasebiologis kommende stjerne Herman Lundborg tidlig i dennes karriere. Lundborg klarte også å utvirke visse stipendiemiddel fra Gustaf Retzius. Likefult kom Lundborgs store kartlegging i 1912 av en bondeslekt på Listerlandet med alvorlig arvelig epilepsi som en total overraskelse for Retzius. Under de siste, mer stille år av sitt liv, opprettholdt han en korrespondanse med Lundborg.

I hvor høy grad Gustaf Retzius enn ble konfrontert med, tok til seg eller forkastet de nye former for raseforskning i slutten av sitt liv, så falt hans eget arbeide innen rammen av det eldre forskningsprosjektet fysisk antropologi. Ettersom dets metodologi, målingene, skulle bli tatt opp av den rasebiologiske forskning finnes der en kontinuitet. Men Retzius inkludering som en merkesmann i den rasebiologiske forsknings historie var bestemt, ikke av at Gustaf Retzius som fysisk antropolog bedrev direkte rasebiologiske eller rasehygieniske studier, men fremfor alt av at Herman Lundborg hadde nytte av Retzius overførte autoritet for sin egen forskning.

 
Gustaf Retzius' gravmæle på Solna kyrkogård.

Han er begravd på Solna kyrkogård.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Magnus Gustaf Retzius, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Magnus-Gustaf-Retzius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Kungsholms kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/SSA/0011/C I/8 (1830-1843), bildid: C0054989_00137, sida 244», besøkt 15. april 2019, «October ,17,16/11, Magnus Gustaf... döpt .....»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f Svenskt biografiskt lexikon, «M Gustaf Retzius», Svenskt biografiskt lexikon 6601[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b www.academie-medecine.fr, oppført som Magnus RETZIUS, National Academy of Medicine (France) member ID 3055, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b death record, «Adolf Fredriks kyrkoarkiv, Död- och begravningsböcker, SE/SSA/0001/F I/19 (1916-1927), bildid: 00028446_00092, sida 90», besøkt 15. april 2019, «186,(juli),21,1,,Retzius, Magnus Gustaf f.d. Professor 116 Drottninggatan....Arteriosele...»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ FinnGraven.se, «Magnus Gustaf Retzius», besøkt 15. juni 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 299[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b «Retzius, Gustaf» (svensk). Svenska Akademien. Besøkt 6. oktober 2016. 
  9. ^ «Far och son Retzius – företrädare för en missbrukad vetenskap» (PDF) (svensk). Läkartidningen. Arkivert fra originalen (PDF) 18. mars 2015. Besøkt 6. oktober 2016. 
  10. ^ Elisabeth Åsbrink (6. februar 2016). «Svenska kyrkan söker försoning med samer». Dagens Nyheter. Besøkt 6. februar 2016. 
  11. ^ Claes Theliander, recension[død lenke] i Fornvännen 101 (2006) av Maja Hagerman, Det rena landet. Om konsten att uppfinna sina förfäder. Stockholm 2006.
  12. ^ Göran Åstrand, Här vilar berömda svenskar. 1999
Forgjenger:
 Adolf Erik Nordenskiöld 
Svenska Akademien,
Stol nr. 12

(1901-–1919)
Etterfølger:
 Adolf Noreen