Åpne hovedmenyen
Bredek fjellgård
NF.07135-092.jpg
Hovedhuset
Basisdata
LandNorge Norge
BydelDunderlandsdalen
KommuneMo i Rana
Navngivning1833
Beliggenhet

Bredek fjellgård er en gård i Stormdalen i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Gården ble bebodd i 1830-årene, og var i drift frem til 1965 da den ble fraflyttet. Rana Museum overtok driften i 1972. Gården utviklet seg ikke på samme måte som gårder andre steder i Rana, hvor moderne landbruksmaskiner, innlagt vann og kloakk og strøm etter hvert ble alminnelig. Dette gjør gården spesiell, og sjelden i sitt slag.

På gårdene står det opprinnelige våningshuset, fjøs med løe i overbygningen, masstue, utedo og vedskjul. Gården har hatt flere utengsløer, hvorav én er gjenværende. Våningshuset er satt sammen av to deler, inner- og ytterstua, med separat inngang.

I dag er fjellgården et yndet turmål for store deler av Ranas befolkning, og innmarken og engene holdes i hevd av Statsskog, som er grunneier her. Etter at Rana Museum overtok gården har den fungert som en dokumentasjon på levesett i eldre tider. Gården er brukt som turistattraksjon og besøksgård av lokale barnehager og skoler.[1]

HistorieRediger

Brødrene Erik og Mons Monsa fra Grønnfjelldalen ryddet hver sin gård i 1833; Inner- og Yter Bredek. De to brukene lå rundt 700 m fra hverandre. Inner-Bredek ble nedlagt i 1890-årene. Gården ble da slått sammen med Yter-Bredek etter at siste bruker Ole Andreas Olsen og hans kone Lovise Abrahamsdatter Vesterlund forlot gården.

Fra 1833 drev Erik og hans familie Yter-Bredek. Gården har siden gått fra far til sønn. I 1930- og 1940-årene hadde de 15 geiter, 6 kyr og 5-6 sauer som bidro til smør- og osteproduksjon. Mathias Bredek var siste bruker av gården og forlot den i 1965.

Området rundt Saltfjellet - Svartisen er et av de eldste og viktigste området for samiske kulturminner. Det er funnet flere spor etter samiske bosetninger, såkalte stallotufter som stammer fra middelalderen. Det finnes flere spor etter bureisninger fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet i fjellheimen rundt Bredek.[2]

Området var kjent for å være rikt på bjørn. Ifølge tradisjonen sies det at navnet Bredek kommer fra det samiske ordet “Barradak”, som betyr Bjørnlandet.[3] Men det er også andre tolkninger av ordet, som “Bratt gressli” eller “Bredt dike”.

På Bredek kan man finne et noe spesielt kulturminne, nemlig surfôrsgroper. Disse vitner om at folket på Bredek fulgte med i utviklingen av landbruket. Bakgrunnen for teknikken ligger i 1800-tallets driftsform, nemlig februk, hvor feet var viktigst, ikke kornet.[4] Surfôrsgropene anses som forgjengeren til dagens silo og rundballer.

Agronomer reiste rundt og oppfordret folk til å begynne med surfôr,- der man skulle grave en grop, rundt fire alen bred og tre alen dyp. Helst skulle det graves i leirjord, gjøres vanntett samt ilegges et enkelt gulv som lå et stykke opp fra jordbunnen. Høyet skulle så trampes ned for å få ut mest mulig luft, ofte med hest, for jo mindre luft, jo bedre kvalitet på surhøyet. Veggene ble bordkledd og på toppen skulle man dekke med halm, bjerkenever eller lyng, og ovenpå der igjen skulle det dekkes med leire eller leireiblandet sand. Slik skulle fôret ligge i minst åtte uker, før det ble gravd opp og gitt til dyrene. Surfôrsmetoden var enklere enn å tørke høyet på somrer hvor det ofte var dårlig høytørke. Surfôrsteknikken må være noe første bruker på Bredek kan ha benyttet seg av, og restene av disse gropene kan da dateres til siste del av 1800-tallet.[4]

Livnæring på gårdenRediger

Siden Bredek var en fjellgård, rundt 320 meter over havet, som lå over jordbruk- og tregrensen hørte jakt- og beiterettigheter til. I hovedsak foregikk jakten fra oktober til mars der bjørn, ulv og gaupe var ulike rovdyr som ble jaktet på. Først og fremst var det huden og skinnene som ga det største utbyttet. Det ble brukt til klær, skotøy, samt møbler og kjøretøyer. Røyskatt og reveskinn var høyt skattet. Snarefangst etter orrfugl, rype og hare har vært det vanligste på Bredek.

På gården ble det meste av klær, sko og redskaper lagd selv; ved å spinne garn, strikke og stampe vadmel.

Kvinnene stod for den daglige gårdsdriften. Storfe, sau, geit og hest utgjorde februket og bidro til smør og osteproduksjon. Bredek var kjent for sin geitost, og folk kom langveis fra for å sikre seg denne.

«Bredek-kålrabien» var en kålrabisort som ble utviklet i Bredek. Kålrabien kom til dalen fra Sverige omkring 1900-tallet. Bredek-kålrabien ble ikke stor, men den var hardfør og tålte mange av de vanlige mangelsykdommene som rotvekster ble utsatt for. Bredek-kålrabien blir fremdeles dyrket. Bonden Joar Eiterå er den som holder den i hevd. I 1983 dyrket Joar og Johannes Eiterå frem 4 kg frø som ble lagret i Nordic Gene Bank i Sverige. Frøene ble registrert 21. Mai 1985 med registreringsnr: NGB5016.[5][6]

Bygninger på gårdenRediger

 
NF.07135-089
 
NF.07362-005-2

BolighuseneRediger

Det er uvisst hvordan de aller første husene på Bredek så ut, men det sies at rester av det aller første bolighuset er det som senere ble mastua på gården. Ved siste gjenoppbygging i 1991/1992 er det svært lite som minner om at dette er det eldste av de to bolighusene på Bredek. Bolighuset er to separate hus som ble plassert vegg i vegg, med en enkel to-roms planløsning.

MastuaRediger

I et område som Bredek hvor seterdriften var dominerende, hadde de egne hus for oppbevaring av f.eks kjøtt, fisk, melke og osteprodukter. Slike hus kaltes i Nordland for mastu/melkebu. Mastua på Bredek er laftet i bjørk med torvtak.

Man kan fremdeles se tydelige spor av inventaret som for eksempel hyller og lignende i mastua på Bredek fjellgård.

SmiaRediger

På en isolert gård som Bredek var det livsnødvendig å ha ei smie. Når man ser på hva de produserte i smia (hestesko, ljå, meier, kniver og øks) ser man hvilken betydning den har for den daglige gårdsdrifta. Smia var små laftede en-etasjes hus som sto i utkanten av bebyggelsen på grunn av brannfaren ved den.

Smia på Bredek ble tatt av et stort skred i 1940-årene sammen med stabburet og kverna som stod på gården.

Aktiviteter på gården i senere tidRediger

Nasjonalpark og verneområdestyrer[7] har utredet en skjøtselrapport, 2012, om hva som er gjort, og hva som trengs av skjøtsel på fjellgårdene i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.[8]

Hvert år siden 2007 har Rana Museum holdt åpen gård på Bredek, med omvisning og kafésalg.[9][10]

I tidsrommet fra 2008-2012 har Polarsirkelen Friluftsråd, Statskog og flere andre arrangører samlet 28 ungdommer fra hele regionen for å drive gården.[11][12]

ReferanserRediger

  1. ^ M.A. Hoset; Historien om en fjellgård.
  2. ^ «Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark» (PDF). 
  3. ^ Münter, Torill (1985). Saltfjellet, Svartisen. Sentraltrykkeriet AS. 
  4. ^ a b M.Sætermo: Masteroppgave i kulturminneforvaltning, Bredek; Mot en historieformidling.
  5. ^ Granheim, Dagfinn (2008). Øvre dunderlandsdalen: Glimt fra historia gjennom 280 år. Øvre Dunderlandsdalen historielag. s. 263. ISBN 978-82--997967-0-5. 
  6. ^ «Nordic Gene Bank». 
  7. ^ «Nasjonalpark- og verneområderstyrer». 
  8. ^ Statsskog; Fjelltjenesten. «Rapport fra skjøtsel av fjellgårdene i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark 2012 (basert på Ecofact sine tall fra 2010)» (PDF). 
  9. ^ «Helgeland Museum avd. Rana». 
  10. ^ «Venniner åpner fjellgården». 
  11. ^ «28 tøffe ungdommer skal drifte Bredek. en øde fjellgård». Arkivert fra originalen 31. oktober 2014. 
  12. ^ Knut Berntsen (10.08.2011). «Dalbunnen gjemmer flere opplevelser». Nationen, Distriktenes næringsavis. Arkivert fra originalen 30. oktober 2014. 

Eksterne lenkerRediger