Chaebol
Chaebol (eventuelt jaebol eller jaebeol) er en betegnelse på de sørkoreanske industrikonglomeratene som med myndighetenes velsignelse har spredt seg utover en rekke ulike industriområder. Det koreanske ordet betyr «næringslivsgruppe» eller «tillit» og benyttes ofte på samme måte som «big business» benyttes på engelsk.
| Chaebol | |||
|---|---|---|---|
| Hangul | 재벌 | ||
| Hanja | 財閥 | ||
| Revidert romanisering | Jaebeol | ||
| McCune-Reischauer | Chaebŏl | ||
Bakgrunn rediger
Det finnes mange titalls store familie-kontrollerte konglomerater som faller inn under definisjonen og som har spilt en viktig rolle i utviklingen av den sørkoreanske økonomien siden 1960-tallet. Noen av konglomeratene er kjente internasjonale varemerker som Samsung, Hyundai og LG.
Chaebol er mektige og selvstendige enheter innenfor både økonomi og politikk, men har flere ganger samarbeidet med myndighetene innenfor planlegging og innovasjon. Myndighetene har oppmuntret til konkurranse mellom de ulike chabolene i et forsøk på å unngå monopoler.
Men konglomeratene har forlengst trådt inn på den politiske arenaen. I 1988 søkte et medlem av en Chaebol-familie, Chung Mong-joon, som var president i Hyundai, valg til den sørkoreanske nasjonalforsamlingen. Dette har også fungert for andre næringslivsledere. Hyundai har også spilt en rolle i den forsiktige tilnærmingen til Nord-Korea etter 2000.
De ti største Chaebolene i Sør-Korea i 2004 etter inntekt var: Samsung (89,1 milliarder USD), Hyundai Motor Company (57,2 milliarder USD), LG Group (50,4 milliarder USD), SK Corporation (46,4 milliarder USD), Hanjin (16,2 milliarder USD), Hyundai Heavy Industries (10,5 milliarder USD), Lotte (6,3 milliarder USD), Doosan (4,5 milliarder USD), Hanhwa (4,4 milliarder USD) og Kumho Asiana (2,8 milliarder USD). [1][død lenke]
Noen av chaebolene er store konglomerater, andre har fisjonert til mer løselig sammensatte grupperinger med et felles navn. Uansett er de aller fleste eid og kontrollert og drevet av den samme familien.
De sørkoreanske chaebolene er ofte sammenlignet med de japanske keiretsu, som ble etterfølgerne til zaibatsu før andre verdenskrig. Selv om ordet «chaebol» er sammenlignbar med «zaibatsu» er det viktige forskjeller:
- Chaebol er fremdeles eid av familiene som etablerte selskapene, mens keiretsu er kontrollert av en profesjonell ledelse.
- Chaebol har sentralisert eierskap, mens keiretsu har mer spredt eierskap og krysseierskap.
- Chaebol etablerte datterselskap for å produsere komponenter for eksport, mens de japanske selskapene fikk jobben gjort hos eksterne kontraktører.
- Chaebol kan ikke eie private banker, dels for å sikre statens påvirkning overfor bankene for å sikre kredittstrømmene. Keiretsu har ofte over tid samarbeidet med en bank eller bankgruppe som har sikret tilgangen på kreditter.
Historie rediger
Tradisjonelt har den sørkoreanske økonomien vært liten, og dominert av landbruk til langt inn på 1900-tallet. Men fra 1961, under president Park Chung-hee, ble det fra myndighetenes side oppmuntret til økonomisk vekst med Japan som forbilde. Regjeringens industripolitikk oppmuntret til nye investeringer, og Chaebolene ble garantert lån. På denne måten fikk Chaebolene en nøkkelrolle i utviklingen av nye industrier, markeder og eksportrettet produksjon, noe som endte med at Sør-Korea ble definert som en av de asiatiske tigerøkonomiene.
Få koreanere hadde fått ledende stillinger og lederskap under den japanske okkupasjonen fra 1910 til 1945. Noen koreanske forretningsmenn fikk etter okkupasjonen tilgang til noen av de japanske firmaene, noe som senere la grunnlaget for flere av Chaebolene. Mange av Chaebolene som ble etablert mot slutten av 1940-tallet og på begynnelsen av 1950-tallet hadde nære bånd til Syngman Rhees første republikk fra 1948 til 1960. Det er alment kjent at flere av disse selskapene mottok spesielle tjenester fra regjeringen i bytte mot «kickbacks» og andre former for betaling.
Etter den militære maktovertakelsen i 1961, erklærte de nye militære lederne at de ville utrydde korrupsjonen som hadde gjennomsyret Rhee-administrasjonen, og fjerne all urett fra samfunnet. Selv om noen ledende forretningsmenn ble arrestert og tiltalt for korrupsjon, innså det nye styret raskt at en trengte hjelp fra næringslivet for å gjennomføre regjeringens planer om å modernisere økonomien. Løsningen ble at mange av de korrupsjonsanklagede lederne endte med å betale en bot til myndighetene.
Dermed kunne samarbeidet mellom næringsliv og regjering fortsette, noe som ble kjernen i den sørkoreanske økonomiske utviklingen fra 1960-tallet av.
Målet var å utvikle økonomien bort fra forbruksvareproduksjon og småindustri til tungindustri, kjemisk industri og egenproduksjon av varer som kunne erstatte import. Regjeringen var avhengig av Chaebolenes ideer, ledere og produksjonskapasitet. Regjeringen leverte målene, mens Chaebolene fikk jobben med å sette dem ut i livet. Ulempen med den økonomiske politikken var en tilsvarende utvikling av monopoler og oligopoler, og en fikk en konsentrasjon av makt og økonomiske ressurser på få selskap.
Park benyttet Chaebolene for å utvikle landets økonomi, der det ble oppmuntret til eksport, og reverserte mye av Rhees politikk som baserte seg på import.
Veksten for Chaebolene skyldtes fremfor alt to faktorer; utenlandske lån og nasjonal favorisering. Tilgang til utenlandsk teknologi var kritisk for veksten helt fram til 1980-tallet. Regjeringen valgte ut selskap som skulle få gjennomføre spesielle prosjekter, og sørget for at dette ble finansiert fra utlandet. Regjeringen garanterte selv for lånene, og bidrog også med mindre tilleggslån fra nasjonale banker. Sent på 1980-tallet dominerte Chaebolene den sørkoreanske industrien.
Landets voldsomme økonomiske vekst fra 1960-tallet av var sterkt knyttet til utviklingen av landets eksportindustrier. Veksten ble fordelt på mange ulike produkter, og en stadig produktutvikling var viktig for å spre risikoen. På 1950-tallet og tidlig i 1960-tallet var tekstiler viktig, mens en fra midten av 1970-tallet og 1980-tallet hadde utviklet nye produkter som gjorde tungindustri, militært utstyr og kjemisk industri viktigst for landets eksport.
Fra starten på 1990-tallet utviklet den sørkoreanske industrien seg videre, og satset mer på elektroniske og høyteknologiske produkter. Chaebolenes utvikling bidro til at Sør-Korea i 1985 for første gang kunne operere med et overskudd i handelen med utlandet.
Mot slutten av 1980-tallet hadde Chaebolene også oppnådd en større grad av økonomisk uavhengighet, og var ikke lenger avhengig av regjeringsgaranterte lån.
På 1990-tallet var Sør-Korea blitt en av de ledende NIC-nasjonene, og kunne framvise en levestandard på linje med andre industrialiserte land.
President Kim Young-sam var den første presidenten som forsøkte å utfordre Chaebolenes makt, men det var ikke før under Asia-krisen i 1997 at svakhetene i systemet ble åpenbare. Av de 30 største Chaebolene kollapset 11 av dem mellom juli 1997 og juni 1999. Chaeboler fokuserte ensidig på eksportfokusert produksjon, og overså det innenlandske markedet, noe som gjorde selskapene svært sårbare overfor finansielle endringer i eksportmarkedene. I konkurranse med hverandre hadde selskapene også bygd opp en overkapasitet forut for den finansielle krisen i Sør-Korea. For eksempel huset nasjonen sju større bilfabrikker.
Mange av Chaebolene hadde høy opplåning som følge av ekspansjon, lån til både internasjonale långivere og innenlandske banker og bankenes egne datterselskap. De innenlandske bankene kom i den situasjon at de selv ville gå konkurs dersom en skrev av tap og misligholdte lån. Det mest spektakulære eksempelet kom sommeren 1999 da Daewoo-gruppen gikk konkurs med en ubetalt gjeld på 80 milliarder USD, noe som var tidenes største konkurs.
Etterforskning avslørte dessuten korrupsjon, særlig knyttet til forsøk på å skjule gjeld i regnskapene og til direkte bestikkelser.
Reformer rediger
President Kim Dae-jung ble valgt da Asia-krisen var på sitt verste i 1998, noe som førte til at regjeringen valgte å reformere økonomien på flere områder.
- Chaebolene ble presset til å fokusere på en kjernevirksomhet og skille ut annen virksomhet.
- Chaebolene måtte desentralisere sin ledelse og ble oppfordret til å søke profesjonell ledelse.
- Reguleringene ble strammet inn for å hindre at Chaebolene skulle skjule tap og gjeld i datterselskap.
- En skjerping av antitrustlover og arveavgifter skulle redusere familienes muligheter for å beholde kontrollen på sine bedrifter.
Både Kim og hans etterfølger i presidentembedet Roh Moo-hyun har hatt varierende grad av suksess i arbeidet med å myke opp Chaebol-regimet. Chaebolene dominerer fremdeles Sør-Koreas økonomi og både Hyundai og SK Group har vært involvert i ulike skandaler som har hatt forgreininger helt opp til presidenten.
The Federation of Korean Industries, som er Chaebolenes egen organisasjon, har motsatt seg forandringene.
Se også rediger
Referanser rediger
- Beck, Peter M. "Are Korea's Chaebol Serious About Restructuring?[død lenke]" Presentation at the Korea 2000 conference, May 30, 2000. Korea Economic Institute of America
- "Unfinished Business," The Economist, 17. april 2003
- "Web site: South Korean conglomerates," The Economist, 11. desember 1997
- Whitmore, Stuart and Nakarmi, Laxmi. "Guide to the Groups: The pecking order of the top 20 chaebol Arkivert 29. oktober 2007 hos Wayback Machine.," Asiaweek, 10. oktober 1997.