Åpne hovedmenyen

François Noël (kinesisk: 衛方濟, pinyin: Wei Fangji, født 18. august 1651 i Hestrud i Frankrike, død 17. mars 1729 i Lille i Frankrike) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.

François Noël hører til blant de viktigste kulturformidlere mellom Kina og Europa tå det tidlige 1700-tall; hans oversettelser har hatt vedvarende innflytelse på den europeiske opplysningstiden, blant annet ved at den gav avkall på teologisering og slik klarte å formidle hvordan det kunne se ut med en filosofi som ikke var blitt formet i en urgammel kultur mot et bakteppe der Gud og kirke ikke har vært skjellsettende markører.

Liv og virkeRediger

Han ble medlem av jesuittordenen i Tournai (Belgia) i 1670 og ble utsendt som misjonær i 1684 med ankomst Macao 9. august 1685. Etter et mislykket forsøk på å nå Japan i september 1687 ble han sendt til Kina, der han først virket i Kanton og Shanghai. Etter et nytt og like mislykket fremstøt mot Japan i 1690 fortsatte hans innsats i kinesiske Nanchang (Jiangxi).

I 1703 ble han utnevnt til misjonsprokurator, og dro deretter sammen med pater Kaspar Castner til Roma (via Batavia, Saint Helena og London, Paris, Marseille og Firenze) der de gjorde sitt beste for å få Vatikanet til å vurdere ritestriden i pakt med jesuittenes forståelse av problematikken.[1][2] Dette lyktes de ikke i.

I 1706 dro han tilbake via Lisboa til Kina, med ankomst Macao 22. juli 1707. Kangxi-keiseren brukte ham snart deretter som sin utsending til Roma. Han reiste avsted tidlig 1708, og denne gangen reiste han den lange veien (over Stillehavet og via Bahia i Brasil i juli 1708 og ankomst Roma senere samme år). De dokumentene han hadde med seg fra det kinesiske hoff omhandlet de kinesiske riter, og inneholdt blant annet en forespørel om det var tilfelle at det utsendingen erkebiskop de Tournon hadde fremført virkelig var pave Klemens XIs vilje. Pater Noël kunne overlevere dokumentene helt i begynnelsen av 1709.

Pater François Noël var den første til å foreta en fullstendig oversettelse av konfucianismens fire bøker til et europeisk språk - og dermed ble også Mencius' kjente litterære produksjon kjent. Denne oversettelsen utfoldet en store virkning i Vesten: Kort etter at verket utkom i året 1711 i Praha ble det anmeldt og beskrevet av filosofen Christian Wolff (Acta Eruditorum, März-Mai 1712); den ble dessuten grunnlaget for Wolffs «Rede über die praktische Philosophie der Chinesen» i 1721. Noels oversettelse ble i store stikker parafrasert gjengirr i det encyklopediske verk «Description de la Chine»“ av Jean-Baptiste Du Halde (Paris, 1735, bd. 2), og kunne slik nå og ingfluere 1700-tallets betydeligske tenkere. Konfuciansk tankegods ble for eksempel en viktig inspirasjonskilde for samfunnsvitenskapenes grunnleggere, François Quesnay (1694–1774) og David Hume (1711–1776).

Etter noen års virke i Praha og Lille ble han igjen gitt reiseordre til Kina (1716). Etter noen tid dro han igjen tilbake til Europa, og døde i Lille.

VerkerRediger

  • Sinensis Imperii Libri Classici Sex (Praha, 1711: Med en egen oversettelse av arbeidene som var tilkrevet Konfucius, tilsvarende Confucius Sinarun Philosophus redigert av Philippe Couplet, men med inklusjon av De fire bøker, Mencius, og Xiao jing (klassikeren om barnlig pietet).
  • «Bericht (Peking, 1703)», i Joseph Stöcklein: Der Neue Welt-Bott, Augsburg, 1728, Nr. 83

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ Fremgår av dekretets innledning. Tekst på fransk finnes i Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet, 1709, s. 163
  2. ^ Jfr. også Paul A. Rule: «Louis Fan Shou-i: A Missing Link in the Chinese Rites Controversy», i Actes du VIIe colloque occidental de sinologie, Chantilly 1992: Images de la Chine: Échanges culturels et religieux entre la Chine et l'Occident (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 269-260

ReferanserRediger

  • Paul A. Rule: «François Noël S.J. and the Chinese Rites Controversy», i W.F. Vande Walle & Noël Golvers, (red.): The History of the Relations between the Low Countries and China in the Qing Era (1644–1911), Leuven:Leuven University Press/Ferdinand Verbiest Foundation: Leuven Chinese Studies XIV, 2003.
  • Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001 (flere referanser)

Se ogsåRediger