Gedrosia
Gedrosia (gresk: Γεδρωσία) er det hellenistiske navnet på et historisk område som tilsvarer dagens Balutsjistan. Området Gedrosia, som det refereres til i litteraturen om Aleksander den store og hans etterfølgere, strekker seg fra elven Indus til sørenden av Hormuzstredet. Det gikk i sør mot de iranske landene Baktria, Arakosia, og Drangiana, og i øst til iranske landene Persia og Karmania, og direkte vest for elven Indus som utgjorde en naturlig grense mellom det og vestlige India.
Gedrosia er et tørt og fjellrikt landskap langs og overfor de nordvestlige kystene av Indiahavet. I bronsealderen var et folk som bosatte seg i de få oasene i regionen. Andre folk bosatte langs kysten og ble på gresk kjent som ichthyophagoi, «fiskespiserne». Det er antagelig en gjengivelse av oldtidspersiske mahi khoran med samme mening og som har blitt dagens moderne ord «Makran».[1]
Gedrosia ble kjent i Europa grunnet den gresk-makedonske kongen Aleksander den store (356 –323 f.Kr.) forsøkte å krysse ørkenen i Gedrosia og mistet en tredjedel eller mer av sine menn.
En del forskere har argumentert for det persiske satrapi Maka (også kjent som Mazun), som tradisjonelt er blitt beskrevet som bestående av dagens Bahrain, Qatar, og De forente arabiske emirater, foruten den nordlige halvdelen av Oman og Balutsjistan og Sindhprovinsen i Pakistan, er identisk med greske Gedrosia. Et argument er likheten i navnet Maka til det moderne Makran, en del av Pakistan og Iran som ligger noe lengre mot øst. Imidlertid er det mer sannsynlig at Maka er å bli funnet i dagens Oman, som ble kalt for Maketa i antikken.[1]
Historie rediger
Kyros den store rediger
Landet ble erobret av den persiske kongen Kyros den store (559-530 f.Kr.), skjønt informasjonen om hans krigføring her av sen datering. Hovedstaden i Gedrosia var Pura som antagelig er identisk med dagens by Bampur, førti km vest for byen Iranshahr i sørøstlige Iran.
Aleksander den store rediger
Som følge at Aleksanders hær nektet å fortsette å marsjere øst for elven Hyfhasis i 325 f.Kr., krysset den makedonske erobreren området etter å ha seilt sørover til kysten av Indiahavet på sin veg tilbake til Babylon. Da han nådde dette havet, delte Aleksaner sin hær i to deler, sendte den ene halvparten tilbake sjøvegen til byen Susa i det som i dag er Iran under ledelse av Nearkhos.[2] Den andre halvparten av hæren fulgte ham på en dristig marsj gjennom ørkenen i innlandet av Gedrosia.[3] Gjennom den 60 dagers lange marsjen tapte han minst 12 000 soldater, i tillegg til mengder av buskapen som var nødvendig for mat, sivilt følge og det meste av sitt bagasjetog.[4] En del historikere har ment at han tapte tre-fjerdedeler av sin hær grunnet de særdeles vanskelige ørkenforholdene.[5] Dette antallet er antagelig basert på de overdrevne tallene på hans styrker fra før marsjen. Hæren besto mer sannsynlig av mindre enn 30 000 soldater.[6]
Det er to motstridende teorier for hensikten med Aleksanders beslutning om å marsjere gjennom ørkenen framfor å bevege seg langs den mer gjestmilde kysten. Den første teorien argumenterer at det var et forsøk på å straffe sine menn for at de nektet å fortsett østover etter elven Hyfhasis.[7] Den andre teorien argumenterer at Aleksander forsøkte å etterligne og ikke minst overgå Kyros den store som hadde forsøkt og ikke klart å krysse ørkenen i Gedrosia.[6] Beslutningen, uansett begrunnelse, er ansett som den største tabben i Aleksanders krigføring i Asia.
Referanser rediger
- ^ a b Lendering, Jona: «Gedrosia» Arkivert 24. september 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
- ^ Bosworth, A.B. (1988): Conquest and Empire: The Reign of Alexander the Great, s. 139
- ^ «Alexander in the Gedrosian desert», Livus.org
- ^ Bosworth, A.B. (1988), s. 142
- ^ Plutark: The Life of Alexander, 66.
- ^ a b Bosworth, A.B. (1988), s. 146
- ^ Heckel, Waldemar (2002): The Wars of Alexander the Great, s. 68
Litteratur rediger
- Stein, Aurel (1943): «On Alexander's Route into Gedrosia: An Archaeological Tour in Las Bela» i: The Geographical Journal, Bd. 102, s. 193–227, ISSN 0016-7398