Wikipedia

Clare Hollingworth

Britisk journalist

Clare Hollingworth (født 10. oktober 1911 i Knighton i Leicester i England, død 10. januar 2017 i Hongkong) var en britisk journalist og forfatter. Hun var den første krigskorrespondenten som rapporterte om den tyske oppmarsjen ved grensen til Polen og om utbruddet av andre verdenskrig, beskrevet som «århundrets skup».[10][11] Hun jobbet for The Daily Telegraph i 1939 da hun oppdaget utplasseringen av tyske styrker ved grensen til Polen da hun reiste fra Polen til Tyskland.

Clare Hollingworth
Født10. okt. 1911[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Knighton[5][4][6]
Død10. jan. 2017[1][7][8][2]Rediger på Wikidata (105 år)
Hongkong[7][8][5][6]
BeskjeftigelseJournalist, krigskorrespondent, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity College London
Sveučilište u Zagrebu
NasjonalitetEngland
Storbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
UtmerkelserHannen Swaffer Awards (1962)[4]
James Cameron Memorial Trust Award (1994)[5][9]
Offiser av Den britiske imperieordenen

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Clare Hollingworth ble født i forstaden Knighton sør for Leicester, og var datter av Daisy og Albert Hollingworth.[12][13] Under første verdenskrig drev faren en fabrikk for fottøy, og familien flyttet til en gård nær Shepshed.[12]

Hun viste tidlig interesse for å bli forfatter, mot morens ønske, og hennes interesse for krigføring ble stimulert av besøk til historiske slagfelt i Storbritannia og Frankrike sammen med faren.[13][14] Etter grunnskolegangen gikk hun på husmorskole i Leicester, men likte det dårlig.[12][14][15]

Førkrigstiden rediger

Hollingworth tok arbeid som sekretær for League of Nations Union (LNU) i Worcestershire. Hun fikk så et studiestipend til Londons School of Slavonic Studies, og senere en studieplass ved universitetet i Zagreb for å studere kroatisk.[12]

Hun begynte å skrive på freelancebasis for New Statesman.[14] I juni 1939 ble hun nominert til å stille for Labour i det forestående parlamentsvalg i slutten av 1939, men på grunn av krigsutbruddet fant ikke dette valget sted.[16] Etter krigen hadde Labour nominert en annen kandidat.

Etter den tyske innmarsjen i Sudetenland i 1938 dro hun til Warszawa og arbeidet blant tsjekkiske flyktninger.[14] Mellom mars og juli 1939 var hun delaktig i å berge tusener fra Hitlers styrker ved å skaffe dem visum til Storbritannia.[17] Dette bidro til at hun ble ansatt av Arthur Wilson, redaktør for The Daily Telegraph, i august 1939.[14]

 
Styrkene ved krigsutbrudd

Andre verdenskrig rediger

Hollingworth hadde arbeidet for The Daily Telegraph i under en uke da hun ble sendt til Polen for å rapportere om de økende spenningene i Europa. Hollingworth overbeviste den britiske generalkonsulen i Katowice, John Anthony Thwaites, om å låne henne en bil med sjåfør for å samle inn informasjon om situasjonen på grensen mot Tyskland.[11]

Da hun kjørte til grensen mellom Tyskland og Polen og krysset den den 28. august, observerte Holligworth en konsentrasjon av tyske tropper, stridsvogner og pansrede biler vendt mot Polen da webbingkamuflasjen over dem ble forstyrret av vindkast. Hennes rapport endte som førstesideoverskrift på The Daily Telegraph dagen etter med ordene:[18][19] "1,000 tanks massed on Polish border. Ten divisions reported ready for swift strike."[10]

Den 1. september ble hun vekket av lyden av stridsvogner og fly, og ringte til den britiske ambassaden i Warszawa for å rapportere om at invasjonen av Polen var begynt. For å overbevise det tvilende ambassadepersonellet holdt Hollingworth telefonen ut av vinduet på rommet sitt slik at de kunne høre lyden av de tyske styrkene.[11][18] Hollingsworths rapporter var de første som det britiske Foreign Office fikk om invasjonen av Polen.[18]

Hun fortsatte å rapportere fra Polen. I 1940, nå med Daily Express som arbeidsgiver, dro hun til București der hun skrev om kong Carol IIs ufrivillige abdikasjon og urolighetene som fulgte.[13][14] Hennes telefoniske rapporter ignorerte sensurbestemmelsene og det fortelles at hun en gang unnslapp å bli tatt med til arresten ved å ha kledt seg naken,[13] med bare et badehåndkle. Rumensk hemmelig politi kunne tenkes å avkle en kvinne, tenkte hun, men ville ikke påkle en med makt.[20]

I 1941 dro hun til Egypt, og rapporterte senere fra Tyrkia, Hellas og Kairo.[13][14] Hennes arbeid ble hemmet av at kvinnelige korrespondenter ikke ble gitt formell akkreditering.[13] Etter at feltmarskalk Bernard Montgomery inntok Tripoli i 1943 ble hun beordret til å returnere til Kairo. Men hun ville forbli nær fronten, og begynte å dekke general Dwight D. Eisenhowers styrker i Alger, nå for Chicago Daily News.[13][14] Deretter skrev hun fra Palestina, Irak og Persia.[14] Hun ble da, i 1941, den første som fikk intervju med sjahen av Iran.[14][21]

Etterkrigstiden rediger

 
King Davis Hotelt etter bombeangrepet.

I flere tiår etter verdenskrigens avslutning rapporterte Hollingworth om konflikter i Palestina, Algerie, Kina, Aden og Vietnam.[12] BBC uttalte senere at selv om hun ikke var den første kvinnelige krigskorrespondent, «hadde hun en innsikt i teknikker, taktikk og strategi som plasserte henne i en klasse for seg selv»[14]. The New York Times beskrev henne som «the undisputed doyenne of war correspondents».[22] Hun bygde opp en betraktelig ekspertise innen militærteknologi og – etter pilotopplæring i 1940-årene – fikk hun særlig innsikt i flytyper og deres yteevner.[13]

Rett etter krigen begynte hun å skrive for The Economist og The Observer. I 1946 dekket hun og ektemannen Geoffrey Hoare bombingen av King David Hotel i Jerusalem, som kostet 91 mennesker livet.[14][23] Det ble sagt at hun nektet å håndhilse på daværende leder av Irgun og senere israelske statsminister Menachem Begin på grunn av hans rolle i å beordre angrepet.[14]

Hun konverterte til den katolske tro senere; i sin selvbiografi setter hun dette i sammenheng med sin oppdagelse av mannens utroskap. Hun truet ham også med å skyte hans elskerinne.[20]

I 1950 hadde hun forlatt Kairo og var basert i Paris, og arbeidet for The Guardian.[12] Hun begynte å reise til Algerie og utviklet der kontakter med den algeriske nasjonale frigjøringsfront.[13] Hun rapporterte fra Algeriekrigen tidlig i 1960-årene.[12]

Tidlig i 1963, mens hun fortsatt arbeidet for The Guardian, var hun i Beirut og begynte å finne ut om Kim Philby, en britisk etterretningsoffiser som i det ytre var korrespondent for Observer. Hun fant ut at han var reist med et sovjetisk skip til Odessa i Sovjetunionen. The Guardians redaktør, Alastair Hetherington, som fryktet en rettstvist, holdt tilbake artikkelen om Philbys avhopp i tre måneder til han til slutt publiserte hennes detaljerte beskrivelse den 27. april 1963. Hans avhopp ble deretter bekreftet av den britiske regjering.[13][14] Hun ble gjort til The Guardians forsvarskorrespondent i 1963, som første kvinne i dette vervet.[13]

I 1967 sluttet hun i The Guardian og begynte igjen å skrive for The Telegraph. Hun ble sendt til Vietnam i 1967 for å dekke krigen.[12][13] Hun var en av de første kommentatorer som mente at krigen ville bli fastlåst uten avgjørelse i sikte, og hennes rapportering vitnet om at hun var lydhør for vietnamesiske siviles oppfatninger.[14] I 1968 fant hun ut om planene for fredssamtaler fra en anonym kilde hun møtte i katedralen i Saigon.[20]

I 1973 ble hun The Telegraphs Kina-korrespondent, den første etter at Folkerepublikken Kina var blitt proklamert i 1949.[12] Hun møtte Zhou Enlai og Mao Zedongs hustru Jiang Qing.[13] Blant hennes scoop i Kina var Maos slaganfall i 1974, og senere Deng Xiaopings økende maktposisjonering - begge ble møtt med skepsis, men det viste seg at hun hadde rett.[20]

Hun var den siste som intervjuet sjahen av Iran. Journalisten John Simpson kommenterte at «She was the only person he wanted to speak to».[21]

I 1981 trakk hun seg tilbake. Hun flyttet til Hongkong, var nær daglig å se i Foreign Correspondents' Club og var dens goodwillambassadør.[12] Hun tilbrakte også tid i Storbritannia, Frankrike og Kina.[12][13][14] I 1989 var hun vitne til demonstrasjonene på Tiananmenplassen fra en hotellbalkong,[13] og den da nesten 80 år gamle damen ble observert i en lyktestolpe hvorfra hun ville få bedre overblikk over hendelsene.[20]

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Clare-Hollingworth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11179719f[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 175162532, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c The Guardian, TheGuardian.com, Anne Sebba, «Clare Hollingworth obituary», arkiveringsdato 19. januar 2017, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 10. januar 2017, besøkt 20. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c The Guardian, TheGuardian.com, «Celebrated war reporter Clare Hollingworth dies aged 105», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, arkiveringsdato 18. januar 2017, utgitt 10. januar 2017, besøkt 20. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b www.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Daily Telegraph, Peter Foster, James Rothwell, Anna Healy Fenton, Neil Connor, «Clare Hollingworth dies aged 105: Telegraph correspondent who broke the news of World War II passes away in Hong Kong», arkiveringsdato 16. januar 2017, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, utgitt 10. januar 2017, besøkt 10. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.city.ac.uk[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b «Clare Hollingworth: British war correspondent dies aged 105» (engelsk). BBC. 10. januar 2017. Besøkt 10. januar 2017. 
  11. ^ a b c Malcolm Moore (30. august 2009). «Second World War 70th anniversary: The Scoop». The Telegraph. Arkivert fra originalen 16. november 2012. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k Addley, Esther (16. januar 2004). «A foreign affair». The Guardian. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Anne Sebba (10. januar 2017). «Clare Hollingworth obituary». The Guardian. Besøkt 11. januar 2017. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p «Obituary: Clare Hollingworth». BBC News. 10. januar 2017. Besøkt 10. januar 2017. 
  15. ^ Foster, Peter (9. oktober 2015). «Clare Hollingworth, the foreign correspondent who broke news of Second World War, turns 104». Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 23. januar 2017. Besøkt 10. januar 2017. 
  16. ^ Report of the Annual Conference of the Labour Party, 1939
  17. ^ Hutton, Alice (10. oktober 2016). «105-year-old thanked by woman she rescued during WW2». BBC News. Besøkt 10. januar 2017. 
  18. ^ a b c «Obituary: Clare Hollingworth». BBC. 10. januar 2017. Besøkt 10. januar 2017. 
  19. ^ Peter Foster (9. oktober 2015). «Clare Hollingworth, the foreign correspondent who broke news of Second World War, turns 104». The Telegraph. Arkivert fra originalen 23. januar 2017. Besøkt 10. januar 2017. 
  20. ^ a b c d e The Economist: Sniffing the breezes, 21. januar 2017
  21. ^ a b Lo Dico, Joy (9. oktober 2015). «The woman who broke the news of WW2». London Evening Standard. s. 16. 
  22. ^ Clare Hollingworth, Evening Briefing, The New York Times, 10. januar 2017, NYTimes.com
  23. ^ Segev, Tom (4. september 2009). «Scoop of the century». Haaretz. 

Bibliografi rediger

  • The Three Weeks' War in Poland (1940), Duckworth ASIN [1]
  • There's a German Just Behind Me (1945), Right Book Club ASIN [2]
  • The Arabs and the West (1952), Methuen ASIN [3]
  • Mao and the Men Against Him (1984), Jonathan Cape ISBN 9780224017602
  • Front Line (memoarer) (1990), Jonathan Cape ISBN 9780224028271

Litteratur rediger

  • Patrick Garett: Of Fortunes and War : Clare Hollingworth, First of the Female War Correspondents, 2016
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Clare_Hollingworth&oldid=23805878»