Den russisk-ortodokse utenlandskirke
Den russisk-ortodokse utenlandskirke (russisk: Русская Православная Церковь Заграницей, kan også oversettes med den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland; tidligere også omtalt som den russisk-ortodokse kirke i eksil) er en selvstyrt delkirke av den russisk-ortodokse kirke (Moskva-patriarkatet). Den ble grunnlagt som en russisk-ortodoks eksilkirke, mens religionsutøvelsen i Sovjetunionen var innskrenka. Etter Sovjetunionens fall har den gått inn i moderkirka igjen, men har bevart en viss autonomi. Den russisk-ortodokse utenlandskirke har i dag anslagsvis 30 000–60 000 medlemmer i rundt 400 menigheter og 35 klostre fordelt på 36 land.
| Den russisk-ortodokse utenlandskirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Kortnavn | РПЦЗ, ROCOR, ÉORHF, ROKA, РПЦЗ, BORR | ||
| Hovedgren | Den russisk-ortodokse kirke | ||
| Utgått fra | Den russisk-ortodokse kirke | ||
| Leder | Nicholas (Olhovsky) (13. september 2022) | ||
| Livssyn | Ortodoks | ||
| Geografi | Hovedsakelig Nord-og Sør-Amerika, Vest-Europa og Australia | ||
| Hovedkontor | New York | ||
| Nettsted | www.synod.com (ru) | ||
Kirka ledes for tiden av Nikolaj Olkhovsky (siden 2022). Hans fulle tittel er metropolitt av New York og det østlige Amerika og primas av den russisk-ortodokse utenlandskirke.
Historie rediger
Den russisk-ortodokse utenlandskirke ble grunnlagt av eparker (biskoper) som på 1920-tallet hadde flykta fra Den røde armé og senere fra Sovjetunionens undertrykkelse og forfølgelse av kristne. I 1920 møttes 34 russisk-ortodokse eparker hos den økumeniske patriark i Konstantinopel for å rådføre seg, blant disse flere flykta eparker fra Russland, eparkene fra Nord-Amerika, Vest-Europa, Beijing og Harbin samt Vladivostok (som fremdeles var under den kvite arméens kontroll). Rådet valgte metropolitten av Kiev, Antonius Khrapovitskij, til sin leder. På invitasjon fra patriarken av Serbia flytta rådet i 1921 til Jugoslavia, der det i august 1922 bestemte seg for å etablere en eksil-synode. Etter at samtalene med patriarkatets administrasjon i Moskva ikke førte frem og patriarkens stedfortreder Sergius Stragorodskij hadde erklært den russisk-ortodokse kirkens lojalitet til den sovjetiske regjeringen, brøt synoden i 1927 kontakten med Moskva-patriarkatet.
Den russisk-ortodokse utenlandskirke har aldri sett på sin egen grunnleggelse som en splittelse av den russisk-ortodokse kirke, men oppfatta seg selv som en del av denne, i en tid da patriarkatets handlingsfrihet var innskrenka gjennom styresmaktene i Sovjetunionen. De legitimerte sin grunnleggelse med «dekret 362» som patriark Tikhon av Moskva hadde forfatta i 1920, der han oppfordra alle eparker som kom til å miste kontakten med kirkens administrasjon, til å organisere et kirkelig samarbeidsorgan i samarbeid med andre slike eparker. Den gjenværende patriarkatsadministrasjonen i Moskva anerkjente derimot ikke utenlandskirken, og avsatte dens eparker, men ble i sin tur beskyldt av utenlandskirken for å være infiltrert av KGB. Den økumeniske patriark opprettholdt imidlertid sin anerkjennelse av Moskva-patriarkatet, slik at den russisk-ortodokse utenlandskirken bare var i kommunion med patriarken av Serbia og Jerusalem (i tillegg bestod det fra 1994 til 2006 kommunion med flere gammelkalendariske protestkirker i bl.a. Hellas og Romania).
Utenlandskirkens sete ble i 1946 flytta til München. Fra 1950 har hovedsetet vært i New York.
Den russisk-ortodokse utenlandskirkas forhold til den ortodokse kirke i Amerika har vært anstrengt og til tider prega av konkurranse og fiendtlighet. Begge kirkene hadde brutt med Moskva-patriarkatet, men den amerikanske ville ikke alltid anerkjenne utenlandskirkas overhøyhet. Spenningen ble forsterka av at begge eksilkirkenes tilnærming til Moskva-patriarkatet skjedde med ulik hastighet (den amerikanske kirka ble anerkjent av Moskva allerede i 1970). Av de amerikanske menighetene har flere «bytta side» fra 1950- til 90-tallet, såvel fra utenlands- til den amerikanske kirka som motsatt vei.
Primas Laurus Škurla begynte nye forhandlinger med Moskva-patriarkatet om en gjenforening av kirkene. Gjenopprettelsen av full kommunion ble undertegna av patriark Aleksej II av Moskva og primas Laurus i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva den 17. mai 2007. Utenlandskirka fikk dermed status som en autonom kirke underlagt Moskva-patriarkatet. I en rekke land opprettholder begge kirkene egne eparkier, men forholdet mellom disse er stort sett vennskapelig.
Gjenforeningen med Moskva-patriarkatet førte i sin tur til protester fra enkelte biskoper i utenlandskirka. Det ble grunnlagt flere konkurrerende kirker (som den russisk-ortodokse kirke i eksil og lignende navn), men ingen av disse ser ut til å ha særlig mange medlemmer.
Struktur rediger
Kirka er organisert i ni eparkier:
- Berlin og Tyskland eparki (sete: München)
- Caracas og Sør-Amerika eparki (Buenos Aires)
- Chicago og Sentral-USA eparki
- London og Vest-Europa eparki
- Montréal og Canada eparki
- New York og Øst-USA eparki
- San Francisco og Vest-USA eparki
- Sydney, Australia og New Zealand eparki (vakant)
I tillegg kommer enkelte menigheter og klostre i Istanbul, Israel, Russland og Uganda. Disse tilhører ikke noe eparki, men er stavropegiale, dvs. direkte underlagt primasen.
Liste over primaser rediger
Kirken betegner sine ledere som førstehierarker (primaser). Disse var:
- Antonius Khrapovitskij (1921–1936)
- Anastasius Gribanovskij (1936–1964)
- Philaret Voznesenskij (1964–1985)
- Vitalij Ustinov (1986–2001)
- Laurus Škurla (2001–2008)
- Hilarion Kapral (2008–2022)
- Nikolaj Olkhovsky (2022-)
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (ru) Offisielt nettsted
- (en) Russian Orthodox Church Outside of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
