Coleman Hawkins

amerikansk jazzmusiker, saksofonist

Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph i Missouri, død 19. mai 1969 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende.

Coleman Hawkins
Hawk, Bean
Coleman Hawkins.jpg
FødtColeman Randolph Hawkins
21. nov. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saint JosephRediger på Wikidata
Død19. mai 1969[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Saksofonist, jazzmusiker, komponistRediger på Wikidata
Utdannet ved Topeka High SchoolRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Gravlagt Woodlawn gravlundRediger på Wikidata
Medlem av Coleman Hawkins and his OrchestraRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerJazz
InstrumentSaksofon
Aktive år1921
PlateselskapApollo Records, Candid Records
IMDbIMDb

Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smiths «Jazz Hounds» (1922–23) og Wilbur Sweatman, før han i New York City var i Fletcher Hendersons orkester (1924–34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong.

Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs.

(Honeysuckle Rose av Fats Waller, 1934; 207 KB, 12 sekund)

Tilbake i USA spilte han inn sin mest kjente solo på Body and Soul (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til Stormy Weather (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk på piano, Miles Davis på trompet og Max Roach på bass. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J.J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen Picasso (1948).

På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellingtons orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Petersons trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i The song of the Hawk (1990).

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Coleman-Hawkins, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 25671[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenkerRediger