Åpne hovedmenyen

Formel 1-sesongen 1968

1968 FIA Formel 1 Verdensmesterskap
Forrige: 1967 Neste: 1969

Formel 1-sesongen 1968 var den nittende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 1. januar 1968 og ble avsluttet 3. november etter tolv løp. Graham Hill vant sitt andre verdensmesterskap for førere, mens konstruktørmesterskapet ble vunnet av Lotus-Ford, som tok sin tredje tittel. I løpet av året ble det også kjørt tre Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet.

Oppsummering av sesongenRediger

Selv om Lotus ikke klarte å vinne VM-tittelen i 1967, så var Lotus 49-bilen og Cosworth DFV-motoren ved sesongslutt modne nok til at teamet igjen var en dominerende kraft i Formel 1. Til 1968-sesongen mistet Lotus sine eksklusive rettigheter til å bruke DFV-motoren, og McLaren stilte med en ny DFV-drevet bil. Ken Tyrrells nye team dukket også opp på scenen med en Cosworth-dreven bil, bygget av det franske bil- og luftfartsselskapet Matra, og med den tidligere BRM-føreren Jackie Stewart bak rattet.

Sesongåpningen i Sør-Afrika bekreftet Lotus' overlegenhet, med Jim Clark og Graham Hill på de to første plassene. Dette skulle bli Clarks siste seier, da han den 7. april 1968 omkom under et Formel 2-løp på Hockenheimring. Til tross for Jim Clarks død vant Lotus og Graham Hill begge mesterskapstitlene, men Jackie Stewart var en seriøs utfordrer som vant flere løp i Tyrrells Matra MS10. Stewarts kjøring til seieren i regnet og tåka under Tysklands Grand PrixNürburgring, hvor han vant med fire minutters margin, blir ansett som en av de beste noensinne, selv om regndekkene hans sannsynligvis var bedre enn konkurrentenes. Bilens mest innovative trekk var bruken av strukturelle drivstofftanker, av lignende type som ble brukt i flyindustrien. Med disse kunne chassiset gjøres rundt 15 kg lettere, men likevel sterkere enn konkurrentene. FIA anså imidlertid teknologien som utrygg og forbød den fra 1970, og insisterte i stedet på gummitanker.

McLaren stilte med to M7A med Cosworth-motor for regjerende mester Denny Hulme og teamets grunnlegger Bruce McLaren. McLaren vant Race of ChampionsBrands Hatch, et løp utenom verdensmesterskapet, og i Belgias Grand Prix kom teamets første seier i mesterskapet. McLaren ble dermed den tredje føreren som vant med en bil bygget av sitt eget team, etter Jack Brabham i 1966 og Dan Gurney i 1967. Hulme vant senere i sesongen Italias Grand Prix og Canadas Grand Prix.

Repco produserte en kraftigere versjon av sin V8-motor for å være konkurransedyktig mot Fords nye Cosworth DFV, men den viste seg å være svært upålitelig. Rindt tok pole position to ganger i løpet av sesongen, så Brabhambilene var utvilsomt raske, men Brabham og Rindt kunne bare fullføre løp fire ganger tilsammen, og hadde ved sesongslutt bare tatt ti poeng.

1968 ble på mange måter et vendepunkt i Formel 1's historie, ikke minst med hensyn til sikkerhet. Mange Grand Prix-førere omkom i ulykker dette året, blant dem den tidligere verdensmesteren Jim Clark. Dette var det siste året hvor alle løpene ble kjørt på baner nesten helt uten sikkerhetstiltak. Tysklands Grand Prix ble kjørt i fryktelig regn og tåke på den farlige og lange Nürburgring, og før start ble det stilt kritiske spørsmål om det var forsvarlig å kjøre under slike nesten uutholdelige forhold.

Sesongens viktigste tekniske innovasjon var innføringen av vinger i Formel 1, og aerodynamikk spilte en reell rolle med hensyn til bilenes prestasjoner. Vinger hadde tidligere blant annet blitt brukt på Chaparrals 2F sportsvogn. I Monaco startet Colin Chapman med beskjedne frontvinger og en spoiler på Graham Hills Lotus 49B. I Belgias Grand Prix fulgte Brabham og Ferrari opp med vinger i full bredde, montert på stag høyt over føreren. Lotus svarte med en fullbredde-vinge som var direkte koblet til bakhjulsopphenget, og Matra laget så en høyt montert frontvinge koblet til forhjulsopphenget. Denne siste nyvinningen ble dog hovedsakelig brukt under trening, ettersom den var anstrengende for føreren. Ved slutten av sesongen brukte de fleste teamene sofistikerte vinger.

Til 1968-sesongen bestemte FIA seg også for å tillate ubegrenset bruk av sponsorer, etter at bilrelaterte selskaper som BP, Shell og Firestone hadde trukket sin støtte. I mai dukket Lotus-teamet opp på Jarama i rødt, gull og hvitt, fargene til Imperial Tobaccos Gold Leaf-merke.

Løpskalender og resultatsammendragRediger

Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport
1   Sør-Afrikas Grand Prix Kyalami 1. januar   Jim Clark   Lotus-Ford F   Jim Clark   Jim Clark Rapport
2   Spanias Grand Prix Jarama 12. mai   Graham Hill   Lotus-Ford F   Chris Amon   Jean-Pierre Beltoise Rapport
3   Monacos Grand Prix Monaco 26. mai   Graham Hill   Lotus-Ford F   Graham Hill   Richard Attwood Rapport
4   Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 9. juni   Bruce McLaren   McLaren-Ford G   Chris Amon   John Surtees Rapport
5   Nederlands Grand Prix Zandvoort 23. juni   Jackie Stewart   Matra-Ford D   Chris Amon   Jean-Pierre Beltoise Rapport
6   Frankrikes Grand Prix Rouen-Les-Essarts 7. juli   Jacky Ickx   Ferrari F   Jochen Rindt   Pedro Rodríguez Rapport
7   Storbritannias Grand Prix Brands Hatch 20. juli    Jo Siffert   Lotus-Ford F   Graham Hill    Jo Siffert Rapport
8   Tysklands Grand Prix Nürburgring 4. august   Jackie Stewart   Matra-Ford D   Jacky Ickx   Jackie Stewart Rapport
9   Italias Grand Prix Monza 8. september   Denny Hulme   McLaren-Ford G   John Surtees   Jackie Oliver Rapport
10   Canadas Grand Prix Mont-Tremblant 22. september   Denny Hulme   McLaren-Ford G   Jochen Rindt    Jo Siffert Rapport
11   USAs Grand Prix Watkins Glen 6. oktober   Jackie Stewart   Matra-Ford D   Mario Andretti   Jackie Stewart Rapport
12   Mexicos Grand Prix Hermanos Rodríguez 3. november   Graham Hill   Lotus-Ford F    Jo Siffert    Jo Siffert Rapport

Konstruktører og førereRediger

Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1968.

Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder
  Bruce McLaren Motor Racing McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 G   Denny Hulme 1
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8   Denny Hulme 2-12
  Bruce McLaren 2-12
  Brabham Racing Organisation Brabham-Repco BT24
BT26
Repco 740 3,0 V8
Repco 860 3,0 V8
G   Jack Brabham Alle
  Jochen Rindt Alle
  Team Lotus
  Gold Leaf Team Lotus
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 F   Jim Clark 1
  Graham Hill Alle
  Jackie Oliver 3-12
  Mario Andretti 9, 11
  Bill Brack 10
  Moisés Solana 12
  Anglo American Racers Eagle-Weslake T1G Weslake 58 3,0 V12 G   Dan Gurney 1, 3, 7-9
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 10-12
  Honda Racing Honda RA300
RA301
RA302
Honda RA273E 3,0 V12
Honda RA301E 3,0 V12
Honda RA302E 3,0 V8
F   John Surtees Alle
  Jo Schlesser 6
  David Hobbs 9
  Scuderia Ferrari SpA SEFAC Ferrari 312 Ferrari 242 3,0 V12
Ferrari 242C 3,0 V12
F   Chris Amon 1-2, 4-12
  Jacky Ickx 1-2, 4-10, 12
  Andrea de Adamich 1
  Derek Bell 9, 11
  Owen Racing Organisation BRM P126
P115
P133
P138
BRM P142 3,0 V12
BRM P75 3,0 H16
G   Pedro Rodríguez Alle
  Mike Spence 1
  Richard Attwood 3-8
  Bobby Unser 9, 11
  Cooper Car Company Cooper-Maserati T81B
T86
Maserati 10/F1 3,0 V12 F


G

  Brian Redman 1
  Ludovico Scarfiotti 1
Cooper-BRM T86B
T86
BRM P142 3,0 V12   Brian Redman 2, 4
  Ludovico Scarfiotti 2-3
  Lucien Bianchi 3-5, 8, 10-12
  Vic Elford 6-12
  Johnny Servoz-Gavin 6
  Robin Widdows 7
  Matra International Matra-Ford MS9
MS10
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 D   Jackie Stewart 1, 4-12
  Jean-Pierre Beltoise 2
  Johnny Servoz-Gavin 3, 9-10, 12
  Team Gunston Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 F   John Love 1
LDS-Repco Mk 3   Sam Tingle 1
  Rob Walker/Jack Durlacher Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 F    Jo Siffert 1
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 2-12
  Joakim Bonnier Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 G   Joakim Bonnier 1
McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 3-5, 7, 9-11
Honda RA301 Honda RA301E 3,0 V12 12
  Matra Sports Matra-Ford MS7 Ford Cosworth FVA 1,6 L4 D   Jean-Pierre Beltoise 1
Matra MS11 Matra MS9 3,0 V12   Jean-Pierre Beltoise 3-12
  Henri Pescarolo 10-12
  Scuderia Scribante Brabham-Repco BT11 Repco 620 3,0 V8 F   Dave Charlton 1
  Team Pretoria Brabham-Climax BT11 Climax FPF 2,8 L4 F   Jackie Pretorius 1
  John Love Cooper-Climax T79 Climax FPF 2,8 L4 F   Basil van Rooyen 1
  Reg Parnell Racing BRM P126 BRM P142 3,0 V12 G   Piers Courage 2-12
   Charles Vögele Racing Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 G    Silvio Moser 3, 5, 7-9
  Caltex Racing Team Brabham-Repco BT24 Repco 740 3,0 V8 D   Kurt Ahrens, Jr. 8
  Bayerische Motoren Werke AG Lola-BMW T100 BMW M12/1 1,6 L4 D   Hubert Hahne 8
  Bernard White Racing BRM P261 BRM P142 3,0 V12 G   Frank Gardner 9
  Castrol Oils Ltd Eagle-Climax T1F Climax FPF 2,8 L4 G   Al Pease 10

Sluttresultater 1968Rediger

FørermesterskapetRediger

Poeng ble gitt til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.

Nr Fører RSA
 
ESP
 
MON
 
BEL
 
NED
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
ITA
 
CAN
 
USA
 
MEX
 
Poeng
1   Graham Hill 2 1 1 Ret 9 Ret Ret 2 Ret 4 2 1 48
2   Jackie Stewart Ret 4 1 3 6 1 Ret 6 1 7 36
3   Denny Hulme 5 2 5 Ret Ret 5 4 7 1 1 Ret Ret 33
4   Jacky Ickx Ret Ret 3 4 1 3 4 3 DNS Ret 27
5   Bruce McLaren Ret Ret 1 Ret 8 7 13 Ret 2 6 2 22
6   Pedro Rodríguez Ret Ret Ret 2 3 NC Ret 6 Ret 3 Ret 4 18
7    Jo Siffert 7 Ret Ret 7 Ret 11 1 Ret Ret Ret 5 6 12
8   John Surtees 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 Ret 12
9   Jean-Pierre Beltoise 6 5 Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret Ret 11
10   Chris Amon 4 Ret Ret 6 10 2 Ret Ret Ret Ret Ret 10
11   Jim Clark 1 9
12   Jochen Rindt 3 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 3 Ret Ret Ret Ret 8
13   Richard Attwood 2 Ret 7 7 Ret 14 6
14   Johnny Servoz-Gavin Ret Ret 2 Ret Ret 6
15   Jackie Oliver Ret 5 NC Ret 11 Ret Ret DNS 3 6
16   Ludovico Scarfiotti Ret 4 4 6
17   Lucien Bianchi 3 6 Ret Ret NC Ret Ret 5
18   Vic Elford 4 Ret Ret Ret 5 Ret 8 5
19   Brian Redman Ret 3 Ret 4
20   Piers Courage Ret Ret Ret Ret 6 8 8 4 Ret Ret Ret 4
21   Dan Gurney Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret 4 Ret 3
22   Jo Bonnier Ret DNQ Ret 8 Ret 6 Ret Ret 5 3
23   Jack Brabham Ret DNS Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret 10 2
24    Silvio Moser DNQ 5 NC DNQ 2
  Henri Pescarolo Ret DNS 9 0
  John Love 9 0
  Hubert Hahne 10 0
  Kurt Ahrens, Jr. 12 0
  Jackie Pretorius NC 0
  Derek Bell Ret Ret 0
  Mario Andretti DNS Ret 0
  Bobby Unser DNS Ret 0
  Andrea de Adamich Ret 0
  Dave Charlton Ret 0
  Mike Spence Ret 0
  Basil van Rooyen Ret 0
  Sam Tingle Ret 0
  Jo Schlesser Ret 0
  Robin Widdows Ret 0
  David Hobbs Ret 0
  Bill Brack Ret 0
  Moisés Solana Ret 0
  Frank Gardner DNQ 0
Nr Fører RSA
 
ESP
 
MON
 
BEL
 
NED
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
ITA
 
CAN
 
USA
 
MEX
 
Poeng
Farge Resultat
Gull Vinner
Sølv 2. plass
Bronse 3. plass
Grønn Fullførte løp med poeng
Blå Fullførte løp uten poeng
Lilla Fullførte ikke (Ret)
Rød Kvalifiserte seg ikke (DNQ)
Svart Diskvalifisert (DSQ)
Hvit Startet ikke (DNS)
Blank Skadet eller syk (INJ)
Ekskludert (EX)
Møtte ikke opp (DNA)


KonstruktørmesterskapetRediger

Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet gitt poeng til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.

Nr Konstruktør RSA
 
ESP
 
MON
 
BEL
 
NED
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
ITA
 
CAN
 
USA
 
MEX
 
Poeng
1   Lotus-Ford 1 1 1 5 9 11 1 2 Ret 4 2 1 62
2   McLaren-Ford 2 5 1 Ret 5 4 7 1 1 4 2 49
3   Matra-Ford 6 5 Ret 4 1 3 6 1 2 6 1 7 45
4   Ferrari 4 Ret 3 4 1 2 4 3 Ret Ret Ret 32
5   BRM Ret Ret 2 2 3 6 8 6 4 3 Ret 4 28
6   Honda 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 5 14
7   Cooper-BRM Ret 3 3 6 Ret 4 Ret Ret Ret 5 NC 8 14
8   Brabham-Repco 3 Ret Ret Ret 5 Ret Ret 3 Ret Ret Ret 10 10
9   Matra Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret 9 8
10   McLaren-BRM 5 Ret 8 Ret 6 Ret NC 3
  Cooper-Maserati 7 0
  Eagle-Weslake Ret Ret Ret 9 Ret 0
  Lola-BMW 10 0
  Brabham-Climax NC 0
  LDS-Repco Ret 0
  Cooper-Climax Ret 0
Nr Konstruktør RSA
 
ESP
 
MON
 
BEL
 
NED
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
ITA
 
CAN
 
USA
 
MEX
 
Poeng

Resultater fra løp utenom verdensmesterskapetRediger

Øvrige Formel 1-løp i 1968, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.

Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Rapport
  III Race of Champions Brands Hatch 17. mars   Bruce McLaren   McLaren-Cosworth Rapport
  XX BRDC International Trophy Silverstone 25. april   Denny Hulme   McLaren-Cosworth Rapport
  XV International Gold Cup Oulton Park 17. august   Jackie Stewart   Matra-Cosworth Rapport

ReferanserRediger


Eksterne lenkerRediger