Det latinske patriarkatet Jerusalem

Den latinske patriarkatet Jerusalem er et av den romersk-katolske kirkens seks gjenværende patriarkater med latinsk ritus. Patriarken har sitt sete i Jerusalem og er ansvarlig for alle latinsk-rituelle katolikker i Israel, Jordan, Kypros og Palestina. Gravkirken betraktes offisielt som patriarkatets katedral.

Det latinske patriarkatet Jerusalem
كنيسة اللاتين في القدس (arabisk)
הפטריארכיה הלטינית (hebraisk)
Patriarchatus Hierosolymitanus Latinorum (latin)
Kirkeromersk-katolsk
Land:Palestinas flagg Palestina
Israels flagg Israel
Jordans flagg Jordan
Kypros’ flagg Kypros
Kirkeprovinsimmediat
Suffragan-
bispedømmer
:
ingen
Patriark:Fouad Twal
BispeseteJerusalem
Sogn65
Areal125 600 km²
Innbyggere18 640 000,
derav 0,5 % katolikker
Opprettet27
Offisielt nettsted
Statistikk

Den latinske patriark av Jerusalem har – i motsetning til de orientalsk-katolske patriarkene – ikke noen kirkelig jurisdiksjon over en egen særkirke. Han regnes derfor til de «små» patriarkene, som i den katolske kirkens hierarki har lavere æresrang enn både paven og de orientalsk-katolske «store» patriarkene og storerkebiskopene. Fordi det latinske patriarkatet Jerusalem har ansvaret for flere land i sin helhet, har det likevel en viss særrolle. De andre latinske patriarkatene (unntatt Roma) er enten rent titulære (Vest- og Østindia) eller fungerer i praksis som metropolitanerkebispedømmer (Lisboa og Venezia). Blant de små patriarkatene har Jerusalem derfor høyest æresrang. Denne rangen skyldes nok også Jerusalems betydning for kristendommen.

Ved siden av den romersk-katolske kirke brukes tittelen patriark av Jerusalem også i den armensk-apostoliske, den gresk-ortodokse og den melkittisk-katolske kirke.

Historie rediger

Jerusalem var ett av oldkirkens fem patriarkater, men hørte etter det store skisma til den ortodokse kirkens sfære. I løpet av korstogene opprettet korsridderne i 1099 kongeriket Jerusalem, fordrev den gresk-ortodokse patriarken fra Jerusalem og innsatte Arnulf av Chocques som hans latinske etterfølger. Den andre latinske patriarken, Dagobert av Pisa, mislyktes i sine forsøk på å bli kongerikets verdslige overhode, men han etablerte et stort kirkelig hierarki som bestod av selve patriarkatet, fire underordnete erkebispedømmer (Caesarea, Nazaret, Petra og Tyr) med tallrike suffraganer, og patriarkatets egne suffraganer (bispedømmene Betlehem, Gaza, Hebron og Lydda-Ramla samt eksempte abbedierOljeberget, Tempelhøyden og Zionhøyden).

Med Saladins erobring av Jerusalem i 1187 mistet patriarken nesten all innflytelse og flyttet sitt sete til festningen Akko. Da også denne ble erobret av mamelukkene i 1291, måtte patriarken forlate Det hellige land og flyktet til Kypros. 1374 anerkjente pave Gregor XI tingenes tilstand og degraderte patriarkatet til et titulært patriarkat. Kirken St. Laurentius utenfor murene i Roma ble Jerusalems patriarkalbasilika.

Det osmanske rike ga i 1847 sin tillatelse til gjenopprettelsen av patriarkatet. Siden den gang har patriarken igjen hatt sin reelle residens i Jerusalem.

Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem rediger

Pave Pius IX samlet i 1847 året formelt ridderne av den hellige grav organisatorisk og la dem under autoriteten til Den latinske patriark av Jerusalem og med Jerusalemskorset som felles tegn.[1]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Guy Stair Sainty: «The Equestrian Order of the Holy Sepulchre of Jerusalem» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 198–199.

Eksterne lenker rediger