Skjesnipe
Skjesnipe (Calidris pygmaea) er en monotypisk trekkende vadefugl i snipefamilien, som hekker lengst øst i Russland og er kritisk truet av utryddelse.[1] Arten karakteriseres av et skje-formet nebbet.
| Skjesnipe | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Calidris pygmaea Linnaeus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Eurynorhynchus pygmaea | |||
| Populærnavn | |||
| skjesnipe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Underrekke | Virveldyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måke- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Calidris | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | nær næringsrike mudderflater ved kysten | ||
| Utbredelse: | Nordøst-Russland | ||
Taksonomi rediger
Skjesnipe var tidligere plassert i den monotypiske slekten Eurynorhynchus, men en fylogenetisk studie av Gibson & Baker (2012)[2] førte til at arten ble flyttet til slekten Calidris da Banks (2012) reviderte systematikken litt senere samme år.[3]
Biologi rediger
Skjesnipa blir omkring 14–16 cm lang; hannen veier i snitt 29,5 g, hunnen 34 g.[4] Vingespennet ligger rundt 32–38 cm.[4] I hekkedrakt er arten rødbrun fra øverst på brystet og fremst på ryggen til opp på issen. Øynene er mørke og har smal gråhvit øyestripe. Overdelen er mørk grålig spettet hos hannen, med innslag av rødbrunt, mens underdelen er nærmest helhvit. Utenfor hekketiden er fjærdrakten tilnærmet hvit der den er rødbrun i hekkedrakt. Hunnen minner om hannen utenfor hekketiden. Nebbet er sort og skje-formet ytterst. De undere ekstremitetene er tilnærmet sorte.[4]
Arten hekker kystnært på russisk side av Beringstredet; langs kysten av Tsjuktsjerhalvøya og sørover til Kamtsjatkahalvøya. Vinterkvarterene ligger i Bangladesh, Myanmar og Thailand.
Skjesnipa lever i monogame flerårige parforhold og legger eggene i juni–juli. Omkring 66 % av de voksne fuglene returnerer til det samme reirområdet årlig. Hunnen legger normalt fire egg, og inkubasjonstiden tar cirka 19–23 dager. Hunnen forlater redet da ungene er omkring 4,5–6 dager gamle, mens hannen forlater ungene først etter cirka 15–20 dager. Arten har imidlertid bare suksess med egglegging og under i gode lemenår, siden små rovpattedyr under dårlige lemenår gir seg på eggene til hekkefuglene.
Føden består i hovedsak av terrestriske insekter, som for eksempel biller, larver og akvatiske amfipoder med mer, som arten plukker opp fra mudderflater i tidevannssonen med det spesielt utformede nebbet.
Den globale populasjonen av skjesniper har vært kritisk lav i flere år, men etter at kinesiske og andre myndigheter har vernet stadig større og flere områder langs trekkrutene, melder nå Chang et al. (2019) at totalbestanden trolig ligger rundt 700 individer.[5]
Inndeling rediger
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[6] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[2] og klassifiseringen til Banks (2012)[3].
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Arenariini,
- Calidrini, 2 slekter, 28 arter (hvorav 3 er utdødd)
- Calidris, 24 arter
- C. tenuirostris, sibirsnipe
- C. canutus, polarsnipe (islandssneppe)
- C. virgata, brottsnipe
- C. pugnax, brushane
- C. falcinellus, fjellmyrløper (brednebbsnipe)
- C. acuminata, spisshalesnipe
- C. himantopus, styltesnipe
- C. ferruginea, tundrasnipe (krumnebbsnipe)
- C. temminckii, temmincksnipe (temminksnipe)
- C. subminuta, langtåsnipe
- C. pygmaea, skjesnipe (monotypisk)
- C. ruficollis, rødstrupesnipe (ruststrupesnipe)
- C. alba, sandløper (polarløper, strandløper)
- C. alpina, myrsnipe
- C. ptilocnemis, klippesnipe
- C. maritima, fjæreplytt (fjærepist, fjæremus)
- C. bairdii, gulbrystsnipe
- C. minuta, dvergsnipe
- C. minutilla, pygmesnipe (pygmésnipe)
- C. fuscicollis, bonapartesnipe
- C. subruficollis, rustsnipe
- C. melanotos, alaskasnipe, (monotypisk)
- C. pusilla, sandsnipe
- C. mauri, beringsnipe (berigsnipe)
- Prosobonia, (polynesiasniper), 4 arter (hvorav 3 er utdødd)
- Calidris, 24 arter
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser rediger
- ^ BirdLife International 2018. Calidris pygmaea. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22693452A134202771. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22693452A134202771.en. Downloaded on 24 November 2019.
- ^ a b Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
- ^ a b Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.
- ^ a b c Van Gils, J., Wiersma, P., Sharpe, C.J. & Kirwan, G.M. (2019). Spoon-billed Sandpiper (Calidris pygmaea). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53939 on 24 November 2019).
- ^ Chang, Q., Anderson, G., Brides, K., Clark, J., Clark, N., Hearn, R., Leung, K., et al. (2019). A high proportion of the world population of the spoon-billed sandpiper occurs at Tiaozini, China, during the post-breeding Moult. Wader Study, 126 (1), 35-42. https://doi.org/10.18194/ws.00132
- ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
Eksterne lenker rediger
- (en) Spoon-billed Sandpiper i Global Biodiversity Information Facility
- (sv) Spoon-billed Sandpiper hos Dyntaxa
- (en) Spoon-billed Sandpiper hos NCBI
- (en) Kategori:Calidris pygmaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Calidris pygmaea – detaljert informasjon på Wikispecies
