Erich Mielke
Erich Fritz Emil Mielke (født 28. desember 1907 i Berlin, død 21. mai 2000 i Berlin[6]) var en tysk kommunistisk politiker og overhode for det politiske politiet Stasi i DDR 1957-89.
| Erich Mielke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Erich Fritz Emil Mielke 28. des. 1907[1][2][3][4]  Berlin | ||
| Død | 21. mai 2000[1][2][3][4] (92 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker, minister | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Köllnisches Gymnasium | ||
| Parti | Kommunistische Partei Deutschlands Sozialistische Einheitspartei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Sovjetunionen Øst-Tyskland Tyskland | ||
| Gravlagt | Zentralfriedhof Friedrichsfelde | ||
| Medlem av | Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland | ||
| Utmerkelser | 21 oppføringer
Helt av Sovjetunionen (1987)
Leninordenen (1973) Oktoberrevolusjonsordenen (1975) Røde fane-ordenen (1958) 1. klasse av Fedrelandskrigens orden Medalje «for fremragende innsats til vern om Sovjetunionens statsgrenser» Medaljen for styrking av det væpnede brorskap Helt av DDR (1975) Held der Arbeit (1964) Karl Marx-ordenen (1957) Scharnhorst-ordenen Banner der Arbeit (1960) Kampforden „Für Verdienste um Volk und Vaterland“ (1954) Artur Becker-medaljen Vennskapsordenen (1982)[5] Ho Chi Minh-ordenen Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Revolution" Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Republikken Polens fortjenstorden (1982) Patriotic Order of Merit (honor clasp) (1954) Fedrelandets fortjenstorden (1954) | ||
Mielke var opprinnelig aktiv i Kommunistische Partei Deutschlands i Weimarrepublikken, og ble senere en av de mektigste skikkelsene innenfor Sozialistische Einheitspartei Deutschlands i DDR. Der bygget han opp det som ble Stasi, og var 1957-89 «minister for statssikkerhet». Han hadde også en rekke andre verv og titler, blant annet general i Nationale Volksarmee («den nasjonale folkehæren»).
I 1989 ble han arrestert for maktmisbruk. Etter Tysklands gjenforening ble han i 1993 dømt til seks års ubetinget fengsel for overlagt drap på politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck i 1931 («drapene på Bülowplatz»). Han ble prøveløslatt fra fengselet i 1995 i en alder av 88 år etter å ha sont drøyt to tredjedeler av straffen,[6] og var da Tysklands eldste fange. På grunn av hans høye alder og svekkede mentale tilstand ble rettsprosessen mot ham for hans handlinger som Stasi-sjef, innstilt i 1998. De siste årene bodde han under navnet «Erich Müller» på et pleiehjem i Berlin og var dement. Han ble begravet i umerket grav.
Erich Loest beskriver Mielke sammen med Honecker som hovedansvarlige for å ha drevet DDR mot avgrunnen, og Mielke som en hjerteløs kyniker.[7]
Bakgrunn
redigerMielke hadde arbeiderklassebakgrunn og vokste opp i bydelen Wedding som sønn av en vognmaker. Begge foreldrene var med på å grunnlegge KPD i 1918. I 1921 ble han medlem av KPDs ungdomsorganisasjon og bevoktet møtene deres som «parti-selvforsvar».[8]
Kommunistisk aktivist under Weimarrepublikken
redigerMielke ble medlem av det tyske kommunistpartiet i 1927 og deltok i agitasjon og gatekamper. 9. august 1931 skjøt og drepte han, sammen med Erich Ziemer (1906-37), og etter oppfordring fra Walter Ulbricht, politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck.[9] På flukt fra politiet flyktet han til Sovjetunionen. Saken mot ham ble utsatt av landretten i Berlin i 1934, fordi han hadde flyktet. Ziemer dro under falskt navn til Spania der han falt og ble utnevnt til «helt av Sovjetunionen» posthumt.[10] Erich Wichert (1909-85) som også var tiltalt i samme sak, ble i 1933 dømt til 15 års tukthus, men senere posisjonerte han seg i DDRs forvaltning.[11]
Eksil i Sovjetunionen
redigerFra 1932 gikk Mielke på Kominterns militærpolitiske skole og senere på «Leninskolen» under navnet «Paul Bach».[9] Vurdert som en pålitelig stalinist som blindt adlød ordrer, overlevde han Stalins utrenskninger, som ellers gikk hardt ut over tyske kommunister i Sovjetunionen. Mielke anga flere av sine landsmenn og KPD-partifeller til NKVD under Moskvaprosessene.[trenger referanse]
Den spanske borgerkrig og andre verdenskrig
redigerMellom 1936 og 1939 ble han sendt fra Moskva for å delta i den spanske borgerkrig som politisk kommissær. I Spania gikk han under navnet Fritz Leissner og tjenestegjorde i den 14. internasjonale brigade som kjempet mot Franco. Etter Francos seier tok han seg over til Frankrike. Han ble internert, rømte og tatt til fange igjen i 1943 og satt i arbeidsleir.[9] Han ble tatt til fange i Vichy-Frankrike under andre verdenskrig. Mielkes aktiviteter under andre verdenskrig er likevel omdiskutert. Han ble ofte hørt syngende sovjetiske partisansanger sammen med senere Stasi-kolleger.
DDR
redigerEtter andre verdenskrig
redigerEn måned etter den tyske kapitulasjonen i 1945 reiste han til den sovjetiske okkupasjonssonen, der han ble politiinspektør.[9] Hans oppgave var å bygge opp en sikkerhetsstyrke som skulle sikre kommunistpartiets kontroll i sovjetisk sone. Han var medlem av SEDs sentralkomité 1950-89.
Stasi
redigerI Mielkes tid som Stasi-sjef hadde han 85 000 heltidsansatte og 170 000 uoffisielle medarbeidere som overvåket befolkningen i DDR. Så mange arbeidet for Stasi, at det i enhver offentlig bygning befant seg minst én person som holdt Stasi informert om alt som foregikk. På Mielkes ordrer utførte Stasi bortføringer, trakassering, fengsling og tortur av tusenvis av borgere. Han skal selv ha deltatt i forhør av enkelte politiske fanger.[9] Mielke var en av de mektigste og mest forhatte menn i DDR.
Murens fall
rediger7. november 1989 trakk Mielke seg fra sin stilling sammen med alle andre medlemmer av DDR-regjeringen, som svar på de endrede politiske og sosiale vilkår i landet samme høst. Seks dager senere, 13. november 1989, var Mielke i sentrum for en av de mest berømte tv-sendte hendelser i tysk historie. Da han tiltalte medlemmene i DDRs Volkskammer (DDRs parlament) som Genossen («kamerater») slik han pleide, ropte noen ergerlige ikke-kommunistiske medlemmer til ham at han ikke skulle gjøre det. Samtidig var det latter i salen fordi Mielke nettopp hadde sagt at Stasi hadde gode kontakter i arbeiderklassen. Mielke svarte at tiltalen «kamerater» kun var en formell sak og la til: «Men jeg elsker... jeg elsker alle... alle mennesker...»[12]
Rettssak og død
redigerEtter murens fall ble Mielke arrestert og i oktober 1993 dømt av landretten i Berlin til seks års fengsel for drapene på politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck, samt for et drapsforsøk. Under rettssaken brukte aktoratet de opprinnelige dokumentene fra etterforskningen i 1934, som var blitt funnet i Mielkes personlige safe etter oppløsningen av Stasi. I dommen Mielke fikk for drapene på Bülowplatz, tok dommeren, Theodor Seidel, opp Mielkes gjerninger i DDR, og slo fast at Mielke «vil gå inn i historien som en av de mest fryktede diktatorer og politiministre i det 20. århundre».[13]
Mielke sonet dommen i Moabit fengsel i Berlin. Under soningen var han langt på vei dement. Fangevokterne gav ham en rød telefon som ikke var koblet til utenverdenen, men som Mielke brukte til sine fantasisamtaler. Ellers brukte han mye tid på å se på gameshows på TV.[9] Etter soning av drøyt to tredeler av straffen ble Mielke løslatt på prøve i tråd med vanlige soningsregler.[6] I søknaden om prøveløslatelse argumenterte advokaten hans med at han var «totalt forvirret». Mielke var da 88 år og Tysklands eldste fange.[14]
I 1998 ble videre straffeforfølgelse for forbrytelser begått som Stasi-sjef innstilt, begrunnet med Mielkes svekkede mentale tilstand og høye alder. Han døde i 2000 på et pleiehjem i Berlin, 92 år gammel, der han hadde bodd under det vanlige navnet Müller.[9] Han ble begravet i en umerket grav på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin-Lichtenberg, noen kilometer fra sin gamle arbeidsplass. Han ligger begravet utenfor æreslunden som ble opprettet av SED-regimet etter andre verdenskrig.
Talen ved hans båre ble holdt av tidligere generalmajor i Stasi, Willi Opitz.[15]
Erich Mielke i fiksjon
redigerI nøkkelromanen Collin av Stefan Heym fra 1979 opptrer skikkelsen «Wilhelm Urack», som er et nærgående portrett av Erich Mielke.[16]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003124, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mielke-erich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 3bee3c38cbd34f079a3871519a793cc7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 10451778, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archiv Kanceláře prezidenta republiky, «Řád přátelství (zřízenzákonem č. 152/1976 Sb. ze dne 14. prosince 1976)», arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Stasi: Erich Mielke ist tot». Spiegel Online. 26. mai 2000. Besøkt 9. desember 2017.
- ^ «Stasi: Mielke ist tot, und keiner ist traurig». Spiegel Online. 26. mai 2000. Besøkt 9. desember 2017.
- ^ Niethammer, Ludwig. «Erich Mielke—the career of a German Stalinist». Besøkt 9. desember 2017.
- ^ a b c d e f g Binder, David (26. mai 2000). «Erich Mielke, Powerful Head of Stasi, East Germany's Vast Spy Network, Dies at 92». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 9. desember 2017.
- ^ Götz Aly: Der Jahrhundertprozeß. Erich Mielke und die «Bülowplatzsache» i Macht – Geist – Wahn. Kontinuitäten deutschen Denkens, forlaget Argon, Berlin 1997 (s. 34 flg.)
- ^ «Erich Wichert, generalmajor», wichert.de
- ^ «"Ich liebe doch alle, alle Menschen"» (på tysk). Deutschlandfunk. 13. november 2014. Besøkt 9. desember 2017. «Ich bitte um Verzeihung. Das ist doch nur 'ne natürliche, menschliche Frage. Das ist doch eine formale Frage. Ich liebe ... ich liebe doch alle, alle Menschen ... Ich liebe doch, ich setze mich doch dafür ein ...»
- ^ Erich Mielke, Powerful Head of Stasi, East Germany's Vast Spy Network, Dies at 92
- ^ Ex-Chief of East German Secret Police Freed: Court releases Erich Mielke. He served time for 1931 killings – but not for any crime from Communist era i Los Angeles Times
- ^ http://www.praschl.net/index.php?option=com_content&view=article&id=85:dokument-die-trauerrede-fuer-erich-mielke&catid=1:menschen&Itemid=2
- ^ Dag Halvorsens etterord i den norske utgaven av Collin gitt ut på Gyldendal forlag i 1980, side 296