Åpne hovedmenyen

Pinsemisjonen, tidligere kjent som De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM), er en ideell forening opprettet av pinsemenighetene i Norge. Pinsemisjonen arbeider i 70 land i fire regioner.

Pinsemisjonen er det tredje største norske misjonsselskap og har engasjement i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa. Misjonens hovedoppgave er evangelisering og å etablere nye menigheter (menighetsplanting). Men sammen med dette arbeidet har alltid sosialt og humanitært arbeid vært viktig for misjonsorganisasjonen. Det har vært diakonalt arbeid, bygging og drift av skoler, oversetting av litteratur, utvikle skriftspråk der det manglet, opplæring og kunnskap om jordbruk, vannforsyning, legekontor, helsearbeid og annen hjelp til bedre velferd i samfunnene.

  • Pinsemisjonens virksomhet
  • Misjonsarbeid i 70 land på fire kontinenter.
  • Omtrent 100 aktive misjonærer, hvorav omtrent 20% er pendlere[1] og tilsammen har over ett tusen misjonærer blitt sendt ut.[2]
  • Driver 12 (tall fra år 2017) utviklingsprosjekter i samarbeid med Digni.

Innhold

OrganisasjonRediger

Hver region har en regionsekretær som jobber frivillig med oppfølging av sin region og rapporterer til generalsekretæren.Misjonsarbeidet er organisert med landutvalg og kontaktmenigheter.

Utsending av, økonomisk ansvar og arbeidsgiveransvar for de enkelte misjonærer har tradisjonelt skjedd ut ifra den enkelte pinsemenighet i Norge, men Pinsemisjonen anbefaler nå en arbeidsgivermodell hvor menigheten har utsenderansvaret, Pinsemisjonen gis det formelle arbeidsgiveransvaret og det skrives en fireparts avtale mellom misjonæren, utsendermenigheten, samarbeidspartner og Pinsemisjonen.

Pinsemisjonen

a) skal gjøre Pinsebevegelsens misjonsarbeid mer visjonært, strategisk og bærekraftig

  • gjennom et helhetlig misjonsarbeid
  • basert på Pinsebevegelsens fire fokusområder
  • primært i samarbeid med utenlandske partnerkirker
  • i tråd med globale misjonsstrategiske perspektiver

b) skal tilby Pinsebevegelsen prioriterte misjonssatsninger

c) skal være Pinsebevegelsens kompetansesenter for utsendelse og misjonstjeneste

d) skal skape arenaer for erfaringsutveksling og læring mellom menigheter og organisasjoner i Pinsebevegelsen

e) skal samarbeide med ulike miljøer for å motivere barn og unge for misjon

Bjørn Bjørnø er generalsekretær i Pinsemisjonen.

Pinsemisjonen BarnehjelpRediger

Pinsemisjonen Barnehjelp er en avdeling under Pinsemisjonen som støtter barn i nød og vanskelige situasjoner, fortrinnsvis i fattige land eller steder rammet av sosial urett og katastrofer. De samarbeider med misjonærer og lokale medarbeidere i fire verdensdeler og bevilger midler ut fra innkomne søknader. I 2017 støttet Pinsemisjonen Barnehjelp 43 tiltak i 18 land med en total støtte på 580.200 kr. Støtten har blant annet gått til barnehjem og gatebarnsentre, skoleutgifter, medisinsk hjelp, bibelundervisning og sommerleirer.

HistorieRediger

Misjonstanken og nød for å hjelpe andre mennesker har alltid vært viktig i pinsebevegelsen. Det var Thomas Ball Barratt, grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge, som også var pådriver for misjonengasjement i utlandet (ytremisjon). Misjonsarbeidet tok til bare to år etter at pinsevekkelsen kom til Norge i 1906, med misjonærer i India, Kina, Afrika og Sør-Amerika. De første misjonærene var Dagmar Gregersen (Engstrøm) og Agnes Thelle, som dro til India. Omtrent samtidig ble misjonærer sendt til Swaziland, Kina, Argentina og India.

Pinsevennene opprettet en norsk misjonsorganisasjon i 1915 under navnet Norges Frie Evangeliske Missionsforbund (endret til Norges Frie Evangeliske Hedningemission – forkortet NFEH – i 1920). Av teologiske grunner, knyttet til pinsebevegelsens selvforståelse som bestående av helt uavhengige og selvstendige menigheter, ble NFEH nedlagt i 1930 og det tilknyttede misjonsråd i 1932. Bevegelsens grunnlegger i Norge og fremste lederskikkelse, Thomas Ball Barratt, som hadde gått inn for opprettelsen av organisasjonen, var også den avgjørende stemme da organisasjonen ble nedlagt.

Misjonsengasjementet ble imidlertid ikke svekket av dette. Nytt arbeid ble startet i Paraguay og Brasil, og flere misjonærer ble sendt til etablerte misjonsfelt i Asia og Afrika. I India arbeidet pinsevennmisjonærer i fire felt med elleve hovedstasjoner. I Kina var mesteparten av virksomheten i den tidligere provinsen Chahar nordvest for Beijing. Særlig arbeidet i Kongo har vært sentralt i PYM.

  • 1939 hadde PYM 75 misjonærer i arbeid.
  • 1973 var det omtrent 230 aktive misjonærer, og 50 kandidater som ventet på å få reise ut.
  • 1983 var det omtrent 350 aktive misjonærer, i 30 land, og 70-80 kandidater som ventet på å få reise ut.[3]
  • 2006 var det omtrent 172 misjonærer i tjeneste. 92 aktive misjonærer, og 81 hjemme i Norge.[4]
  • 2017 var det 81 misjonærer ute i tjeneste og 20 misjonærer som hadde base i Norge og pendlet til misjonslandet.

EuropaRediger

I Europa arbeider Pinsemisjonen i Albania, Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Georgia, Grønland, Hellas, Hviterussland, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia, Moldova, Polen, Romania, Russland, Serbia, Spania, Sveits, Tyrkia, Tyskland, Ukraina og Østerrike.

AfrikaRediger

I Afrika har Pinsemisjonen arbeid i Botswana, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Egypt, Etiopia, Kenya, Malawi, Marokko, Mosambik, Namibia, Niger, Sierra Leone, Somalia, Swaziland, Sør-Afrika, Sør-Sudan , Tanzania, Uganda og Zimbabwe.

I 1909 reiste Laura Strand til Swaziland. Anna Østereng, fra Båstad i Østfold reiste til Sør-Afrika i 1910.

KongoRediger

Hovedartikkel: CELPA

I 1921 sendte norsk og svensk pinsemisjon Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum (senere gift med Charles Moody) og A. B. Lindgren, til daværende Belgisk Kongo. Oppdraget var å ta ut et misjonsfelt i landet, som da ikke hadde noen protestantisk kristen virksomhet. De møtte motstand fra den etablerte katolske kirke, fra lokale høvdinger og fra fedredyrkere, den rådende religionen i landet. Kolonimyndigheten gav dem først lov å starte virksomhet i Sibatwa, et fjellområde nord for Tanganikasjøen. Etter seks måneder forlot de stedet da befolkningen var svært fiendtlig innstilt ovenfor misjonærene. Svenske og norske misjonærer ble enige om at det beste var å skille lag.

Etter noen flere mislykkede forsøk klarte de norske misjonærene til sist å etablere en misjonsstasjon i landet til Bashifolket. De fikk et myrområde i Kaziba og her startet de første norske pinsemisjonærene sitt arbeidet i 1922. Et av de store problemene var malariamyggen, og det var få innfødte på stedet. Den lokale høvdingen regnet med at misjonærene ville forlate dette stedet etter en kort tid, men slik gikk det ikke. 24. september 1922, ble et enkelt gudshus innviet. 600 mennesker møtte opp, deriblant mange lokale høvdinger. I løpet av ett år ble ti kongolesere frelst og døpt. Pinsevenner i Norge sendte ytterligere åtte misjonærer. Misjonsarbeidet spredte seg rask og flere små utposter vokste fram. Folket i området var analfabeter og det fantes ikke skoletilbud. Skoleklasser ble startet mange steder. Syke kom til misjonsstasjonen for å få hjelp med sårbehandling, innvollsormer og malariasmitte. Kvinner fikk fødselshjelp i hjemmene.

Under andre verdenskrig hadde de seks norske misjonærene i Kongo ingen økonomisk støtte fra Norge. Tross vanskelige tider brøt det ut en vekkelse i Kongo. Etter krigen sendte Norge enda flere misjonærer. På det meste hadde PYM nærmere 50 norske misjonærer på misjonsfeltet.

I 1960 ble det på feltkonferansen bestemt at misjonsarbeidet skulle ledes av et råd bestående av misjonærer og ledere for de lokale menigheten i landet. Kongoleserne overtok også ansvaret for alle barneskolene.

Arbeidet i Kongo får et eget navn: CELPA, sammenslutningen av fri pinsemenigheter i Afrika. Lederstrukturen blir forandret. Arbeidet overlates til kongoleserne og det er bare én misjonær, som rådgiver, i styringsgruppen. Menighetene blir lagt til 13 distrikt, samlet til seks regioner. I 1999 var det bare igjen fire – fem norske misjonærer i Kongo, arbeidet var overlatt til de lokale. CELPA, pinsemisjonen i Kongo, sender ut de første misjonærene til utlandet, til Niger.

I 1991 fikk landet demokrati og ytringsfrihet, etter å ha vært underlagt en autoritær kolonimakt i 60 år (1901–1961) og etter 30 år med diktatur (1961–1991). Dette var år med uroligheter og krig i Kongo. Misjonærene måtte forlate landet flere ganger, fra begynnelsen på 1960-tallet fram til 1998. Det var utbredt vold, undertrykking, overgrep, plyndring og massedrap. Mange misjonærer opplevde krigen på nært hold. Det eneste nettverk som fungerte i landet var de kristne kirkene, den katolske kirken og CELPA. Disse klarte å holde skoler og helsetilbud åpne, selv om den offentlige strukturen kollapset.

I 2003 ble det sluttet fred mellom de stridende partene i borgerkrigen. Mellom tre og fire millioner mennesker hadde blitt drept og kirkene i Kongo er med i gjenreisingen av landet.

I dag har CELPA (pinsemenighetene i Kongo) nærmere 400 000 døpte medlemmer. Det er bygget flere hundre skoler, ett sykehus i Kaziba og flere helsesenter. De driver bibelskoler, ett teologisk institutt. CELPA har selv sendt misjonærer til Niger, Rwanda, Tanzania og Somalia.

Øst-AsiaRediger

Pinsemisjonen har eller støtter virksomhet i Afghanistan, Filippinene, India, Japan, Jordan, Kambodsja, Kina, Myanmar, Pakistan, Singapore og Thailand.

JapanRediger

Ørebromisjonen (svensk) startet med bibelkurs i Kobe, i 1957 og åpnet bibelskole i 1961. Norske pinsevenner gikk inn i samarbeide fra 1968. Skolebygget i Kobe ble en del ødelagt i et jordskjelvet en tid tilbake, men er delvis istandsatt. Skolen er overfylt og planlegger utvidelse. I Katsuyama etableres en ny pinsemenighet.

PakistanRediger

I Pakistan samarbeider PYM med Full Gospel Assemblies of Pakistan (FGA), med misjon, skole (utdanning), helsearbeid og målrettet arbeid for å bedre situasjonen for kvinner og barn. Det er mye analfabetisme, særlig blant kvinnene. De er etablert menigheter i Multan og Latifabad.

IndiaRediger

Norsk pinsemisjon har vært engasjert i India siden 1910, de unge damene Agnes Thelle og Dagmar Gregersen (senere gift Engstrøm) reiste ut. De hadde hørt ordene Banda, Banda, da de bad og kjent kallet til å reise. På kartet fant de ut hvor Gud hadde kalt dem, et lite sted sørøst for New Delhi, i India. Senere reiste Henrik Engstrøm til Banda, han var forlovet med Dagmar. De giftet seg i India.

I 1942 reiste ekteparet Gerd og Robert Bergsaker til India.

ThailandRediger

De første kristne misjonærene kom til Thailand i 1878, og i 1946 kom de første pinsevenner som misjonærer fra Finland. Noen få år senere kom de første pinsemisjonærene fra Norge og Sverige og litt senere fra Danmark. På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet kom det mange nye misjonærer fra Skandinavia, og i 1972 ble Scandinavian Pentecostal Mission (SPM) dannet, som et samarbeid mellom skandinavisk pinsemisjon og Örebromisjonen.

I dag er det over 30 menigheter i Thailand, som et resultat av dette misjonsarbeidet, de fleste menighetene er selvstendige (nasjonale). Menighetene i Sør-Thailand har dannet et menighetsfellesskapet Fellowship of the Full Gospel Churches in Thailand (FCT). Skandinavisk pinsemisjon startet i Bangkok, med radio- og TV-arbeid. I dag drives arbeidet av nasjonale, men med betydelig støtte av IBRA media.

Nesten ingen norske pinsemisjonærer arbeider direkte i Thailand, men norsk pinsemisjon støtter fortsatt arbeidet økonomisk. I grenseområdene mellom Thailand og Burma, arbeider misjonærene Mario og Mariann Lao blant Shan folket, som opprinnelig kommer fra Burma. Mange er flyktninger i Thailand. I Bangkok arbeider misjonær og pensjonist Anne Kristensen på barnehjemmet, som nå har omtrent 42 barn.

NepalRediger

Robert Bergsaker var pionermisjonærer i Nepal. Første gang han var i Nepal, var i 1949. Nepal var da et «lukket» land for kristen misjon. Han fikk anledning til å arbeide i landet, som medarbeider på en amerikansk vitenskapelig forskningsekspedisjon. Da Bergsaker kom til Nepal som pionermisjonær i 1949, hadde det ikke tidligere vært noen kristen misjon. Det regnes derfor med at det ikke var noen kristne i landet.

I 1957 ble Nepal åpnet for kristen misjon som ville drive sosialt arbeid. Norsk pinsemisjon samarbeidet med United Mission to Nepal og fikk myndighetenes godkjennelse til å drive sitt arbeide i landet. Den første oppgaven var å etablere et misjonssykehus i Bhadgaon. Senere har flere misjonsorganisasjoner hatt misjonærer i landet og i dag regnes det med at det er omtrent 700 000 kristne i Nepal.

SingaporeRediger

Sherry og Øyvind Møller har Singapore som base for en reisende tjeneste hovedsakelig i Asia.

KinaRediger

Kina var ett av de første landene norsk pinsemisjon sende misjonærer til. I 1910 reiste brødrene Henry og Parley Gulbrandsen til Kina. I Kina var mesteparten av virksomheten i den tidligere provinsen Chahar nordvest for Beijing.

I 1949 kom formann Mao til makten i Kina og over 5 000 misjonærer, fra 60 ulike trossamfunn, ble kastet ut av landet. Alle kristne i Kina skulle samles i en offentlig kirke (samfunn), den fikk navnet «Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen», til vanlig kalt «Tre-Selv-kirken». Denne kirken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina. Mellom 1966 og 1976, under kulturrevolusjonen, ble all religion og kristentro forbudt. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble alle ledere.

De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. Etter kulturrevolusjonen, var det omtrent 50 millioner kristne, og de kunne igjen samles i egne gudshus (Tre selv kirken). Den offentlige Tre selv kirken var underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenigheten forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter.

Antall kristne i Kina ble beregnet til å øke med omtrent 30 000 hver dag.[5] Det var et enormt behov for bibellærere og bibler. På 1980-tallet åpnet Kina seg mer for vestlig ekspertise og ikke minst handel med utlandet. I dag er norsk pinsemisjons engasjementet for Kina basert mest på forbønn og hjelp til bibelspredning. Bibelen trykkes både i utlandet og i Kina. Med en økning på flere titusen frelste hver dag er bibelbehovet enormt.

Latin-AmerikaRediger

Pinsemisjonen har arbeid i Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Honduras, Nicaragua, Paraguay og Peru.

ParaguayRediger

I Paraguay etablerte norske pinsevenner misjonsarbeid i 1952, da Bergljot Nordheim (gift Nordheim) etablerte seg i Concepción. Hun startet barnearbeid og vanlige møter, men møtte stor motstand fra den katolske kirke. Huset hennes ble stenet, og hun måtte flytte til Bella Vista, hvor hun kjente en familie. Hun reiste hjem til Norge, men kom tilbake i 1956. Sammen med Ruth Kjellås, Gunvor Johansen (gift Iversen) drog de over grensen fra Brasil, og oppsøkte pay-tavyteranindianerne, men det ble vanskelig, og de returnerte til Bella Vista. Derfra dro de til Asunción.Ved kontakt med forsvarsdepartementet, fikk de tillatelse til å ta opp arbeid blant ava-guarani og mbya-indianernei Paso Cadena, Caaguazu-fylket. I 1961 kom Anna Strømsrud og Bruno Müller. Dette ble starten til et langt samarbeid med disse folke-gruppene.[6].[7] I 1962 startet arbeidet i Caacupe. Det var Gunvor og Josef Iversen. Man startet opp arbeid i Ypacarai, Tobati og mange andre byer i området. I 1967 startet Anna Strømsrud i Amambay-fylket blant pay-tavytera-indianerne. Du finner hele historien på Privat side om Pinsemisjonens misjonshistorie og misjonærer i Paraguay

PeruRediger

I Peru er PYM engasjert i Piura-regionen. Misjonærene Gro og John Agersten, Eva og Rudolf Wilhelm har hatt lang tjeneste i Peru. Pinsebevegelsen (Casa de Oración) i området består av 80 menigheter med omtrent 3 300 medlemmer. Sammen med lokale pinsemenigheter og Global Mission-linjen ved Hedmarktoppen folkehøyskole er en misjonstreningsskole bygget.[8]

IsraelRediger

Pinsemisjonens arbeid i Israel kalles Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI), som arbeider med prosjekter knyttet opp til vedlikehold og utbedring ved helseinstitusjoner. NAPI hjelper også eldre israelere som faller utenfor det offentlige sosiale nettverk. Beit Betania (på norsk Betania-hjemmet) er stedet (huset) arbeidet drives fra.

ReferanserRediger

  1. ^ tall fra 2017
  2. ^ Johansen, O.; Hagen, K.; Nyen, A.N.; Kolbjørnsrud, P. og Filberg, T.. 2010.
  3. ^ Nilsen, Oddvar. I boken Ut i all verden.
  4. ^ Pinsebevegelsen i Norges Årbok 2006.
  5. ^ Myrvold, Hans. 2005.
  6. ^ Norsk Misjonsleksikon 1967
  7. ^ Iversen, G. 1998.
  8. ^ Dette er Nord-Peru. Korsets Seier uke 22, 2. juni 2006, side 15.

LitteraturRediger

  • Parley Gulbrandsen: Hilsen fra Kina, 1926
  • Parley Gulbrandsen: Noen tanker on den ytre misjon og en kort oversikt over pinsevennenes misjonsfelt, Oslo: Filadelfia, 1939
  • Willy Rudolph: Fra krigen Japan-China: Misjonær Willy Rudophs oplevelser, Oslo: Filadelfiaforlaget, 1938
  • Willy Rudolph: Jeg kommer i morgen, Oslo, 1950
  • Arnulf Solvoll: China på nært hold, Oslo: Filadelfiaforlaget, 1948 (nyutgivelse som Kina på nært hold, Hovet: Hermon, 1995
  • Ivar M. Witzøe (red.): De aapne døre: Norges frie evangeliske hedningemissions arbeidere og virke gjennem 10 aar, Larvik: Hedningemissionen, 1925
  • De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon. Evangeliet til alle., nr 2, 2002.
  • De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon. Evangeliet til alle. Kongo i endring., nr 1, 2004.
  • Hans Myrvold. 2005. Teltmakeren, Korsets Seier, 17. juni 2005.
  • De norske pinsemenigheters ytremisjon
  • PYMs arbeid i Asia
  • PYMs Barnehjelp
  • Iversen, Gunvor. 1998. PYMs arbeid i Paraguay 1998 XI. Korsets Seier, 1998.
  • Johansen, Oddvar. 2006a. Misjonærer på enveisbillett. Korsets Seier. 2. juni 2006, side 30-31.
  • Johansen, Oddvar. 2006b. Har spredt seg over hele verden. Korsets Seier. 15. desember 2006, side 12-13.
  • Johansen, Oddvar; Hagen, Kjell; Nyen, Astrid Neema; Kolbjørnsrud, Paul og Filberg, Trond. 2010. I all verden. Pinsemisjon i 100 år. PYM 100 år 1910-2010 (jubileumsskrift) De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM).

Eksterne lenkerRediger