Dagmar Engstrøm

(Omdirigert fra Dagmar Gregersen)

Dagmar H (Gregersen) Engstrøm (født 1881 i Oslo, død 1984) var en norsk misjonær tilknyttet pinsebevegelsen. Sammen med Agnes Thelle (senere: Agnes Beckdal) var hun de første to misjonærene som ble utsendt fra den norske pinsebevegelsen. De reiste ut som pioner misjonærer til India i 1910. Dette skulle bli hennes virkefelt de neste 38 årene. Hun var også (sammen med Agnes Thelle) blant de første som brakte pinsevekkelsen til Danmark, Tyskland, Sveits, England.

Dagmar Engstrøm
Født4. desember 1881[1]Rediger på Wikidata
Død10. juni 1984[1]Rediger på Wikidata (102 år)
Akershus[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse MisjonærRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Hun var gift med misjonær Henrik Engstrøm. Deres samliv ble kortvarig, han døde av nedbrutt helse, etter omtrent ti år i India. De fikk tre sønner. Like før den andre verdenskrig var slutt, den 11. april 1945, blir hennes yngste sønn, skutt ned og drept. Han var flyger. Dette ble et nytt hardt slag for Dagmar. Våren (første pinsdag) 1984 døde Dagmar Engstrøm, 102 år gammel.

MisjonskalletRediger

Dagmar Engstrøm vokste opp i Oslo (Christiania), og ble som ung frelst og døpt. Frelsen mottok hun 19 år gammel, nyttårsaften 1899. Det var på denne tiden (århundreskifte) en religiøs lengsel blant folk, både «frelste og ufrelste» oppsøkte kristne møter. Egentlig skulle hun til Trefoldighetskirken, men den var fullsatt og det var trengsel av mennesker som ville inn. Så hun valgte i stedet et bedehus i Teatergata, der hun lyttet til sjømannsprest Søren Pedersen. Han skal ha ropt ut: «Venner klokken er snart tolv, men vi vet ikke engang om vi kommer til å oppleve år 1900». Dagmar var en av de som valgte å omvende seg denne natten.

På slutten av 1906 kom T.B. Barratt hjem fra en reise i Amerika. Han hadde opplevd pinsevekkelsen og hadde fått dåpen i Den hellige ånd. Pinsevekkelsen fra Amerika forplantet seg til Norge og Dagmar fikk en veldig hunger etter å oppleve åndsdåpen. Hun søkte Gud i bønn «natt og dag», og den 26. januar 1907 opplevde hun gjennombruddet og åndsdåpen. Dette medførte at hun mistet sin lærerstilling i skolen.[2]

Grunnen til at det ble Banda i India var en opplevelse i et bønnemøte i et privathjem i Oslo der en ung kvinne opplevde «å bli fylt» av Den hellige ånd. Hun ropte ut under profetisk inspirasjon: «Dagmar, Dagmar, se jeg sender deg til det mørke stedet Banda.» Senere fant hun i et leksikon hvor Banda var.

Misjonsreisen i EuropaRediger

Pinsevekkelsen i Europa kom først til Norge og dette var årsak til at mange europeere reiste til Oslo for å oppleve denne vekkelsen. Under en privat samling hos pastor T.B. Barratt, ble han spurt om ikke noen av de norske som hadde opplevd åndsdåpen, kunne komme til Tyskland. Det ble bestemt at Dagmar og Agnes Thelle skulle dra, de dro på slutten av 1907 ut på en «misjonsreise» i Europa, blant annet til Danmark, Tyskland, Sveits, England og Skottland. De var blant annet med å bringe pinsevekkelsen og oppstarten av pinsebevegelsen til Tyskland. Det ble fornyelse og vekkelse i de lutherske forsamlingene. Mange fikk del i åndsdåpen. Dagmar var æresgjest da tysk pinsebevegelse hadde 70-årsjubileum i 1977.

De reiste i fem land på seks måneder, overalt var det fulle hus og vekkelse. I England fikk de være med da predikanten Smith Wigglesworth ble åndsdøpt. I Edinburgh i Skottland fortsatte mange å oppsøke møtene. Svigersønnen til William Booth, Booth Clibborn, fikk høre om de norske kvinnene og vekkelsen i Edinburg. Han kom med en sterk lengsel og fikk oppleve åndsdåpen med tale i tunger. Tilbake i Norge besøkte de flere menigheter.

IndiaRediger

Sammen med Agnes Thelle reiste hun den 4. mars 1910, ut som misjonærer i den norske pinsebevegelsen, til India. De skulle starte virksomhet i distriktet Banda, i det nordlige India, 600 km sørstøst for New Delhi. Stedet hadde omtrent 1 million innbyggere.

Dagmar hadde vært over et år i India, da hun den 22. november 1911 klokka to på natten ankom med tog til Banda, sammen med sin ektefelle Henrik Engstrøm. De hadde vært gift i litt over ett år og hadde med seg sin to måneder gamle sønn. Ingen møtte dem og de hadde ingen kontakter i byen. Den første natten lot stasjonsmesteren dem låne venteværelset.

De fikk etterhvert et hus å bo i og begynte sin misjonsvirksomhet. Henrik forkynte evangeliet, ikke bare i Banda, men også i landsbyene omkring. De levde et hektisk liv. De fikk to sønner til, samtidig som det under den første verdenskrigen var uroligheter flere steder. I 1912 rapporterte Dagmar hjem (til Norge) om et større utbrudd av pest og kolera, hun skrev: «Herude blir det at give sit liv for Jesus tomme for tomme.». Den 27. januar 1915 ble den første inderen døpt. Han ble døpt i Bandafloden.

Etter 11 år med hardt arbeid, slitsomme reiser og vanskelige boforhold, var Henriks helse nedbrutt. Familien reiste til Norge. Han døde i Bergen, i mars 1921, 36 år gammel. Etter mannens død var Dagmar hjemme i Norge en tid, hun opplevde tapet av ektemannen som om «jorden ble øde og tom», samtidig hadde hun tre barna å ta seg av[2].

Men hun hadde «hjertet sitt» i India, og lengtet tilbake. Det ordnet seg med penger til ny utreise og etter en tid dro Dagmar tilbake til India, alene, med tre barn på 10, 6 og 4 år. Tilbake i Banda opplevde hun stor sorg over å ha mistet Henrik, men kom over det, og kunne fortsette sitt misjonsarbeidet. Dagmar Engstrøm opplevde flere mirakler og hadde tro til at Gud hadde omsorg for henne.

Tilbake i NorgeRediger

I 1948 vendte hun hjem til Norge, etter 38 år og fem perioder i India. Da Dagmar var 91 år gjorde hun en reise tilbake til Banda, for å se videreføringen av hennes arbeid og treffe venner. Engasjementet fra norsk pinsemisjon i Banda fortsatte helt til mars 2009. Etter 99 år overtok nasjonale arbeidere. Pastor i pinsemenigheten i Banda, Bethel Church[3], Vinod Dean er gift med Dagmars barnebarn, Vimla Dean.

Etter tilbakomsten til Norge gikk hun ut av pinsebevegelsen og inn i Maran Ata. I en alder av 93 år ble hun tildelt St. Olavsmedaljen for sitt virke i India. Som 99-åring, og i samarbeid med Asle Stølsdokken, gav hun ut den selvbiografiske boken Ha tro til Gud.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Digitalarkivet, oppført som Dagmar H Engstrøm
  2. ^ a b Halvorsen, Jan. 2009.
  3. ^ år 2010

LitteraturRediger

  • Halvorsen, Jan. 2009. Dagmar Engstrøm – trosforkynner og misjonær. Zoe kirken
  • Johansen, Oddvar; Hagen, Kjell; Nyen, Astrid Neema; Kolbjørnsrud, Paul og Filberg, Trond. 2010. I all verden. Pinsemisjon i 100 år. PYM 100 år 1910-2010 (jubileumsskrift) De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM).

Eksterne lenkerRediger