Girolamo Prigione
Girolamo Prigione (født 12. oktober 1921 i Castellazzo Bormida i Piemonte i Italia, død 27. mai 2016 i Alessandria) var en italiensk katolsk prelat som virket innen Den hellige stols diplomatiske tjeneste fra 1951 til 1997. Han ble titulærerkebiskop i 1968 og var deretter apostolisk delegat eller apostolisk nuntius i en rekke land, lengst tid - nesten tyve år - i Mexico.
| Girolamo Prigione | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. okt. 1921 Castellazzo Bormida | ||
| Død | 27. mai 2016[1] (94 år) Alessandria | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1944–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2016) Kongedømmet Italia (1921–1946) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Prest rediger
Girolamo Prigione studerte teologi og filosofi. Den 18. mai 1944 ble han presteviet. Deretter studerte han kanonisk rett (doktorgrad) og filosofi (doktorgrad) ved Lateranuniversitetet i Roma.
Han gikk deretter på det pavelige diplomatakademi i Roma og trådte inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Han var først nuntiatursekretær i Italia (1951–1957), Storbritannia (1957–1960) og i USA (1960–1963). I 1963 kom han til nuntiaturet i Østerrike og var samtidig Pavestolens representant ved Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA) og delegert til en rekke andre internasjonale organisasjoner i Wien.
Titulærerkebiskop, delegat, nuntius rediger
Den 27. august 1968 ble han utnevnt av pave Paul VI til titulærerkebiskop av Lauriacum og til apostolisk nuntius til El Salvador og Guatemala. Bispevielsen mottok han fra kardinal Amleto Giovanni Cicognani, president for Amministrazione del Patrimonio della Sede Apostolica (APSA), den 24. november 1968 i Castellazzo Bormida; medkonsekrerende var kuriererkebiskop og senere kardinal Giovanni Benelli, og biskopen av Alessandria, Giuseppe Almici.
I 1973 ble han apostolisk delegat i Ghana og Nigeria, fra 1975 til 1976 den første apostoliske nuntius til Gambia og ble også nuntius til Sierra Leone, og i 1976 apostolisk pro-nuntius til Nigeria.
Mexico 1978-1997: I 1978 ble erkebiskop Prigione først delegat i Mexico, fra 1992 nuntius. Prigione spilte en viktig rolle ved å gi det meksikanske episkopat en mer konservativ profil mer i pakt med pave Johannes Paul IIs arbeide mot frigjøringsteologien og styrkelsen av det pavelige primat. Da erkebiskop Adalberto Almeida y Merino av Chihuahua fordømte valgfusk under guvernørvalgene i 1986 , kunngjorde han proteststenging av erkebispedømmets kirker den 20. juli. Men Prigione skred inn for å avverge en ny runde av kirke-stat-konflikten i 1920-årene.[2] Erkebiskopen ga etter først da kardinal Agostino Casaroli fremsatte forbehold om bestemmelsens kanoniske legitimitet. Denne historien unnlot ikke å vekke kontrovers, fordi erkebiskopen hadde støtte fra mange troende i sitt erkebispedømme.
Da erkebiskop Prigione ankom Mexico hadde ikke Den helloge stol og Mexico diplomatiske forbindelser, og kirken virket i landet bare fordi regjeringen valgte å ikke håndheve store deler av sin antireligiøse lovgivning. Prigione var viktig for å endre regjeringens holdninger og politikk overfor kirken. Han hadde hemmelige samtaler med regjeringen i måneden forut for innsettelsen av president Carlos Salinas de Gortari i desember 1988.
I Mexico nøt han høy anseelse; han engasjerte seg blant annet for forfatningsreformer, i særdeleshet av artikkel 130 (om religionsfrihet).
Den hellige stol og Mexico etablerte diplomatiske forbindelser i september 1992 etter lang tids forhandling og stord forandringer i desember 1991 i de stringent antiklerikale forordninger i den meksikanske konstitusjon av 1917.[3][4] Under sitt besøk til Mexico i mai 1990 kunngjorde pave Johannes Paul II statusoppgradering fra apostolisk delegat til permanent spesialutsending.[5] Han gjorde Prigione til apostolisk nuntius den 12. oktober 1992.
Han fikk innvilget aldersbetinget fratreden den 2. april 1997 av pave Johannes Paul II. Han ble avløst som nuntius i Mexico av erkebiskop Justo Mullor García.
Han trakk seg tilbake 2. april 1997 med utnevnelsen av erkebiskop Justo Mullor García til å etterfølge ham som nuntius i Mexico.
Død rediger
Erkebiskop Girolamo Prigione døde den 27. mai 2016 i Alessandria i Italia.[6]
Hans ry og også ettermæle i Mexico var stort sett politisk, og den meksikanske pressen reflekterte dette da han rapporterte om hans død. El Universal nevnte gjenoppretting av diplomatiske bånd, møte med narkobaroner og drapet av kardinal Juan Jesús Posadas Ocampo, og kalte ham «kontroversiell».[7] Proceso nevnte narkobaronene og sa at Prigione hadde beskyttet seksualovergriperen Marcial Maciel. Avisen veide det positive diplomati opp mot hans negative rolle i Mexicos indre anliggender. Den anklaget ham for å støtte regjeringen mot progressive i kirken og kalte hans år i Mexico «en lang periode med kirkelig underkastelse». Avisen karakteriserte biskopene hvis utnevnelser han hadde gått innfor som hard-liners og bemerket at en fortsatt var ved makt, kardinal-erkebiskop av Mexico Norberto Rivera Carrera. [8] Da pave Frans godtok Riveras avskjedsbegjæring i desember 2017, ga El Economista sin melding om dette overskriften: «Farvel til Prigiones prinser» (Adiós a los príncipes de Prigione). Den sa at Prigione hadde forent kirken med regjeringen «for å bryte opp alt som lukter frigjøringsteologi og alt pastoralt arbeid som bringer de troende nærmere politisk deltakelse eller sosial organisering».[9]
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933
- Erkebiskop Girolamo Prigione (1921-2016) *1968[10]
Referanser rediger
- ^ historygreatest.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vikram K. Chand, Mexico's Political Awakening. Notre Dame: University of Notre Dame Press 2001, s. 183.
- ^ Golden, Tim (20. desember 1991). «Mexico Ending Church Restraints After 70 Years of Official Hostility». New York Times.
- ^ Chand, Mexico's Political Awakening, s. 197.
- ^ Rohter, Larry (9. mai 1990). «Pope, in Mexico, Preaches Harmony». New York Times.
- ^ «Archbishop Prigione, first nuncio to Mexico, dies in Italy». Catholic Register. Catholic News Service. 27. mai 2016.
- ^ «Giralomo Prigione, polémico primer Nuncio Apostólico en México». El Universal (spansk). 27. mai 2016.
- ^ Vera, Rodrigo (27. mai 2016). «Muere Prigione, el nuncio que se entrevistó con narcos y encubrió al padre Maciel». Proceso (spansk). Arkivert fra originalen 30. april 2019. Besøkt 2. februar 2022.
- ^ Petersen Farah, Diego (22. desember 2017). «Adiós a los príncipes de Prigione» (spansk).
- ^ www.catholic-hierarchy.org prigione, lest 2. februar 2022