Wikipedia

Freda Utley

Winifred Utley, vanligvis kjent som Freda Utley, (født 23. januar 1898, død 21. januar 1978) var en engelsk akademiker, journalist, politisk aktivist og bestselgende forfatter.

Freda Utley
Født23. jan. 1898[1][2][3]Rediger på Wikidata
London
Død21. jan. 1978Rediger på Wikidata (79 år)
Washington D.C.
BeskjeftigelseSkribent
Utdannet vedKing's College
Prior's Field School
NasjonalitetStorbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
SpråkEngelsk
Nettstedhttp://www.fredautley.com/

Etter å ha besøkt Moskva i 1927 som fagforeningsaktivist, meldte hun seg inn i det britiske kommunistpartiet i 1928. Senere, etter å ha giftet seg og bodd i Moskva, ble hun raskt desillusjonert med kommunismen. Da hennes russiske ektefelle, Arcadi Berdichevsky, ble arrestert i 1936, flyktet hun til England sammen med sin lille sønn. I 1939 flyttet de til USA hvor hun ble en ledende antikommunistisk forfatter og aktivist.[4]

Liv og virke rediger

Første år rediger

Freda Utleys far var involvert med George Bernard Shaw, Fabian Society og arbeiderkamp før han ble advokat, journalist og forretningsmann. Han ble introdusert til Fredas mor ved Edward Aveling, Karl Marx' oversetter og langvarige partner av hans datter Eleanor. I sine memoarer beskrev Freda Utley hennes tidlige innflytelse som «liberal, sosialistisk og fritenkende, sterkt farget av opprørets poesi og frihet og legender, fortellinger og romantiske heroisme og eventyr.»[5]

Hun fikk sin utdannelse ved en kostskole i Sveits og etter at hun kom tilbake til England, fikk hun sin akademiske grad i historie ved King's College London. Generalstreiken i Storbritannia 1926, og hva hun selv kaller for «forræderiet» av arbeiderne av British Trade Union Council (fagforeningen) og Labour Party (arbeiderpartiet), førte til at hun gikk i retning av kommunismen. Etter å ha besøkt Russland som visepresident av universitetets arbeiderføderasjon i 1927, meldte hun seg inn i det britiske kommunistpartiet i 1928.[4][6] Utley skrev om sin radikalisme: «Det var en lidenskap for menneskehetens frigjøring, ikke noen blåkopi av et planlagt samfunn eller noen mystisk lengsel etter å smelte sammen i et fellesskap som frikjente meg fra personlig ansvar, som både førte meg inn i kommunismens fold, og fikk meg til å forlate den så raskt som jeg lærte at det betydde underkastelse til det mest totale tyranni som menneskeheten noensinne har erfart.»[5]

Fra 1926 til 1928 var hun forskerstipendiat ved London School of Economics. I løpet av denne perioden fokuserte hun på arbeid og produksjon, i hennes tilfelle i tekstilindustrien i Lancashire som da begynte å møte konkurranse fra India og Japan.[4]

I 1928 giftet hun seg med den jødisk-russiske økonomen Arcadi Berdichevsky som arbeidet i England for Arcos, den sovjetiske handelsdelegasjonen.[7][8] Etter et besøk i Sovjetunionen i 1928 sendte Komintern Berdichevsky og Freda Utley på oppdrag til Sibir, Kina og Japan hvor de bodde i ni måneder. I 1931 utga hun sin første bok, Lancashire and the Far East, som etablerte henne som en autoritet på emnet internasjonal konkurranse i tekstilhandelen.[4]

Da hun reiste tilbake til Moskva med sin ektefelle ble hun etter hvert desillusjonert med kommunistsystemets udugelighet i å dekke anstendig medisinsk behov eller boligbehov, foruten å være korrupt og hierarkisk.[8][9] Mens hun bodde i Moskva fra 1930 til 1936 arbeidet hun som oversetter, redaktør og seniorforsker ved Instituttet for verdensøkonomi og politikk hos det russiske vitenskapsakademiet.[4][9] I løpet av denne tiden skrev hun også, fra et marxistisk perspektiv, Japan's Feet of Clay, en oversikt over japansk tekstilindustri som også angrep vestlig støtte til japansk imperialisme.[4] Boken var en internasjonal bestselger innenfor sitt fag, ble oversatt til fem språk, og sikret henne omdømme i kommunistsirkler.[8]

Den 14. april 1936 ble hennes ektefelle arrestert som da var leder for en regjeringsoppnevnt gruppe for import og eksport. Ute avstand til å hjelpe ham, reiste hun raskt til England med sin unge sønn Jon ved å benytte sitt engelske navn og pass.[7] Der mobiliserte hun betydningsfulle venner på venstresiden som George Bernard Shaw, Bertrand Russell[10] og Harold Laski, som forsøkte å finne Arcadi, og hun sendte faktisk også et brev direkte til den sovjetiske lederen Josef Stalin.[11] Hun mottok to postkort fra Arcadi som rapporterte at han var dømt til fem års forvisning til en konsentrasjonsleir nord for Polarsirkelen. Årsaken var påstått tilknytning til trotskisme.[12] I 1956 fikk hun høre at han hadde dødd 30. mars 1938. Det var ikke før i 2004 at hennes sønn Jon Basil Utley[13] fikk vite fra de russiske myndighetene detaljene om hans død. Han ble skutt for å ha ledet en hungerstreik ved arbeidsleiren i Vorkuta.[14] Han ble «rehabilitert» posthumt i 1961 etter Stalin under de sovjetiske rehabiliteringslovene.

I 1938 utga Freda Utley to bøker om Japans militærangrep på Kina i begynnelsen av andre kinesisk-japanske krig (1937–1945). Den ene, Japan's Gamble in China, hadde innledning av Harold Laski, og beskrev Japan som «en politistat, styrt av et byråkrati knyttet til et plutokrati». Avisen News Chronicle gjorde henne til krigskorrespondent og hun tilbrakte tre måneder i Kina i 1938, med to turer til frontlinjene. I hennes bok China at War (1939) idealiserte hun kinesiske kommunister. Arbeidet fremmet betydelig sympati for Kina og bidro til forverrede forhold til Japan før den andre verdenskrig.[15] Hennes mål var å skaffe seg internasjonalt omdømme og bevise sin kommunistiske kredibilitet for å få frikjent sin ektefelle.[4] Forfatteren Francis Beckett inkluderte et kapittel om Utleys prøvelser i sin bok Stalin's British Victims (2004).[16]

Antikommunistisk periode rediger

Utley, sammen med sin sønn og mor, utvandret til USA i 1939. I troen om at Arcadi var død, uttrykte hun i 1940 sin avsky for kommunismen og Sovjetunionen i boken The Dream We Lost, senere gjenutgitt som Lost Illusions. Bertrand Russell skrev i innledningen: «Jeg ble kjent med Freda Utley først da hun var i prosessen med å bli kommunist; jeg fortsatte å kjenne henne gjennom stadiene av hennes desillusjonering, tragedien med arresteringen av hennes ektemann, og desperasjonen påført ved at hennes anstrengelser for å få ham løslatt ikke lyktes.»[8] Utley beskrev hennes lange avhandling som utgått fra «den eneste vestlige forfatter som har kjent Russland både fra innsiden og nedenfra, delt en del av motgangene og all den frykt til det russiske folk som er kraftig brakt til taushet.» I et intervju skrev forfatteren Pearl Buck: «Det er en sterk, uinntagelig anklage mot russisk kommunisme. Det er en heftig dramatisk fortelling og en som er interessant nok til å bli gjort som en roman, fortelling av et glimrende sinn, strengt sannferdig i sitt arbeid...»[5]

Prokommunistiske utgivere og intellektuelle i både England og i USA forsøkte å diskreditere Utley.[4] I den posthumt utgitte boken Reagan, In His Own Hand: The Writings of Ronald Reagan That Reveal His Revolutionary Vision for America, skrev Ronald Reagan om Utley: «...mange av de intellektuelle ville ikke høre hva hun hadde å si. Hun hadde imponerende akademiske akkreditiver da hun kom til USA, men forlag og akademia lukket sin dører for henne. Hun forsto alt for godt. Hun hadde forsøkt kommunismen og lært om dens falskhet. Hun sa: «Kun de 'som aldri har helt og holdent forpliktet seg for den kommunistiske saken' kan tro på den.»[17]

Utley skrev til en kommunistisk venn: «Jeg har ikke foregitt å være en stalinist, men har holdt min munn lukket om Russland fram til nå. Naturligvis har jeg ingen illusjoner igjen, heller ikke noen før de tok Arcadi. Jeg er ikke en trotskist da jeg har blitt overbevist om at alle diktaturer er mye av det samme og at makt korrumperer alle. Uten demokrati kan det aldri bli noen virkelig sosialisme. Men jeg frykter at verden utvikler seg mot «nasjonalsosialisme» i en russisk-tysk modell. Liten forskjell mellom dem.»[18]

I 1945 sendte magasinet Reader's Digest (i Norge hetende Det beste) til Kina som korrespondent. Reisen resulterte i boken Last Chance in China som hevdet at vestlig politikk, særlig ved å stoppe krigsutrustning til kinesiske nasjonalister, i realiteten støttet det kinesiske kommunistiske parti og bidro til deres seier. Hun begynte et korstog for å navngi de som «tapte Kina»,[4] noe som ble forent med av andre antikommunistiske kritikere av den amerikanske China Hands.[19]

I 1948 sendte Readers Digest Utley til Tyskland, noe som førte til Utleys neste bok, The High Cost of Vengeance som kritiserte krigsforbrytelsene til de allierte under den andre verdenskrig, inkludert utvisningen av millioner tyskere fra europeiske nasjoner etter krigen, og Morgenthauplanen. En nyere beregning, inkludert tyske krigsfanger, døde totalt 3 millioner tyskere unødvendig etter de alliertes seier.[20]) Hun anklaget også USA for å ha torturert tyske fanger, alliertes bruk av tysk slavearbeid[21] i Frankrike og Sovjetunionen, og kritiserte Nürnbergprosessens lovlighet.[4][22] Utleys bok ble hudflettet av avisen The New York Times, men rost av Reinhold Niebuhr i magasinet The Nation.[23]

Hennes siste undersøkelser med emne fra Østen, The China Story, ble utgitt i 1951 og solgte utmerket i flere måneder. Time Magazine karakteriserte Utley som en «førstehånds observatør av hendelser i Kina».[24]

Som følge av Suezkrisen i 1956 tilbrakte Utley seks måneder i Midtøsten og utga sin siste bok om internasjonale affærer, Will the Middle East Go West? I den ønsket hun å advare om at USAs støtte til Israel ville føre araberlandene inn i de ventende armene til kommunistene.[4]

I 1970 utga Freda Utley første bind av sin selvbiografi Odyssey of a Liberal som nedtegnet hennes første erfaringer i Fabiansamfunnet, utdannelse, ekteskap, livet i Sovjetunionen og reiser fram til 1945. Hun kom aldri så langt som å utgi det planlagte bind 2.[4]

Ved hennes død i 1978, skrev Time minneord om henne.[25] The New York Times nevnte en samling av ledende konservative som viste sin respekt for Utley ti år etter hennes død.[26] I 2005 donerte hennes sønn Jon Utley Freda, Utley-prisen for å fremme frihet, administrert av Atlas Economic Research Foundation. 10 000 dollar om året gis de tankesmier som fremmer økonomisk liberalisme og minimalistisk regjering.[8]

Kontroverser rediger

Freda Utleys bestselger Japan's Feet of Clay ble kritisert for faktafeil, for å overdrive et negativt syn på det japanske folket og for ikke forstå japansk klassesystem. Den japanske regjering holdt henne ansvarlig for å anstifte negative japanske følelser som førte til amerikansk boikott av japanske varer.[4][27][28]

Utley støttet Münchenavtalen av 1938 med Adolf Hitler ettersom hun mente at Sovjetunionen var langt farligere enn Hitler og tvilte på om USA og Storbritannia kunne beseire den tyske krigsmaskin.[4][29] Straks hun kom til USA sympatiserte hun med Amerikas første komité (AFC) som motsatte seg at USA skulle gå inn i verdenskrigen. I 1941 nådde hun det brede publikumet i Reader's Digest ved å oppfordre til fredsforhandlinger mellom det nasjonalsosialistiske Tyskland og England. Hun motsatte seg kravene for Tysklands betingelsesløse overgivelse.[4] Som mange andre som motsatte seg amerikansk deltagelse i krigen, møtte hun motstand.[30] Godt kjent med at hennes syn var begrunnet i opposisjon til Sovjetunionen, forsøkte interesseorganisasjonen Friends of the Soviet Union i fire år å få henne deportert. Til sist fikk kongressdelegaten Jerry Voorhis i 1944 innført et privat lovforslag for «the relief of Freda Utley» fra loven Alien Registration Act av 1940.[4]

Utleys kritikk av de alliertes politikk i sin bok The High Cost of Vengeance fra 1949, inkludert anklager "Forbrytelser mot menneskeheten"[31] og utsagn som: «Det er ingen kriminalitet som nazistene begikk som vi eller våre allierte ikke selv har begått.»[32] Deborah Lipstadt karakteriserte hennes synspunkter som Holocaust-benektelse på grunn av slike utsagn.[33]

På 1950-tallet ga Utley hjelp til senator Joseph McCarthy for å sette sammen hans lister over høyt plasserte antatte kommunistsympatisører.[8] Hun ga bevis mot kinaeksperten Owen Lattimore i Tydings-komiteen og bevis mot påståtte «medreisende» (kommunistsympatisører) som asiaforskeren J. K. Fairbank og forfatteren av Rød stjerne over Kina, Edgar Snow, til andre kongresskomiteer.[34][35][36][37]

Bibliografi rediger

Referanser rediger

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003882, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 27598, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rf643d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Farnie, D. A.: «Freda Utley, Crusader for Truth and Freedom», utdrag fra kapittel 30 om Freda Utley i Britain and Japan, Biographical Portraits, red. Hugh Cortazzi, bind 4, London, Japan Society, 2002, s. 361-371.
  5. ^ a b c Utley, Freda (1970): Odyssey of a Liberal: Memoirs (PDF), Washington National Press, Inc., kapittel 1 og 2.
  6. ^ Utley, Freda: Odyssey of a Liberal: Memoirs (PDF), kapittel 5.
  7. ^ a b Geyer, Georgie Anne: «Son Solves Mystery of Father's Death in Soviet Gulag» Arkivert 8. februar 2012 hos Wayback Machine., Uexpress.com, 24. september 2007.
  8. ^ a b c d e f Beckett, Francis: «How the son of a British communist became a leading Washington conservative», The Guardian 4. november 2005.
  9. ^ a b Utley, Freda (1940): The Dream We Lost: The Soviet Union Then and Now (PDF), John Day Company, New York, kapitlene 3 og 4.
  10. ^ Royden Harrison, Bertrand Russell and the Webbs: An Interview Arkivert 2. oktober 2011 hos Wayback Machine., fra «Russell: the Journal of Bertrand Russell Studies 5», issue 1 (1985), artikkel 6, 48.
  11. ^ Utley, Jon Basil: About Freda Utley[død lenke], Atlas Foundation.
  12. ^ Martin Upham, «The History of British Trotskyism to 1949, Part One, (1929-1938)», Thesis submitted for the Degree of Doctor of Philosophy in the University of Hull, 1980.
  13. ^ Jon Basil Utley, antiwar.com
  14. ^ Utley, Jon Basil: Vorkuta to Perm: Russia's Concentration-Camp Museums and My Father's Story Arkivert 29. februar 2008 hos Wayback Machine., Foundation for Economic Education, juli 2005.
  15. ^ O'Neill, William L. (1995): A Democracy At War: America's Fight At Home and Abroad in World War II, Harvard University Press, p 57 ISBN 0-02-923678-9
  16. ^ Stalin's British Victims, Sutton Publishing Ltd, London, 2004.
  17. ^ Reagan, Ronald & Anderson, Annelise (forfattere), Anderson, Martin (red.) (6. februar 2001): Reagan, In His Own Hand: The Writings of Ronald Reagan That Reveal His Revolutionary Vision for America, Free Press. Oversettelsen ved Wikipedia
  18. ^ Baracchi, Guido (1940): Murder Will Out, An open letter to members of the Communist Party, hos Marxist.Org.
  19. ^ North, Gary: The Red/Blue Map vs. Conspiracy Theories Arkivert 5. juni 2013 hos Wayback Machine., LewRockwell.Com, 8. november 2004.
  20. ^ «How three million Germans died after VE Day» Arkivert 9. august 2008 hos Wayback Machine., Nigel Jones reviews After the Reich: From the Liberation of Vienna to the Berlin Airlift by Giles MacDonogh, The Daily Telegraph, 18. april 2007.
  21. ^ Note: hun skrev «Asked before leaving Germany on September 25, 1948, whether the transfer of German workers to slave labor in Russia is in contravention of the laws established at Nuremberg, General Taylor said that the evidence concerning this was only 'lay' evidence and that Russia's action ought, in any case, to be considered 'in relation to the existing situation'.»
  22. ^ Hun noterte eksempelvis at de påfølgende Nürnbergprosesser (holdt etter de første Nürnbergprosesser) at «American rules of evidence are not to be applied by the judges. Hearsay and double hearsay evidence is permitted, and it is left entirely to the discretion of the judges whether or not the defense be permitted to question the authenticity or probative value of evidence.»
  23. ^ Regnery, Henry S. (1985): Memoirs of a Dissident Publisher Arkivert 1. desember 2007 hos Wayback Machine. (PDF), Regnery Gateway Inc., Lake Bluff, Ill.; Review of Freda Utley's The High Cost of. Vengeance (PDF), Manas Journal, Volume II, No. 51, 21. desember 1949.
  24. ^ The Mistake of the Century Arkivert 21. oktober 2012 hos Wayback Machine., Time Magazine, 21. mai 1951.
  25. ^ Time Magazine obituary Arkivert 22. oktober 2012 hos Wayback Machine..
  26. ^ Binder, David (13. september 1988): Washington Talk: Briefing; Conservatives Gather, New York Times.
  27. ^ Alfred Rosner, Review of Ygael Gluckstein Stalin's Satellites in Europe, International Socialism, Issue 103, 5. juli 2004.
  28. ^ Norman, E. Herbert (1940): Japan's Emergence As a Modern State, UBC Press, 43.
  29. ^ Doenecke, Justus D. (2000): Storm on the Horizon: The Challenge to American Intervention, 1939-1941, Rowman & Littlefield, s. 254.
  30. ^ Rothbard, Murray N. (2007): Isolationism and the Foreign New Deal, Kapittel 5 av The Betrayal of the American Right, Ludwig von Mises-instituttet.
  31. ^ The Nuremberg court defined «Crimes Against Humanity» as «Murder, extermination, enslavement, deportation, and other inhumane acts committed against any civilian population, before or during the war, or persecutions on political, racial or religious grounds in execution of or in connection with any crime within the jurisdiction of the Tribunal, whether or not in violation of the domestic law of the country where perpetrated.»
  32. ^ Holocaust denial: Historical view Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Danish Center for Holocaust and Genocide Studies.
  33. ^ Holocaust denial: Historical view Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.; se Deborah Lipstadt, Denying the Holocaust, Penguin, 1993, s. 47-49.
  34. ^ Tanehause, Sam (30. november 2000): Un-American Activities, Review of Arthur Herman's book Joseph McCarthy: Reexamining the Life and Legacy of America's Most Hated Senator, New York Review of Books, Volume 47, Number 19
  35. ^ Thomas, S. Bernard, Season of High Adventure: Edgar Snow in China, Berkeley: University of California Press, 1996, 173.
  36. ^ Richard Walker, China studies in McCarthy's shadow: a personal memoir, The National Interest, 22. september 1998.
  37. ^ Executive Sessions of the Senate Permanent Subcommittee on Investigations of the Committee On Government Operations (PDF) Volume 2, Eighty-third Congress, First Session, 1953, (gjort offentlig januar 2003), 140, 1051.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Freda_Utley&oldid=24124950»