Gode (økonomi)

Et gode i økonomisk sammenheng er et objekt (produkt eller vare eller tjeneste) som direkte eller indirekte øker nytten til forbrukeren, det vil si tilfredsstille ønsker eller behov, og som kan selges og kjøpes til en pris på et marked. Goder har avtakende grensenytte for forbrukeren. Det vil si at den første koppen kaffe man drikker gir større nytte eller nytelse enn den andre koppen man drikker.

En kopp kaffe kan være et økonomisk gode.

Ulike typer goder har betydning både for velferdsteori og beregning av en rekke priselastisiteter.

Goder kan deles inn etter en flere kriterier:

Krysspriselastisitet på goder

Et kriterium å dele inn goder på er etter deres innbyrdes forhold til andre goder.

Substituerbare goder

Et gode er substitutt for et annet gode hvis begge godene tilfredsstiller det samme (eller lignende) behov hos forbrukeren. Hvilket av de to godene forbrukeren velger avhenger altså utelukkende av prisen på de to godene. Derfor er substituerbare goders egenpriselastisitet positiv, da en prisstigning på den ene varen (nevner positiv) fører til en stigning i den etterspurte mengden på den andre varen (teller positiv).

Eksempler på substitutter er:

• Cornflakes og havregryn
• Kaffe og te
• Ris og pasta

Etterspørsel etter varer med mange substitutter har typisk en høy egenpriselastisitet.

Komplementære goder

Et gode er et komplement (utfyllende) til et annet gode hvis nytten ved forbruk av den ene varen forsterkes ved samtidig forbruk av en annen vare. Komplementære varer har en negativ krysspriselastisitet fordi en prisstigning på den ene varen (nevner positiv) fører til et fall i mengden av den etterspurte mengden på den andre varen (teller negativ).

Eksempler på komplementære varer er:

• Ski og skistaver
• Pølse og ketchup
• PC og software

Pris

Goder kan deles opp etter effekten en prisendring har på forbrukernes etterspørsel av produktet.

Alminnelige goder

Goder kalles alminnelige hvis etterspørselen, ceteris paribus, stiger ved fallende pris (og faller ved stigende pris). Langt de fleste goder er alminnelige goder.

Et normalt gode er alltid et alminnelig gode, mens et alminnelig gode enten kan være et normalt eller mindreverdig gode.

Giffengode

Et gode kalles for et giffengode hvis etterspørselen, ceteris paribus («alt annet likt»), stiger ved stigende pris (og faller ved fallende pris). Om giffengoder finnes i virkeligheten er omdiskutert, men man har likevel laget økonomiske modeller for dette tilfellet. Det innbefatter blant annet at giffengoder både er mindreverdige goder og ikke har substitutter. Giffengoder er oppkalt etter sir Robert Giffen, som Alfred Marshall krediterte for ideen om giffengoder i sin bok Principles of Economics.

Inntekt

Et annet kriterium for å dele inn goder er effekten en inntektsendring har på forbrukernes etterspørsel av produktet.

Normalt gode

Et gode kalles normalt hvis etterspørselen stiger i takt med inntekten. Biler er for eksempel et normalt gode fordi folk kjøper flere og dyrere biler hvis inntekten øker. Normale goder har en positiv inntektselastisitet, fordi inntektsøkning (nevner positiv) fører til større etterspurt mengde (teller positiv).

Andre eksempler på normale goder er: Datamaskiner, vaskemaskiner og nye badeværelser og kjøkkener.

Mindreverdig gode

Et gode kalles mindreverdig hvis etterspørselen faller ved stigende inntekt. Offentlig transport er et eksempel på et mindreverdig gode fordi folk går over til privatbilisme hvis inntektene øker. Mindreverdige goder er altså typisk goder av en lav kvalitet som oppfyller et behov, men som også kan tilfredsstilles av normale goder med høyere kvalitet. Mindreverdige goder har negativ inntektselastisitet fordi inntektsøkning (nevner positiv) fører til mindre etterspurt mengde (teller positiv).

Inntektsendring				Prisendring
	Normalt gode	Mindreverdig gode			Alminnelig gode	Giffengode
Inntekt opp	Forbruk opp	Forbruk ned		Pris opp	Forbruk ned	Forbruk opp
Inntekt ned	Forbruk ned	Forbruk opp		Pris ned	Forbruk opp	Forbruk ned

Rivalisering og ekskluderbarhet

Et kriterium for å dele inn goder er rivalisering og ekskluderbarhet:

• Et gode kalles rivaliserende hvis en forbrukers forbruk av godet utelukker en annen forbrukers samtidige forbruk. Hvis en forbruker for eksempel spiser et eple, er det ingen andre som kan spise det samme eplet. Omvendt kan alle nyte en nylig feiet gate like mye, (nesten) uansett hvor mange andre som også nyter dette samtidig.
• Et gode kalles ekskluderbart hvis man kan utelukke noen fra å forbruke det ved at de ikke betaler for det. Ved å sette en pris på eplet, kan man forhindre forbrukere i å forbruke (spise) det dersom de ikke de betaler prisen. Omvendt er det fri rett til å gå på gaten, og man kan derfor ikke forhindre noen i å nyte en nylig feiet gate, og man kan heller ikke tvinge dem til å betale for den feiede gaten.

Disse to egenskapene har alle varer en kombinasjon av, det kan derfor skjelnes mellom 4 typer varer.

1. Private goder – ekskluderbare og rivaliserende
2. Kollektive goder – ikke ekskluderbare og ikke rivaliserende
3. Felles ressurser – ikke ekskluderbare men rivaliserende
4. Naturlig monopol – ekskluderbare men ikke rivaliserende

Private goder

Private goder er goder som er både ekskluderbare og rivaliserende. Dermed egner de seg best i en markedsøkonomi, fordi eiendomsretten er helt klar og ikke strider mot måten varen forbrukes. Langt de fleste goder solgt på markedet er private goder.

Felles ressurser

En fellesressurs er karakterisert ved at man ikke kan utelukke noen fra å forbruke den, men at dette forbruk begrenser andres forbruk av godet. Veier med trafikkkorker og fisk i havet er typiske eksempler på goder som alle har fri adgang til, men hvor forbruk på en eller annen måte skader andre forbrukere. På overfylte veier skjer det ved at veiene blir enda mer overfylte. I forbindelse med fiskeri skjer det ved at alle kun tenker på hvor mye de selv fisker, og ikke på hvor mye det samlet sett blir fisket. Dette fører til overfiske som ødelegger alle fiskeres fiskemuligheter.

Et typisk eksempel på felles ressurser er historien om allmenningens tragedie. Det er en historie som beskriver en landsby som sammen har et felles beiteområde, hvor alle innbyggernes dyr kan beite. Siden man ikke kan utelukke noen fra å bruke mer av dette beitet, setter alle innbyggere ut flere og flere dyr på beitet. Til slutt er der så mange dyr ute på beitet at det ikke er nok gress til alle, og alle dyrene blir magrere og innbyggerne får dermed mindre avkastning på hvert dyr. Problemet er altså at den enkelte innbygger som setter et ekstra dyr ut på beitet, kun tar høyde for den lille ekstra nytte han selv får, men ikke den begrensning som et ekstra dyr er for alle de andre innbyggernes nytte av beitet.

Forbruket av felles ressurser skaper ofte negative eksternaliteter.

Kollektive goder

Et kollektivt gode («public good») er karakterisert ved at alle kan nytte det samtidig, og at et individ sitt forbruk av godet ikke ekskludere andre fra å benytte godet samtidig. Et klassisk eksempel på et kollektivt gode er grunnforskning. Hvis en matematiker beviser en ny matematisk setning, kommer dette alle til gode, da alle kan bruke denne nye kunnskapen. Andre eksempler er: nasjonalt forsvar, radio-og fjernsyns-signaler og gatebelysning. Til tider nevnes også fattigdomsbekjempelse, da det antas at alle ønsker et mer rettferdig samfunn, hvis det ikke går på bekostning av dem selv.

«Rene» kollektive goder er relativt sjeldne. Kollektive goder som kun gjelder for en del av økonomien, betegnes som «uekte» kollektive goder.

I en fri markedsøkonomi vil kollektive goder bli produsert i for små mengder i forhold til den nytte som burde kunne oppnås. Dette skyldes at potensielle produsenter forventer, at gratispassasjerer (forbrukere som ikke betaler) vil fjerne muligheten for inntjening. Hvis for eksempel et privat firma skulle stå for gatebelysning ville det ha vansker med å kreve pengene, for alle ville håpe på at naboen betalte, og han selv bare kunne være gratispassasjer. Dette kalles også free rider-problemet.

Et mulig tiltak til dette er offentlig regulering som for eksempel fjensynslisens og offentlig produksjon som for eksempel forsvar av landet. Kritikere peker på at disse tiltakene kan føre til for stor produksjon av godet. Dette skyldes at det kan være vanskelig for det offentlige å finne den egentlige samfunnsmessige nytten av for eksempel gatebelysning. Den teoretiske inngangsport er en nytte-kostnadsanalyse, men dette krever at man for eksempel gjennom spørreskjemaundersøkelser finner forbrukernes reservasjonspriser. De som får nytte av den konkrete gatebelysning vil ha en tendens til at overdrive sin reservasjonspris, mens de som ikke får glede av den vil gjøre det motsatte.

Har man funnet de enkelte forbrukeres reservasjonspriser kan samlet efterspørselskurve finnes ved loddrett addisjon (dvs. addisjon av prisene), siden forbrukernes forbruk kan skje samtidig, jf. definisjonen på kollektive goder.

Naturlig monopol

Naturlige monopol oppstår ved tilbud av goder karakterisert av en slik kostnadsstruktur som naturlig fører til at det kun blir én tilbyder. Et eksempel er en flyplass i et gitt geografisk område. Her er oppstartskostnadene så store at det ikke vil lønne seg for andre å etablere en konkurrerende flyplass. Store oppstartskostnader fører med seg store rentekostnader. Konkurranse på pris vil kunne presse prisen ned så mye at det ikke blir tilstrekkelig for å dekke de faste kostnadene. Slik vil man innse at det ikke har noe for seg å bygge en ny flyplass hvor markedet allerede er dekket, selv om inntjeningen på marginen taler for noe annet. Monopolet på å tilby flyselskaper ei landingsstripe vil dermed oppstå naturlig. Naturlig monopol er altså naturlig fordi det er de naturlig store oppstartskostnadene som fører til monopolet.

Andre eksempler på naturlige monopoler er jernbanen og distribusjonsnett for strøm.