Endel Lippmaa

estisk vitenskapsmann og politiker

Endel Lippmaa (1930–2015) var en estisk vitenskapsmann og politiker. Han var en av Estlands mest internasjonalt anerkjente forskere. Lippmaa ble en av lederne under den syngende revolusjonen, som endte med Estlands løsrivelse fra Sovjetunionen. Han var også minister for østpolitikken i overgangsregjeringen.

Endel Lippmaa
Endel Lippmaa (413534 ERM Fk3051 13273 413534) (cropped).jpg
Født15. sep. 1930[1]Rediger på Wikidata
TartuRediger på Wikidata
Død30. juli 2015[1]Rediger på Wikidata (84 år)
TallinnRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Fysiker, kjemiker, universitetslærer, politikerRediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av det estiske Riigikogu (1995–1999)
  • Estlands europaminister (1995–1996)
  • minister uten portefølje (1990–1992)
  • deputert i Sovjetunionens folkekongress (1989–1991) Rediger på Wikidata
Akademisk grad Doktor i fysikk- og matematikkvitenskaperRediger på Wikidata
Utdannet ved Tallinns tekniske universitetRediger på Wikidata
Far Teodor LippmaaRediger på Wikidata
Barn Jaak LippmaaRediger på Wikidata
Parti Folkefronten (19881991), Det estiske samlingspartiet (19911998)[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen, EstlandRediger på Wikidata
Gravlagt MetsakalmistuRediger på Wikidata
Medlem av Det estiske vitenskapsakademiet (19722015), Det finske vitenskapsakademiet (19902015), Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien (19922015)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Ærestegnets orden, Max-Planck-Forschungspreis (1992), Centenary Prize (1989), Ordenen folkenes vennskap, 2. klasse av Riksvåpenets orden (2000), Biskop Platons orden (2013)Rediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Han vokste opp i universitetsbyen Tartu som sønn av Hilja (født Mändmets) og Teodor Lippmaa (opprinnelig Lipman), som var botaniker og naturverner. Han mistet hele sin familie under et sovjetisk flybombeangrep i 1943.[3]

Vitenskapelig arbeidRediger

Han utdannet seg først til kjemiingeniør med oljeskiferteknologi som hovedfag ved Tallinns tekniske universitet. Han tok doktorgraden i kjemi i Tallinn i 1956 og forskningsdoktorgraden (doktor nauk) i fysikk og matematikk ved Insituttet for kjemisk fysikk i Moskva i 1969. Han ble en av Sovjetunionens ledende forskere på kjernemagnetisk resonans og hvordan dette kunne brukes innen analytisk kjemi og spektroskopi.[3][4][5][6]

Han fikk en professorstilling i kjemisk fysikk ved Universitetet i Tartu og en lektorstilling ved Tallinns tekniske universitet. Han var også leder for avdelingen for fysikk ved Det estiske vitenskapsakademiet fra 1961 til 1980, direktør ved Nasjonalt institutt for kjemisk fysikk og biofysikk fra 1980 til 2001 og leder for instituttets laboratorium for kjemisk fysikk fra 1980 til 2005. Han ledet en rekke vitenskapelige råd og utvalg.[3][4][5][7]

Forkjemper for Estlands uavhengighetRediger

Lippmaa var lenge motstander av sovjetstatens planer om nye fosfatgruver nordøst i Estland. Under glasnost samlet han stor folkelig støtte mot naturødeleggelsen. Naturverninteressene kom seirende ut av «fosfatkrigen» og viste at estlenderne kunne opptre samlet. Det bidrog til å destabilisere sovjetstaten.[3][8]

Han sluttet seg tidlig til opposisjonsbevegelsen Folkefronten, som ble dannet i 1988.[6] Året etter ble han valgt inn i Sovjetunionens folkekongress.[3]

Lippmaa hadde tillatelse til å forlate landet for å delta på vitenskapelige møter. Han brukte disse anledningene til å undersøke amerikanske, britiske og vesttyske arkiver, og han underbygget at Estland ikke hadde frivillig sluttet seg til Sovjetunionen ved revolusjon, men blitt utsatt for et statskupp og blitt ulovlig okkupert. Dette hadde skjedd i samforståelse med Tyskland etter et hemmelig tillegg til Molotov–Ribbentrop-pakten.[3][6][9][10]

Lippmaa inntok et radikalt, nasjonalt standpunkt om å gjenopprette Estlands uavhengighet fra tiden før 1940, etter et prinsipp om rettslig kontinuitet. Han brukte et uttrykk fra romerretten, restituto in integrum, som ble med i uavhengighetserklæringen i 1990.[9][11] Det året ble han også valgt inn i Den estiske kongressen, som hevdet rettslig kontinuitet og utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene.[3][9]

Han satt i Edgar Savisaars overgangsregjering som minister for østpolitikken fra 1990 til 1991.[3][6][12] Deretter ble Estland anerkjent som en selvstendig republikk. Han kom tilbake som europaminister i Tiit Vähis regjeringer fra 1995 til 1996.[3][13] Han ble den som overleverte Estlands søknad om EU-medlemskap.[14]

Han var medlem av Riigikogu fra 1996 og frem til parlamentsvalget i 1999.[13] Lippmaa var blant grunnleggerne av Det estiske samlingspartiet, men brøt med partiet i 1998.[15]

ÆresbevisningerRediger

Han ble utnevnt til 2. klasse av Riksvåpenets orden og flere utenlandske ordener.[7]

Han ble tatt opp som medlem av både det estiske og det finske vitenskapsakademiet og den svenske Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien. Han ble æresdoktor ved Tallinns tekniske universitet, Universitetet i Tartu og Jyväskylä universitet i Finland. Han mottok en rekke faglige priser.[7]

I 1999 ble Lippmaa kåret av allmennheten til en av de 100 største estlenderne på 1900-tallet.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Estonian Research Portal, Estonian Research Portal person ID Endel_Lippmaa, besøkt 1. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Endel Lippmaa süüdistab Eestit vasakpöördes», publisert i Eesti Päevaleht, utgitt 19. september 1998, besøkt 12. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Miljan, Toivo (2004). «Lippmaa, Endel». Historical Dictionary of Estonia (engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 310–311. ISBN 978-0-8108-6571-6. 
  4. ^ a b Rebane, Aleksander og Stern, Raivo (2016). «Endel Lippmaa». Physics Today (engelsk). 69 (8): 65. doi:10.1063/PT.3.3275. 
  5. ^ a b Kessenik, Aleksandr Vladimirovitsj (2020). «Estonian scientist in USSR (Memories and reflections about Endel Lippmaa, 1930–2015». Substantia: An International Journal of the History of Chemistry (engelsk). 4 (2): 125–137. doi:10.13128/Substantia-851. 
  6. ^ a b c d e «Endel Lippmaa: Physicist who discovered copies of secret documents relating to the Molotov-Ribbentrop Pact». The Daily Telegraph (engelsk). London: 33. 17. august 2015. 
  7. ^ a b c «Endel Lippmaa» (engelsk). Estonian Research Information System. Besøkt 12. august 2022. 
  8. ^ Miljan, Toivo (2004). «Phosphate War». Historical Dictionary of Estonia (engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 371–373. ISBN 978-0-8108-6571-6. 
  9. ^ a b c Smith, David J. (2001). Estonia: Independence and European Integration (engelsk). London og New York: Routledge. s. 50–55. ISBN 0-415-26728-5. 
  10. ^ Rustad, Hans (20. desember 1989). «Skilsmissegrunn for Baltikum?». Morgenbladet. Oslo. NTB: 19. 
  11. ^ Miljan, Toivo (2004). «Restituto in integrum». Historical Dictionary of Estonia (engelsk). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 413. ISBN 978-0-8108-6571-6. 
  12. ^ Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (engelsk). 157–158 (3–4): 489–505. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07. 
  13. ^ a b Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 62, 149 og 250–251. ISBN 9985-9246-9-X. 
  14. ^ «Også Estland søker om EU-medlemskap». Aftenposten (morgen utg.): 8. 26. november 1995. 
  15. ^ «Endel Lippmaa süüdistab Eestit vasakpöördes [Endel Lippmaa anklager Estland for å svinge til venstre]». Eesti Päevaleht (estisk). 19. september 1998. Besøkt 14. august 2022.