Carl Henrik Anckarswärd

Carl Henrik Anckarsvärd (født 22. april 1782, død 25. januar 1865) var en svensk politisk leder, riksdagsrepresentant og skribent. I 1820- og 1830-årene var Anckarswärd ledende i den svenske opposisjonen mot kong Karl XIV Johans styre.

Carl Henrik Anckarswärd
Født		22. apr. 1782 Sveaborg
Død		25. jan. 1865 (82 år) Stockholm
Beskjeftigelse		Forfatter, militær, politiker, godseier
Embete		Medlem av Sveriges standsriksdag
Utdannet ved		Karlbergs krigsakademi
Ektefelle		Charlotte Bonde
Far		Michael Anckarsvärd
Mor		Ebba Karolina von Segebaden
Søsken		Mikael Gustaf Anckarsvärd Johan August Anckarsvärd
Nasjonalitet		Sverige
Carl Henrik Anckarswärd på Commons

Bakgrunn og unge år

Carl Henrik Anckarsvärd ble født på Sveaborgs festning som sønn av anjalamannen og generalløytnanten Mikael Anckarsvärd og hans hustru Ebba Karolina von Segebaden. Allerede ved tre års alder ble han innskrevet som offiser, og trådte som sekstenåring i aktiv tjeneste som fenrik ved Svea livgarde. I 1800 gjorde han en reise til Middelhavet og fulgte i 1803 som legationskavaljer (eldre svensk betegnelse for underordnet diplomat) sin blivende svigerfar friherre Carl Göran Bonde, ved dennes beskikking som sendemann til St. Petersburg. I 1806 ble han som sin far opphøyd til friherre, og deltok under felttoget til Tyskland i 1805 og 1806. Ved utbruddet av finskekrigen mot Russland i 1808 var han overadjutant og major i arméen.

Ved sin delaktighet i statskuppet mot kong Gustav IV Adolf i 1809 ble Anckarsvärds militære karriere begunstiget. I 1809 ble han utnevnt til oberstløytnant i arméen og i 1810 til oberst ved Närkes regemente. I 1813 fikk han ansettelse som generaladjutant ved kronprins Karl XIV Johans stab. Under felttoget i Tyskland i 1813 skrev han til Carl Johan et brev fra feltleiren ved Berndorff, der han i skarpe vendinger kritiserte krigen og Sveriges politikk, ett brev som Karl XIV Johan tok veldig ille opp. Etter å ha mottatt brevet holdt Karl Johan et krigsråd, og flere i rådet anbefalte streng straff mot Anckarsvärd. Carl Johan nøyde seg med å snarest sende Anckarsvärd tilbake til Sverige under bevoktning og tvang ham deretter til avskjed.

Riksdagsrepresentant

Ved riksdagen i 1817 virket Anckarsvärd som parlamentarisk leder. Han sluttet seg til den daværende opposisjonen på riddarhuset, hvor greve Fredrik Bogislaus von Schwerin var anfører, og førte et kraftigere språk, enn man på lang tid hadde vært vant til å høre på riddarhuset. Kongen forsøkte å få Anckarsvärd dømt for majestetsfornærmelse, da han i et klageskrift hadde omtalt noen vedtak fra myndighetene som landsfordervelige. Anklageren krevde dødsstraff, men etter at det urimelige i tiltalen kom frem ble Anckarsvärd frikjent. Anckarsvärds popularitet blant almenheten og opposisjonspressen ble styrket, og ved riksdagen i 1823 var hans innflytelse ganske sterk. Han ble blant annet innvalgt i statsrevisjonen.

Etter riksdagen var avsluttet utgav han et skrift som ble levert til justitieombudsmannen og som ble lagt som bilag til statsrevisionens protokoll, hvor han skrev at «lovstridige handlinger ikke må adlydes». Med bakgrunn i dette krevde han tjenestemenn som hadde nektet han adgang til visse offentlige dokumenter straffet. Selv om kravet om tiltale ikke ble tatt til følge vekket det en diskusjon som ga økt støtte til vern av trykkefriheten.

Fållnäs gård, eid av Anckarsvärd mellom 1809 og 1865

Ved riksdagen 1828-1830 spilte Anckarsvärd en så betydelig rolle at en del forventet en ny regjering med han som en ledende kraft. Det viste seg at han ikke hadde noe virkelige lederegenskaper og av en ubetydelig anledning forlot Anckarsvärd mitt under riksdagen sin plass på riddarhuset. Etter riksdagens avslutning fikk han på ny offentlighetens oppmerksomhet ved sitt samarbeide med Johan Gabriel Richert hvor de foreslo endring i organisering av riksdagen. Forslaget gikk ut på at standsprinsippet ble opphevet, riksdagen skulle deles inn i to avdelinger: Stora nämnden og Pröfningsnämnden, tilnærmet som det norske stortinget var organisert (med lagting og odelsting). På bakgrunn av de angrep som han av motstandere av forslaget ble utsatt for utviklet han i 1833 sine tanker i skriftet Politisk trosbekännelse. Skriftet vakte svært stor oppmerksomhet og bidro til en agitasjon for samling av underskrifter på en petisjon til kongen med begjæring om at riksdagen fikk behandle forslag om representationsreform.

I den urolige tiden som fulgte gateurolighetene i Stockholm i 1838 gikk det mange rykter om en koalisjon, hvis mål var å få Karl XIV Johan til å abdisere. Det ville åpne veien for kronprins Oscar som ved mange anledninger hadde vist liberale tendenser. Hadde opposisjonen vært vel forberedt til riksdagen 1840-1841, der den hadde majoritet innen både borger- og bondestanden og ved et kupp dessuten ble herre over bänkmansvalet på riddarhuset og derved kunne beherske valgene til riksdagsutskottene, kunnet forandre regjeringsformen. Man kunne riktignok velge inn en rad liberale politikere i riksdagsutskottene, og Anckarsvärd ble leder (svensk: ordförande) i konstitutionsutskottet. Det stilte flere av kongens rådgivere for riksrett og fremtvang et representationsförslag, som ved etterfølgende riksdag, da det kun fikk majoritet i borger og bondestanden.

Med dette var Anckarsvärds mer fremtredende politiske bane slutt, men han fortsatte å besøke reformmøtene i Örebro i årene 1849-1853. Mot slutten av sitt liv bidro han til å blåse liv i den såkalte stattholderstriden ved sitt forslag om en slik endring av forholdet mellom Sverige og Norge, så Sveriges stilling som hovedland i unionen kom bedre til sin rett. Han fikk aldri uppleve representationsreformens endelige seier, men fikk se den fremlagt på bordet i form av en kongelig proposisjon innen han døde i Stockholm 25. januar 1865.

Anckarsvärd var siden 1810 gift med Charlotta Bonde.

Litteratur

• Om Carl Henrik Anckarswärd, fra Svenskt biografiskt handlexikon

Eksterne lenker

• Carl H Anckarsvärd, urn:sbl:5765, Svenskt biografiskt lexikon (artikkel av A. Grade.), hentet 21. mars 2015