William Booth
William Booth (født 10. april 1829, død 20. august 1912) var Frelsesarmeens grunnlegger og første general.
| William Booth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. apr. 1829[1][2][3][4] Nottingham | ||
| Død | 20. aug. 1912[1][2][3][4] (83 år) Hadley Wood[5] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Catherine Booth (1855–)[5] | ||
| Barn | 8 oppføringer
| ||
| Nasjonalitet | England[6] Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Abney Park Cemetery[7][5] | ||
| Medlem av | Frelsesarmeen | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Frelsesarmeen |
| Bakgrunn |
| Viktige personer |
De første årene rediger
William Booth var født i Sneinton i Nottingham i England. Han var den eneste gutten i en søskenflokk på fire. Familien Booth var velstående etter den tids standard, men på grunn av flere feilslåtte forretninger ble faren Samuel Booth slått konkurs. I 1842 hadde ikke Samuel Booth råd til å ha sin sønn i skolen lenger og sendte ham i lære hos en pantelåner. Senere samme år døde Samuel Booth. 15 år gammel ble William Booth omvendt og uttalte de kjente ordene: «Alt som er i William Booth skal Gud ha.»
William Booth begynte straks å forsøke seg som lekpredikant i metodistkirken. Etter endt lærlingtid i pantelånerbutikken og dro han i 1848 til London. Han forsøkte å finne en annen jobb siden han mislikte jobben som pantelåner. Et år senere måtte han likevel igjen ta jobb i en pantelånerbutikk. Han forsøkte seg som lekpredikant i London også, men til sin store frustrasjon fikk han svært få oppdrag. I stedet begynte han å arrangere evangeliske møter ute i friluft. I [æ1851 gikk William Booth inn i «reformatorene» (Wesleyan Reform Union) og den 10. april 1852, på sin egen 23-årsdag, forlot han pantelånerbutikken for godt og begynte å jobbe ved reformatorenes hovedkvarter i Clapham. En måned senere ble han forlovet med Catherine Mumford som senere ble hans kone. I november 1851 ble William Booth ansatt som pastor ved reformatorenes kirke i Spalding i Lincolnshire.
Giftemål og barn rediger
William Booth og Catherine Mumford ble gift 16. juni 1855 i Stockwell Green Congregational Church. De fikk åtte barn sammen:
- Bramwell Booth (8. mars 1856 – 16. juni 1929).[8]
- Ballington Booth (28. juli 1857 – 5. oktober 1940).[9]
- Kate Booth (18. september 1858 – 9. mai 1955).[10]
- Emma Booth (8. januar 1860 – 28. oktober 1903).[11]
- Herbert Booth (26. august 1862 – 25. september 1926).[12]
- Marie Booth (4. mai 1864 – 5. januar 1937).[13]
- Evangeline Booth (25. desember 1865 – 17. juli 1950).[14]
- Lucy Booth (28. april 1868 – 18. juli 1953).[15]
William Booth bryter med metodistene rediger
William Booth ble raskt en anerkjent evangelist. Likevel ble han flere ganger sendt som pastor til nye menigheter. I 1861 ved årskonferansen ble han igjen mot sin vilje beordret som pastor. Da han fikk beskjeden så han opp på sin kone Catherine som satt på galleriet. Hun reiste seg opp og ropte «Never!». William Booth reiste seg opp, bukket til forsamlingen, satte hatten på hodet, gikk ned midtgangen og traff der sin kone og sammen gikk de hånd i hånd ut fra årskonferansen. William Booth var nå i en kort periode frilansevangelist hos metodistene. Ganske snart fikk han ikke lov til dette heller, men fortsatte å ha evangeliske kampanjer der han ble invitert.
Den kristne misjon rediger
Den 2. juli 1865 startet William Booth The Christian Revival Society (Kristen vekkelsesforening) i Øst-London. De holdt møter på søndagene og målgruppen var Londons de dypest falne: alkoholikere, prostituerte og kriminelle. Snart skiftet de navn til Øst-London kristne misjon. For det var nettopp i Øst-London at mange av de som William Booth ønsket å nå bodde. De første møtene som ble holdt var teltmøter på en kveker-kirkegård, men ganske snart så ble det leid lokaler.
Frelsesarmeen rediger
I 1878 skiftet de navn igjen til Frelsesarmeen etter militær modell med uniformer, flagg og sin egen musikk, ofte kristne tekster til drikkeviser og annen populærmusikk. Dette ble starten på en av de største kristne vekkelser i moderne tid. Før sin død fikk William Booth se 1000 korps bli virkelighet i Storbritannia og at bevegelsen han startet spredde seg til 58 land og kolonier.
Offentlig engasjement rediger
Til tross for framgangen var organisasjonen veldig upopulær og møtte mye motgang både i form av pøbelbråk på møtene, men også fra offentlig hold ved arrestasjoner og fengsling av offiserer og soldater. Likevel fikk Frelsesarmeen stor innflytelse, ikke minst på grunn av sitt sosiale engasjement [16]. Dette engasjementet startet etter at William Booth en sen kveld etter et møte passerte under Charing Cross Bridge. Der så han flere hundre mennesker sove ute. Neste dag tok han dette opp med sønnen Bramwell Booth og ga ham klar ordre: «Do something!». Dermed ble et lager kjøpt og det ble satt opp enkle senger, og et enormt arbeid hadde startet.
Booth tok for eksempel initiativet til arbeidsledighetskontorer, heving av den seksuelle lavalder til 16 år, alternativ fyrstikkfabrikk fordi de eksisterende fabrikkene ikke tok hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Han var også en viktig pådriver for kvinners likestilling blant annet ved å fullt ut akseptere kvinnelige ledere i alle ledd i organisasjonen. Da William Booth i 1890 skrev boken om sosiale reformer: «In the Darkest England and the Way Out!»[17] ble den tatt imot som en lærebok fordi bevegelsens resultater var med å gi bokens budskap troverdighet.
De siste årene rediger
I de siste årene av sitt liv opplevde William Booth at de negative innstillingene til armeen var totalt endret. Han ble akseptert av massene og møtte konger, presidenter og keisere. Han ble kjent som «Generalen». William Booth besøkte Norge mange ganger, og allerede før Frelsesarmeen var etablert i Norge, fikk han tale i Betlehem misjonsmenighets lokaler i Møllergata (1887)[18]. Norge var også et av de siste landene Booth besøkte i 1912.
Begravelsen rediger
83 år gammel ble generalen «forfremmet til herligheten». I meldingen om hans død, het det:«Generalen har lagt ned sitt sverd». Dette sto også på vognen som førte kisten til det siste hvilestedet. Han hadde vært verdensleder for Frelsesarmeen helt til sin død og utpekte sin sønn Bramwell Booth som sin etterfølger. I den siste tiden var William Booth en gammel mann, han var syk, hadde dårlig syn og ble tilslutt helt blind, men han ledet Frelsesarmeen med sterk hånd like til den siste slutt.
Titusenvis av mennesker fulgte ham til det siste hvilested i Abney Park Cemetery i Stoke Newington hvor han ble begravet ved siden av sin kone som døde allerede i 1890.[19]
Sanger oversatt til norsk rediger
- Å bunnløse frelse - Frelsesarmeens sangbok 2010 # 1 ISBN 978-82-543-1166-0
- Å, Jesus allmektig og god - Frelsesarmeens sangbok 2010 # 622 ISBN 978-82-543-1166-0
- Å, Kristus, guddomsflamme skjønn - Frelsesarmeens sangbok 2010 # 630 ISBN 978-82-543-1166-0
Sanger av William Booth rediger
|
William Booth – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |
Bibliografi rediger
- In Darkest England and the Way Out – Carlyle Press, London 1891
- Religion for Every Day – SA Book Department, London 1906
- The Founder Speaks Again – SP&S ltd, London 1960
- Words of William Booth – ed. Cyril Barnes – The Campfield Press, St. Albans 1975
- En stige til hellighet[død lenke]
- The Salvationist
- Sergeant major Do-your-best of Darkington (1906)
- The seven spirits, or what I teach my Officers (1907)
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-Booth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0011257[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID William_Booth[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id booth-william, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 31968[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 113[Hentet fra Wikidata]
- ^ Larsson, John (2015). Those incredible Booths. London: Salvation Books. s. 69–98. ISBN 978-0-85412-932-4. «Kapittel 5»
- ^ Ibid. s. 99–134. «Kapittel 6»
- ^ Ibid. s. 135–168. «Kapittel 7»
- ^ Ibid. s. 169–196. «Kapittel 8»
- ^ Ibid. s. 197–238. «Kapittel 9»
- ^ Ibid. s. 239–242. «Kapittel 10»
- ^ Ibid. s. 243–284. «Kapittel 11»
- ^ Ibid. s. 285–322. «Kapittel 12»
- ^ William Booth (5. september 2010). «Frelse for begge verdener».
- ^ Booth, William (2009). I mørkeste England og veien ut. Oslo: Frelsesarmeen.
- ^ Norum, Charles (1987). Med kjærlighetens våpen. Oslo: Salvata forlag. s. s. 25.
- ^ «William Booths begravelse - youtube».
Litteratur rediger
- Arnroth, Thomas. Blod og ild, historien om William Booth og Frelsesarméen. Hermon, 1994. ISBN 82-7341-351-9
- Benge, Janet og Geoff: William Booth - suppe, såpe, frelse i serien 'Kristne helter', Proklamedia 2014, ISBN 978-82-7199-438-9
- Collier, Richard. Generalen. Dreyer, 1987. ISBN 82-09-10412-8
- Ekenstierna, Fanny. William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger – Centralforlaget, Oslo 1935
- Enstad, Nils-Petter (red.): Så lenge... - William Booth for 100 år siden og i dag Oslo 2012
- Friederichs, Hulda. The Life of General Booth – T. Nelson & Sons, London 1912
- Hattersley, Roy. Blood & Fire. William and Catherine Booth and their Salvation Army. Abacus Book 1999. ISBN 0-349-11281-9
- Norum, Charles: William og Catherine Booth : det visjonære ekteparet som skapte Frelsesarmeen Oslo 2000
- Smith, J. Evan. Booth the Beloved – Oxford University Press, London 1949 ASIN: B0000CHT5T
| Forgjenger: ingen |
General for Frelsesarmeen |
Etterfølger: Bramwell Booth |