Francesco Zabarella
Francesco Zabarella (født 10. august 1360 i Padova i Italia, død 26. september 1417 i Konstanz) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Firenze. Han var en ledende kanonist. Han ble kreert til kardinal (pseudokardinal) den 6. juni 1411 av motpaven Johannes XXIII. Det var særlig på grunn av Zabarellas innflytelse at motpaven Johannes XXIII tilslutt fratrådte paveembetet betingelsesløst i april 1415.[3]
| Francesco Zabarella | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. aug. 1360 Piove di Sacco | ||
| Død | 26. sep. 1417[1] (57 år) Konstanz[2] | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna Universitetet i Firenze | ||
| Gravlagt | Padova | ||
_-_Gisant_del_Cardinal_Francesco_Zabarella.jpg)
Liv og virke rediger
Kanonist, prest rediger
Francesco Zabarella studerte rettsvitenskaper i Bologna og så i Firenze, der han suderte under Lorenzo del Pino og Giovanni da Legnano og tok slutteksamen i 1385 og mottok da de lavere vielser.
Han var i perioden 1390-1410 professor i kirkerett i sin fødeby. Og etter å ha mottatt de lavere vielser ble han Firenzes biskop Angelo Acciaiolis vikar og sjelesørgeri kirken Santa Maria in Pruncta nær byen. I 1398 ble han erkeprest ved katedralen i Padova. Regjeringen i Padova sendte ham gjentatte ganger på diplomatiske oppdrag, og ved utgangen av 1404 var han en av de to ambassadører som overfor den franske Karl VI bad om støtte mot Venezia.
Han skulle få stor kirkehistorisk betydning, idet han og andre ansette kanonister i Padova og Bologna sluttet seg til en formidlende mellomteori i spørsmålet om kirkens reformasjon, som var blitt utviklet i Paris og som mente at paven visst nok var i besittelse av plenitudo potestatis, men at konsilet imidlertid i nødtilfeller stod over paven.
Zabarella med flere uttalte seg for at i samtidens kirkelige nød kardinalene måtte sammenkalle til et konsil. Det var slik at det første reformatoriske kirkemøtet i Pisa kom i stand.
Erkebiskop, kardinal rediger
Da Padova i 1410 til slutt kom under Venezia flyttet Zabarella til Firenze, ble valgt av denne bys innbyggere til erkebiskop og ble utnevnt i 1411 av pave Johannes XXIII til kardinal og dessuten brukt som sendebud hos keiser Sigismund.
Kardinal Zabarella deltok i Konstanzkonsilet, særskilt i prosessen mot Jan Hus og Hieronymus av Praha, fordømmelsen av avdøde Jean Petits teser om tyrannmordet, og med arbeidet for å få paveskismaet opphevet. Han døde derunder av overanstrengelse.
Blant hans arbeider kan nevnes Commentarii in Decretales et Clementinas (6 foliobind), Acta in conciliis Pisano et Constantiensi, De felicitate og De schismate (3 bind, lenge plassert på index).
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 125120120, besøkt 4. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Francesco Zabarella
Litteratur rediger
- Christian Heinrich Hecht: Erneuertes Andenken eines Zeugens der Wahrheit des fünfzehenden Jahrhunderts, Franz Zabarella, Kardinals der römischen Kirche und Erzbischofs zu Florenz. Greiz 1775. (Digitalisat)
- Giuseppe Vedova: Memorie intorno alla vita ed alle opere del Cardinale Francesco Zabarella Padovano. Padua 1829.
- Gasparo Zonta: Francesco Zabarella (1360–1417). Padua 1915.
- Ansgar Frenken: Zabarella (de Zabarellis), Franciscus. In: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Band 14, Bautz, Herzberg 1998, ISBN 978-3-88309-073-3, Sp. 289–292.
- Marie-Nicolas Bouillet og Alexis Chassang (red.): « Francesco Zabarella », i Dictionnaire universel d'histoire et de géographie, 1878.
- Thomas E. Morrissey: Conciliarism and Church Law in the Fifteenth Century, Farnham: Variorum, 2014.
- Dieter Girgensohn: Francesco Zabarella aus Padua, Wien: Böhlau, 1993.