Gottfried von Strassburg

Gottfried von Strassburg (død ca. 1210) er forfatter av Tristan, en middelhøytysk høvisk romanse som er vurdert som, ved siden av Wolfram von Eschenbachs Parzival, og det tyske helteposet Nibelungenlied, som et av de store fortellende mesterverkene i tysk middelalder. Han var antagelig også dikteren bak en rekke bevarte poesistykker. Hans verker ble en inspirasjonskilde for Richard Wagners operaer.

Gottfried von Strassburg
Portrett av Gottfried von Strassburg fra Codex Manesse (Folio 364r)
Født		1180 Strasbourg
Død		1215
Beskjeftigelse		Minnesanger, lyriker, komponist, skribent
Nasjonalitet		Tyskland
Gottfried von Strassburg på Commons

Liv

I henhold til vitnemål fra to av hans etterfølgere, Ulrich von Türheim og Heinrich von Freiberg, døde Gottfried før han greide å gjøre Tristan ferdig. Referanser i verket antyder at det ble skrevet i løpet av den første tiåret av 1200-tallet, og 1210 er blitt konvensjonelt satt som datoen for hans død.

Annet enn en bakgrunn i eller en nær forbindelse til byen Strasbourg er ingenting kjent om hans liv, men siden han alltid ble referert til som meister (mester) og ikke herr, synes det som at han ikke var ridder, en konklusjon støttet av en heller likegyldig holdning for ridderlige handlinger vist i Tristan.

Hans gjennomgående gode kjennskap til latinsk litteratur og retoriske teori antyder en som hadde hatt høyere klosterutdannelse. Han har også vist detaljert teknisk kunnskap i musikk og jakt, langt mer enn noe som er funnet i verkene til hans samtidige. Gottfried trakk mer fra den lærde tradisjonen av middelalderens humanisme enn fra den høviske ethos som var delt med hans mest betydelige samtidige. Han synes også påvirket av skriftene til samtidige kristne mystikere, særlig Bernhard av Clairvaux.

At hans hjem var i Strasbourg er støttet av det faktum at de tidligste manuskriptene av Tristan, datert fra første halvdelen av 1200-tallet, viser trekk av alemannisk og særlig elsassisk dialekt.

Stil

Gottfrieds retoriske stil er svært særskilt fra hans samtidige. Den er meget komplekst markert av omfattende bruk av symmetriske strukturer i hans organisering av Tristan som en helhet, foruten strukturen av de enkelte ordskiftene. Gottfried benytter også detaljerte ord og lydmønstre, og spiller på rytme, allitterasjon (bokstavrim) og assonans (klanglikthet).

Et av de fremste kjennetegn på Gottfrieds stil er hans dyktige bruk av ironi, både for humoristiske og tragiske effekter. Han kan også ha støttet seg på ironi for skjule sin kritikk av samtidens samfunn for å unngå sensur.

Kilder

Gottfried hevder at Tristan av Thomas d'Angleterre, et anglo-normannisk verk som ble gjort en gang rundt 1160, var kilden til hans verk. Han forklarer at han baserte seg på Thomas ettersom han «fortalte fortellingen korrekt», og distanserte seg fra mindre høviske versjoner av fortellingen, eksempelvis representert av Béroul på gammelfransk og Eilhart von Oberge på middelhøytysk.

Beklageligvis er også Thomas' verk fragmentert og det er liten overlappingen med Gottfrieds dikt, noe som gjør det vanskelig å vurdere Gottfrieds originalitet direkte. Imidlertid var Thomas' Tristan kilde til en rekke andre versjoner, noe som gjør det mulig å få en viss ide om stil og innhold. Det er klart at mens Gottfrieds utsagn om hans avhengighet og gjeld til Thomas er korrekt, både ekspanderte sin kilde og foredlet fortellingen psykologisk. Oppdagelsen i 1995 av Carlise-fragmentet av Thomas' Tristan, som inkluderer materiale fra en av de sentrale delene av fortellingene, episoden «Kjærlighetsgrotten», lover en bedre forståelse av Gottfrieds bruk av Thomas.

Thomas' kilde på sin side var en nå tapt gammelfransk Tristan-fortelling, forsøksvis rekonstruert av den franske litteraturviteren Joseph Bédier, som utgikk opprinnelig fra en keltisk legende.

Teksten

Teksten i Tristan er på 19 548 linjer og er skrevet, som alle høviske romanser, på verspar som rimet.

Den første seksjonen (ll. 1-44) av prologen er skrevet i firelinjete strofer og er referert til som «strofisk prolog», mens parene med firestavingsord markerer hovedinndelingen av fortellingen. De innledende bokstavene av firestavingsordene, indikerte med store initialer i en del manuskripter, danner en akrostisk form med navnene Gotefrid-Tristan-Isolde, noe som er gjennomgående for diktet. I tillegg har firestavingsordenes initialer i prologen gitt navnet Dieterich. Det er antatt at det kan ha vært navnet på dikterens beskytter.

Om Gottfried hadde fullført Tristan ville den antagelig ha blitt på rundt 24 000 linjer lang.

Fortellingen

Scene fra vårfesten hos kong Marke, utdrag fra et Tristan-manuskript fra 1240, oppbevart Bayerische Staatsbibliothek, München.

Fortellingen begynner med beilingen til Tristans foreldre. Riwalin, konge av Parmenie, reiser til hoffet til kong Marke i Cornwall hvor han og Markes søster Blanschefleur ble forelsket i hverandre. Blanschfleur ble gravid og paret snek seg tilbake til Parmenie, men deretter ble Riwalin drept i et slag. Da Blanschfleur hørte nyheten døde hun av sorg, men barnet blir født og overlevde. Han ble gitt navnet Tristan på grunn av de tragiske omstendighetene ved hans fødsel.

Tristan vokste opp i Parmenie, og gikk for å være sønnen til Riwalins marskalk Rual li Fointeant, og ble den perfekte hoffmann. Mens han er ombord et handelsskip som lå ved kaia ble Tristan bortført av det norske mannskapet. Til havs ble skipet rammet av et uvær, og det norske mannskapet konkluderte med at de ble straffet av Gud for å ha bortført Tristan. De setter ham på land på et sted som viste seg å være Cornwall.

Cornwall ble da tvunget til å betale skatt til Gurmun, konge av Irland, og skatten ble samlet inn av kongens bror, kjempen Morold. Tristan utfordret Morold til tvekamp og beseiret ham, skjønt han ble såret av Morolds sverd som er smurt inn med gift. For å bli kurert reiste Tristan til Irland under navnet Tantris og ender med å bli leget av ingen annen enn av Gurmuns dronning Isolde den kloke. Dronningen har en datter som også het Isolde, kalt for den lyse, og han ble slått av hennes skjønnhet og ferdigheter. Da han dro tilbake til Cornwall priset han hennes skjønnhet.

Sjalu på Tristan forsøkte Markes rådgivere å presse kongen til å bli gift slik at Tristan ikke vil bli arving til tronen. I håp om at han vil bli drept i prosessen forslo de at Tristan skulle dro til Irland for å fri til Isolde den lyse for kong Marke. Da Isolde den lyse ser splinten i Morolds hodeskalle passer med Tantris' sverd innser Isolde at Tantris faktisk er Tristan, og truer med å drepe ham om han setter seg i badet. Hennes mor og hennes slektning, ternen Brangaene, blander seg inn og Tristan forklarer hensikten med sin reise, noe som skal føre til en forsoning mellom Irland og Cornwall. Tristan reiser fra Irland med Isolde som brud for kong Marke.

Isolde den kloke har gitt Brangaene en trylledrikk som skal bli drukket av Marke og Isolde på deres bryllupsnatt for å sikre at de elsket hverandre. På sjøreisen ble drikken ved en feiltagelse drukket av Tristan og Isolde. De erklærte sin kjærlighet for hverandre, men vet at den ikke kan bli kjent av andre, og de nyter en kort tid med idyll ombord i skipet før de ankommer Cornwall. Dette ble fulgt av en rekke med intriger hvor de to elskede forsøkte å lure Marke, begynnende med hans bryllupsnatt da jomfruen Brangaene erstatter Isolde i ektesengen. Marke er mistenksom, men ble hele tiden narret av de to elskedes bedrageri.

Til sist ble Marke klar over deres kjærlighet og forviste dem fra hoffet. De dro inn i villmarken og til en Kjærlighetsgrotte hvor de kunne nyte et idyllisk liv langt unna samfunnet. Ved et tilfelle kom kong marke over grotten og så dem ligge ved siden av hverandre. Imidlertid da Tristan hørte kongen komme la han et trukket sverd mellom seg selv og Isolde, og lurte således Marke til å tro at de ikke var elskere likevel.

Med deres hemmelige skjulested oppdaget dro de to elskede tilbake til hoffet. Imidlertid har Marke blitt mistenksom igjen og til sist fant han dem sammen og kan ikke lenger tvile på deres utroskap. Tristan flyktet til Normandie hvor han møtte enda en kvinne ved navn Isolde, det er Isolde med hvite hender, datter av hertugen av Arundel. Gottfrieds dikt ender med at Tristan uttrykte sin følelsesmessige forvirring over de to kvinnene ved navn Isolde.

I Thomas' dikt, som er bevart fra dette punktet, gifter Tristan seg med Isolde med de hvite hender, men ekteskapet ble aldri konsumert. Tristan skaper en hall med statuer, blant dem statuer av Isolde og Brangaene. Tristan ble såret av et forgiftet spyd av Estult li Orgillus, og han sendte da bud på Isolde den lyse ettersom hun er den eneste som kan kurere ham. Det er enighet om at skipet som seilte for henne skal ha et hvitt seil om det kommer tilbake med henne ombord, men et svart seil om hun ikke er ombord. Den sjalu Isolde med de hvite hendene lyver om fargen på seilene, og Isolde den lyse går i land og fant Tristan død av sorg. Hun kysset ham og døde selv.

Fortolkninger

Gottfrieds Tristan har vært vanskelig å fortolke, delvis ettersom den er ufullført, men delvis også ettersom Gottfried selv har gjort det vanskelig: hans omfattende anvendelse av ironi er hovedgrunnen til at tolkningen av diktets mening spriker.

Tristan står i betydelig grad i kontrast til Gottfrieds samtidige på tre måter:

• Helten i Tristan er mer av en luring enn en ridder i den forstand at han støtter seg mer på sin intelligens framfor sin evner i våpenbruk. Mens Tristan har alle ferdighetene til en ridder er spørsmål om ridderskapets etikk irrelevant for fortellingen og rollen som en kjempende mann i samfunnet, sentralt i verkene til Hartmann von Aue og Wolfram von Eschenbach, er aldri et emne hos Gottfried.
• Samtidige helter ble forelsket i en kvinne på grunn av hennes skjønnhet og hennes moralske verdi. Tristan og Isolde, til tross for deres fysiske skjønnhet og mange evner, som gjør dem elsket hos andre, blir ikke forelsket i hverandre for slike bestemte grunner, men på grunn av en trylledrikk som ikke gir dem noe valg.
• Hvor samtidige ser etter balanse i livet og den enkeltes viljeunderkastelse (enten det er for Gud, eller samfunnet, eller begge deler), synes Gottfried å opphøye kjærligheten som en overlegen verdi i seg selv, uansett sosiale konsekvenser og er likegyldig for det syndige vesen i Tristans og Isoldes utroskap.

Denne «ekshalasjon av kjærlighet» har fått en del litteraturforskere til å se på Tristan som effektivt kjettersk, i henhold til verkets samtid, med Tristan og Isolde som «helgener» av kjærlighetens religion, skjønt om det er tilfelle er det underlig at verket ble gjentatte ganger lest og kopiert ved 1200-tallets hoff. Betyr det at bruken av religiøs-språklige billedbruk for de elskede betyr at de representerte en alternativ religion, eller er dette kun en teknikk for kommunisere deres eksemplariske rolle og det opphøyde vesen i deres kjærlighet?

Alternativt har en del litteraturforskere sett på verket ikke som en ren ekshalasjon av kjærlighet, men heller som en utforsking av konfliktene mellom lidenskapelig kjærlighet og hoffets sosiale orden. At Tristan er ikke høvisk representerer en avvisning av normene til det føydale samfunn; han tillater å være ledet av kjærlighet og fysisk lidenskap framfor ridderlig høviskhet. Deres død synes således uunngåelig da deres kjærlighet ikke kunne overkomme samtidens sosiale orden.

Rollen som trylledrikken spiller forblir omtvistet, – er den:

• kun et narrativt grep av ingen betydning i seg selv, men påkrevd for å avlede moralsk kritikk?
• et symbol på å bli forelsket?
• årsaken til deres kjærlighet, indikerer kjærlighetens irrasjonelle og uimotståelige vesen?

Fortellingen i seg selv fremmer også en rekke problemer. Om makten til kjærlighetsdrikken er uimotståelig, hvordan kan Tristans ekteskap med Isolde med de hvite hendene bli forklart? Om kjærlighet er av den høyest verdi, hvorfor forlater Tristan og Isolde deres idylliske liv i Kjærlighetsgrotten for å dra tilbake til et liv med hemmelighetskremmerier? Det har blitt hevdet, uten at det kan være noe annet enn en spekulasjon, at Gottfried oppga å skrive ferdig verket da han ikke var i stand til å løse disse motsetningene.

De realiteter som Gottfried introduserte i sin tekst var nye for hans samtid. Hans tenkning adskilte seg den idealisering av verden og menneskene som hans samtidige fremmet. For Gottfried synes det som om kulminasjonen av all lidelse og menneskelig svakheter gjennom mirakuløs og velsignet hjelp fra Gud ikke er en opplagt løsning. I hans tekst er det evnen til å holde ut og overkomme lidelsen og bitterheten som gjør menn og kvinner spesielle. Kun slike mennesker er det som han kaller edele herzen, edle hjerter. Det kan ikke eksistere glede uten sorg. I sin fortelling om den store, rensende kjærligheten mellom Tristan og Isolde framviser Gottfried et storstilt eksempel på lykke og sorg til edele herzen. Disse edle hjertene tar sorg og selv død på grunn av deres store kjærlighet.

Gottfried og hans samtidige

Et av de viktigste avsnittene i Tristan, en som ikke er lånt fra Thomas, er de såkalte litterære digresjoner hvor Gottfried navngir og diskuterer fortjenestene til en rekke av samtidige lyriske og fortellende poeter. Dette er første stykke med litterær kritikk i tysk litteratur.

Gottfried priser minnesangeren Reinmar von Hagenau og Walther von der Vogelweide, og de fortellende poetene Hartmann von Aue, Heinrich von Veldeke og Bligger von Steinach, den førstnevnte for sin musikalitet, den siste for sin klarhet, begge har trekk som markerer Gottfrieds egen stil. Omvendt kritiserer han uten å navngi Wolfram von Eschenbach direkte for hans uklare stil og klossete ordvalg.

Mottagelse

Et utsnitt av Tristan-manuskriptet fra 1323, oppbevart i Det historiske arkiv i Köln.

Det er 29 kjente manuskripter av Gottfrieds Tristan-avskrift som er datert fra 1200- til 1400-tallet. Av disse 11 fullstendige.

Det uferdige manuskriptet til Gottfried inspirerte andre poeter til å fullføre det, og Ulrich von Türheim en gang rundt 1235 og Heinrich von Freiberg rundt 1290 har gjort sine forsøk. Deres kilde for den siste delen av fortellingen er dog ikke Thomas' Tristan, og det er generelt antatt å være en tidligere og langt mindre høvisk utgave av fortellingen av Eilhart von Oberge, skrevet en gang rundt 1175. Alle, bortsett fra to av de komplette utgavene av manuskriptene til Gottfrieds Tristan har en fortsettelse gjort av Ulrich eller Heinrich. En av dem bruker den siste delen av Eilharts verk. Kun ett av manuskriptene har ingen fortsettelse i det hele tatt.

Gottfrieds verk ble lovprist av en rekke senere forfattere på 1200-tallet, blant annet Rudolf von Ems og Konrad von Würzburg, og det ble benyttet, sammen med Eilhart von Oberges versjon og Heinrich von Freibergs fortsettelse, som en kilde for gammeltsjekkiske Tristan, skrevet på den siste halvdel av 1300-tallet.

Mens Gottfrieds dikt ble fortsatt kopiert på 1400-tallet var det Eilhart von Oberges mindre sofistikerte fortelling av Tristan som ble kilde for den første trykte utgaven, Tristrant und Isalde i 1484, et prosaverk som ikke må forveksles med den franske Prosa-Tristan, også kjent som Roman de Tristan en Prose.

Gottfrieds verk ble gjenoppdaget på slutten av 1700-tallet, og er kilden til Richard Wagners opera Tristan und Isolde (1865).

Utgaver

Den første moderne utgaven av Gottfrieds Tristan ble gjort av Christian Heinrich Myller i 1785, og det har kommet mange siden. Det finnes ingen tilfredsstillende kritisk utgave og tre utgaver er i bruk:

• F. Ranke (Weidmann 1930, med korreksjoner 1949). Dette er standardutgaven, men inneholder intet kritisk tillegg. Den er lettest tilgjengelig i 3 bind i moderne tysk oversettelse, kommentarer og epilog av Rüdiger Krohn (Reclam 1980) ISBN 3-15-004471-5, ISBN 3-15-004472-3 and ISBN 3-15-004473-1. Teksten til Rankes utgave (uten nummerering av linjene) er tilgjengelig hos tyskspråklige Projekt Gutenberg-DE. All Tristan-litteratur benytter Rankes linjenummerering for referanser til teksten.
• K. Marold (de Gruyter 1906), gjenutgitt i 2004 med et etterord av Werner Schröder ISBN 3-11-017696-3. Selv om teksten er underlegen sammenlignet med den til Ranke, er dette den eneste utgaven som gir full apparatus.
• R Bechstein (2 bind, Leipzig, 1870), gjenutgivelse av en revidert utgave redigert av Peter Ganz (2 bind, Brockhaus 1978), som omfatter Bechsteins løpende kommentarer og indikerer forskjeller fra Rankes tekst.

Oversettelser

Oversettelser til engelsk

• A.T. Hatto, sammen med Tristran av Thomas (London: Penguin, 1960). ISBN 0-14-044098-4
• Jessie L. Weston (London, 1899)
• E.H. Zeydel (Princeton, 1948)

Oversettelser til moderne tysk

• Xenja von Ertzdorff, Doris Scholz, Carola Voelkel (Fink, 1979) ISBN 3-7705-1766-0
• Peter Knecht (de Gruyter, 2004) ISBN 3-11-018045-6
• Rüdiger Krohn (Reclam 1980) ISBN 3-15-004471-5 and ISBN 3-15-004472-3
• Dieter Kühn (Reclam, 1998) ISBN 3-15-004474-X
• Wolfgang Mohr (Kümmerle, 1979), på vers, basert på Hermann Kurtz' oversettelse ISBN 3-87452-464-7

Det finnes mange eldre oversettelser, men enhver oversettelse gjort før 1930 da Rankes utgave første gang ble trykt vil være basert på utdaterte utgaver av teksten.

Litteratur

• Chinca, Mark; Gottfried von Strassburg: Tristan. Cambridge 1997 ISBN 0-521-40294-8
• Huber, Christoph; Gottfried von Straßburg: Tristan. Klassiker Lektüren 3. Berlin 2000. ISBN 3-503-04959-2
• Jackson, W. T. H.: "Gottfried von Strassburg" i Arthurian Literature in the Middle Ages, Loomis, Roger S. (red.): Clarendon Press: Oxford University. 1959. ISBN 0-19-811588-1
• Michael S. Batts, Gottfried von Strassburg. New York: Twain Publishers. 1971.
• Thomas, Neil: Tristan in the Underworld: a study of Gottfried's "Tristan" sammen med "Tristran" av Thomas. New York: The Edwin Mellon Press. 1991. ISBN 0-7734-9712-9
• Piquet, F.: L'Originalité de Gottfried de Strasbourg dans son poème de Tristan et Isolde (Lille, 1905)