Denis Pétau
Dionysius Petavius, egentlig Denis Pétau (født 21. august 1583 i Orléans i Frankrike, død 11. desember 1652 i Paris), var en fransk teolog.
| Denis Pétau | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. aug. 1583[1][2][3][4] Orléans[1] | ||
| Død | 11. des. 1652[1][2][3][4] (69 år) Paris[1] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, teolog, filosof, professor, bibliotekar, fysiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Master of Arts | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Lycée Louis-le-Grand | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike[1][5][6] | ||
Petavius var prest og jesuitt, og professor i dogmatikk i Paris i årene 1621-44. Hans fremste arbeid, Opus de theologicis dogmatibus (5 bind, 1644-50), gav ham hedersnavnet «dogmehistoriens far».[trenger referanse]
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Pétau hadde sin grunnutdannelse i hjembyen Orléans. Han fortsatte ved universitet if Paris, der han tok mastergraden, ikke i latin, men i gresk. Etter dette studerte han teologi ved Sorbonne.
Lærer, forsker rediger
Etter råd fra Nicolas Ysambert søkte og fikk han lærestolen i filosofi i Bourges.[trenger referanse] I Paris ble han venn med Isaac Casaubon, som da var bibliotekar ved det kongelige bibliotek, og der tilbrakte han all sin ledige tid med studier av gamle greske manuskripter.
Jesuitt rediger
I Orléans ble han diakonviet og gitt et kannikprebende. I 1603 ble han lektor ved universitetet i Bourges, men fratrådte to år etter for å slutte seg til Jesu selskap (jesuittordenen).[7]
Etter to år i Bourges vendte han tilbake til Paris, og innledet korrespondanse med Fronton du Duc, som redigerte en utgivelse av Johannes Chrysostomos' verker. I 1605 ble han jesuitt, underviste i retorikk i Reims (1609), La Flèche (1613), og ved Collège de Clermont (1618). I siste periode begynte han å korrespondere med biskopen av Orléans, Gabriel de Laubépine (Albaspinaeus), om oldkirkens første år.
Fra 1622 underviste han i positiv teologi i 22 år og forlot Frankrike bare ved to anledninger: først i 1629 for å undervise i kirkehistorie i Madrid etter invitasjon fra kong Filip IV; annen gang i 1639 for å bli kardinal i Roma der pave Urban VIII etterspurte hans tjenester.
Som 60-åring innstilte han sitt virke som lærer, men fortsatte som bibliotekar (han hadde overtatt etter Fronton du Duc i 1623), og viet resten av sitt liv til sitt storverk Dogmata theologica.
Han døde i Paris.
Verker rediger
- De doctrina temporum. 2 Bde. Paris 1627
- Uranologion. Paris 1630
- Tabulae chronologicae regum, dynastiarum, urbium, rerum Virorumque illustrium. Paris 1628
Et utdrag, Rationarium temporum (først Paris 1633), var lenge benyttet som lærebok for særlig jesuittenes skolers historieundervisning.
Litteratur rediger
- Michael Hofmann: Theologie, Dogma und Dogmenentwicklung im theologischen Werk Denis Petau’s. Mit einem biographischen und einem bibliographischen Anhang. Lang, Bern u. a. 1976, ISBN 3-261-01715-5.
- Franz Stanonik: Dionysius Petavius. Ein Beitrag zur Gelehrten-Geschichte des XVII. Jahrhunderts. Graz 1876.
- P. di Rosa: Denis Petau e la cronologia. In: Archivum historicum Societatis Iesu 29. 1960, S. 3–54.
- Andreas Kamp: Vom Paläolithikum zur Postmoderne – Die Genese unseres Epochen-Systems. Bd. I: Von den Anfängen bis zum Ausgang des 17. Jahrhunderts. Amsterdam/Philadelphia 2010, S. 175 ff. u. 218 ff.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Autorités BnF, BNF-ID 120926938, besøkt 28. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b FINA Wiki, FINA Wiki ID 1774, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Dionysius Petavius, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id petavius-dionysius[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6w680tr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.esajournals.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ journals.ametsoc.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.