Åpne hovedmenyen

Stormdalen

dal i Nordland
Nordre Stormdalen gård var i drift fra 1850 til 1905, men er nå hytte for fjellvandrere. Husene eies og vedlikeholdes av Statskog.

Koordinater: 66°30′48,722″N 14°51′37,375″Ø

Stormdalen (lulesamisk: Stoarmmoloabme) er et dalføre i Rana og en sidedal til Dunderlandsdalen. Fjelldalen har stort artsmangfold, stor planteproduksjon og flere interessante kulturminner, blant annet de tidligere fjellgårdene Bredek, Nordre og Søndre Stormdalen gård, samt Granneset. Dalen ligger i sørlige deler av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Samisk tilstedeværelse er dokumentert tilbake til 1600-tallet. En kjenner til at samer fra Arjeplog og Sorsele i Sverige brukte Saltfjellet som sommerbeite for tamrein. I forbindelse med dette ble reinflokken drevet gjennom Stormdalen og over til Blakkådalen. I første halvdel av 1800-tallet ble det etablert gårder i dalen, først i nedre deler ut mot Dunderlandsdalen, senere lengre opp i dalen. Gårdene oppe i dalen ble avfolket etter rundt 50 år, mens gårdene lengre ned var aktive helt ut i 1960-årene.

I 1970-årene ble dalen fokus for vannkraftutbygging, blant annet ble det lagt frem en plan for et stort reguleringsmagasin midt i dalen. På grunn av stort folkelig engasjement og andre vernehensyn, ble planene skrinlagt, og dalen, sammen med store deler av Saltfjellet ble omgjort til nasjonalpark. I dag er området av særlig interesse for friluftsliv, fiske og jakt. Med sidedaler og fjellvidder inngår Stormdalen i et større område med villmark, en naturtype det finnes få andre av i Norge.

GeografiRediger

Stormdalen er en sidedal til Dunderlandsdalen fra vest, og ligger i Saltfjellets sørlige del. Mot sør er det en sidedal kalt Bergslåttdalen som går inn mot Ørtfjellet. Hoveddalen deler seg opp ved Kollfjellet, rundt 10 km fra Dunderlandsdalen, i to daler; Litlstormdalen mot nordvest og Storstormdalen mot nord. Litlstormdalen går over mot Blakkådalen via et lite skar, og Storstormdalen ender ved Stormdalstjatsa, en del av Hedningfjella på Saltfjellet. Storstormdalen strekker seg parallelt med Blakkådalen i vest, skilt av Stormdalsfjellet.[1]

Dalbunnens høyde over havet er rundt 200 meter ved begynnelsen (Bredek). Den stiger slakt oppover og ved delet ved Litl- og Storstormdalen er høyden 360 meter. Hele Stormdalen ligger således under tregrensen, mens sidedalene strekker seg opp mot 1000 meters høyde.[1] Fjellene rundt dalen når opp i en høyde av 1300–1500 meter over havet.[2]

Gjennom dalen renner Stormdalsåga, dannet ved samløpet av Storstormdalsåga fra Storstormdalen og Litlstormdalsåga fra Litlstormdalen. Storstormdalsåga kommer fra et ikke navngitt vann 1126 meter over havet nord for Skavelfjellet, nær grensen til Saltdal kommune i nord, Litlstormdalsåga fra fjelltraktene på vannskillet mot Blakkådalen og Røvassdalen i vest. Begge disse får tilsig av brevann fra en rekke småbreer øst for Svartisen. Stormdalsåga renner ut i Tespa som igjen munner ut i Ranelva etter et kort samløp.[3][1]

GeologiRediger

Området er del av Den kaledonske fjellkjede, og storparten av fjellgrunnen består av glimmerskifer. Det er også et avgrenset parti med granitt. Bergartene er foldet og metamorf (omdannede). Skifrighetsretninger (retningen av tynne flak i berget) og lagtykkelser er sterkt varierende, de geologiske forholdene er ellers kompliserte. Det er ikke mye løsmasser i dalen.[4] I forbindelse med beltet av glimmerskifer er det også et to kilometer bred lag med kalkstein.[5]

Flora og faunaRediger

 
En ensom gran i Storstormdalen, en sidedal til Stormdalen. Lengre nord enn dette sprer ikke gran seg naturlig i Norge.

Generelt gir Saltfjellets store variasjon i berggrunnen tilsvarende varierende planteliv. Kalkstein gir gode vekstvilkår for artsrik og sjelden flora. Der det både forekommer kalkstein og glimmerskifer blir i tillegg produksjonen stor. Stormdalen spesielt, men også andre daler i Saltfjellområdet, har stor planteproduksjon og skiller seg ut blant andre fjelldaler. Omkring dalen ligger det store partier med snaufjell (høyfjellsørkener). I forbindelse med planlagt kraftutbygging ble naturforholdene i Stormdalen grundig undersøkt.[6]

Et spesielt forhold som gir den usedvanlige gode planteproduksjonen i dalen er årvise snøskred. Disse rasene tar med seg jord og stein ned i dalen. De nedraste snømassene forårsaker i neste omgang demninger i Stormåga, og når disse brister oppstår flommer som sprer jordmassene nedover. Dette gir ekstra næringstilførsel til vegetasjonen i dalbunnen. En har beregnet at planteproduksjonen er 600 kg per dekar i dalen, noe som er usedvanlig høyt. I landet for øvrig er det bare noen (delvis) oppdyrkede seterdaler i Sør-Norge har større produksjon.[2][6]

Fjellbjørk danner tregrensen; denne er mest hardfør av norske treslag. Tregrensen ligger typisk i en høyde over havet på 600 til 650 meter, mens barskogbeltet stopper typisk rundt 350 meter over havet.[7] Bjørkeskogen strekker seg hele vegen gjennom Stormdalen, videre gjennom Storstormdalen til Jervåga (en mindre tverrelv til Storstormdalsåga).[8]

Plantevegetasjonen i dalen er frodig og står ofte i mannshøyde. Det er typisk snakk om stauder av blant annet artene tyrihjelm, turt, ballblom og skogstorkenebb. På grunn av den store grøderikdommen ble buskapene tidligere ført opp i dalen for sommerbeite, selv fra gårder langt unna.[9]

Ved utløpet av Stormdalen og Tespdalen finnes landets nordligste naturlige granskog. Både plantegeografisk og økonomisk har dette området stor interesse. En del av området er også fredet, kjent som Storlia naturreservat.[2]

Elg finnes i stort antall i dalene inn mot Saltfjellet, så også i Stormdalen. En telling fra høsten 1976 viste at det var gjennomsnittlig 0,7 elg per km2. Stormdalen og dens sidedaler utgjør også et viktig område for elgen om vinteren. Spesielt med økt utbredelse av vierkratt øker også dalens betydning som vinterbeiteområde.[10]

For øvrig har lirype tilhold i Stormdalen og dens sidedaler, mens storfugl og orrfugl holder til i nedre deler av dalen med bar- og blandingsskog. Småviltet ble fredet i Stormdalen i 1972, men denne ble opphevet i 1981.[11] Stormdalen er ellers et godt vinteroppholdssted for småviltet.[2]

Generelt finnes arter som gaupe, jerv, mår og fjellrev i Saltfjellområdet. Mer spesielt er det at oter er observert i Stormdalen, denne holder mer sjeldent til i innlandet. Bjørn ble observert i Stormdalen i 1942–1943, i form av en binne med to unger. Senere i 1976 og 1978 ble det funnet drepte sauer nær Bergslåttdalen, der observasjoner tyder på at de kunne vært felt av bjørn.[11] En antok i 1981 at dalen kan bli et fremtidig tilholdssted for bjørn.[2]

Stormdalen, sammen med Tespdalen og Bjøllådalen i øst, utgjør et sammenhengende lauvskogparti som er verdifullt som hekkeområde. Stor forekomst av spurvefugler her gir næringsgrunnlag for rovfugler spesialisert på småfugler. Dvergfalk er observert i dalen.[12]

Historie og kulturminnerRediger

Etablering av fjellgårderRediger

Samisk bruk av området er dokumentert tilbake til 1600-tallet. Samer fra Arjeplog og Sorsele i Sverige brukte Saltfjellet som sommerbeite for tamrein. Reinflokkene ble flyttet til Bjøllådalen om våren. I Bjøllådalen skilte ulike driftsgrupper lag og en del rein ble ført over i området Bjøllådalen – Gilla – Stormdalen og over til Blakkådalen.[13]

 
Fjellgården på Bredek da den fortsatt var i drift.

I dalmunningen på nordsiden, ved Bredek, ble det etablert gårdsbruk i 1831.[13] Rett sør for denne ble det etablert enda en gård, kalt Grannes, i 1857.[14] Senere i 1850-årene ble Nordre- og Søndre Stormdal gård ryddet lengre oppe i dalen.[13]

Gårdene i Stormdalen ble ryddet av to brødre. Den eldste av disse, Lars Iversa, var tømrer, snekker og murer og dro rundt i distriktet og utførte arbeid. På sin vandring fra Storforshei til Beiarn for å utføre arbeid gikk han gjennom Stormdalen. Her la han merke til forholdene i dalen, med tanke på etablering av en gård. På et egnet sted ryddet han en plass og etablerte seg med sin familie. Kort tid etter etablerte broren seg på motsatt side av dalen. Spesielt ble et område som ble snøfritt tidlig på våren, litt nord for gårdene, viktig for gårdsdriften ved at buskapen kunne slippes tidlig ut her.[14][15]

På gårdsbrukene i Stormdalen hadde en fedrift som hovednæring, der produktene stort sett ble benyttet i egen husholdning. De drev med jakt på blant annet hare og rype, spesielt snarefangst var en vinteraktivitet. Begge gårdene hadde noen tamrein som de fikk samene til å passe på som sytingsrein. Ellers dyrket de korn og poteter, men ofte ble disse skadd av frosten på høsten. Begge gårdene hadde egen bekkekvern.[15]

Snørasene og oppdemningen av elven skapte problemer for gårdene i fjelldalen ved at vannstanden i ekstreme tilfeller kunne nå helt opp til husene.[16] Nordre Stormdal gård ble fraflyttet i 1905 og den søndre allerede i 1893, men området rundt gårdene ble benyttet som slåtteland i lang tid etterpå.[17] Gården på Bredek var i drift helt frem til 1965,[2] mens Granneset gård ble nedlagt i 1932.[14]

Planer for vassdragsreguleringRediger

Norges elektrisitets- og vassdragsvesen (NVE) gjorde i 1972 en samlet vurdering av utbyggbar vannkraft i Saltfjell–Svartisen-området. Flere kraftstasjoner og selvstendige vassdragsreguleringer ble planlagt for hele området. NVEs planlegging omfattet en rekke undersøkelser i området ved Stormdalen, så vel tekniske som andre kartlegginger. I Stormdalen ble det gjort undersøkelser som omfattet etnologi, arkeologi, kulturhistorie, biologi i vassdraget og området ellers.[18]

Det ble ikke funnet egnede naturlige regulerings- eller inntaksmagasiner i området, derfor fant en det nødvendig å planlegge et reguleringsmagasin i Stormdalen. Selve demningen skulle bygges som en rundt 100 meter høy fyllingsdam ved Skarpnasen i nedre del av dalen. Magasinet ble planlagt med navnet Stormsjø. Høyeste regulerte vannstand var satt til 395 meter over havet, hvilket vil si at vannstanden ville gå opp til begynnelsen av Lilt- og Storstormdalen.[18] Reguleringshøyden var planlagt til 80 meter.[19] Som tetningsmasser til damkjernen ble det planlagt bruk av lokale løsmasser.[18]

Det var klart at denne kraftutbyggingen helt ville ødelegge de spesielt rike naturforholdene i Stormdalen.[14] Også reindriften ville få store problemer, både på grunn av magasinet i Stormdalen og andre berørte områder.[20] På denne tiden var det nye tanker om økologi og verdinormer blant befolkningen,[14] og i 1978 ble «Folkeaksjonen Spar Saltfjellet» stiftet. Selv om befolkningen i kraft- og industrikommunen Rana tidligere hadde vært positive til kraftutbygging, ble det utover på 1980-årene dannet en opinion som var mot. Andre vassdrag i Saltfjell–Svartisen-området ble imidlertid bygget ut (blant annet Svartisen kraftverk), men planene som involverte Stormdalen ble aldri realisert.[21]

Friluftsliv, reindrift og jaktRediger

Øvre deler av Storstormdalen og de nærliggende områdene Svartisen, øvre deler av Blakkådalen, Vestergila og deler av Riebivágge utgjør et område karakterisert som kvalifisert villmark. I Norge er det ellers bare et område på Hardangervidda, to områder på Finnmarksvidda og fire til fem fellesområder mot Nord-Sverige og Nord-Finland som kommer i denne kategorien. Blant annet vil dette si at området er uten inngrep, det skal ligge langt fra vei og jernbane, samt at det ikke skal være stier eller annen form for tilrettelegging i området.[22]

Generelt har det vært økt bruk av hele Saltfjellområdet til friluftsliv siden midten av 1970-årene. Elgjakt drives i Stormdalen.[22] Stormdalsåga er rik på ørret av god kvalitet, noe som utnyttes av sportsfiskere.[2]

Stormdalen ligger innenfor grensene til Saltfjellet reinbeitedistrikt, som ble etablert i 1990-årene gjennom sammenslåing av de tidligere Dunderland/Harrodal og Glomen reinbeitedistrikter. Området benyttes som sommer- og høstbeiteområde i reindrifta.[23] Det er flere samiske kulturminner i dalen.[24]

Fjellgården i Nordre Stormdalen og gårdene i Bredek er tatt vare på. I Nordre Stormdalen gård står våningshuset og en utløe i dag intakt. Gården på Bredek tas i dag vare på av Rana Museum,[2] mens det er Statskog som eier og tar vare på Nordre Stormdalen gård. Gården er åpen for vandrere med mulighet for overnatting.[25] Det er en trekkbåt for å komme over fra stien på sørsiden av Stormdalsåga til Nordre Stormdal gård.[26]

Ferdsel i dalen om vinteren kan være farlig på grunn av de store snøskred som går, spesielt etter store snøfall etterfulgt av mildvær. Tidvis går det store skred fra fjellsidene og over elven.[14] I ekstreme tilfeller kan snømassene demme opp Stormdalsåga slik at det gir fare for plutselig flom i Ranelva lengre ned.[27]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Kartutsnitt». Kartverket. Besøkt 21. august 2019. 
  2. ^ a b c d e f g h Blom og Karlsen 1981, s. 48–51
  3. ^ Stormdalen i Store norske leksikon
  4. ^ Mæhlum 1978, s. 7
  5. ^ Blom og Karlsen 1981, s. 12
  6. ^ a b Blom og Karlsen 1981, s. 17
  7. ^ Blom og Karlsen 1981, s. 17–18
  8. ^ Blom 1978, s. 7
  9. ^ Blom 1978, s. 11
  10. ^ Blom og Karlsen 1981, s. 17–22
  11. ^ a b Blom og Karlsen 1981, s. 22–24
  12. ^ Blom og Karlsen 1981, s. 25–26
  13. ^ a b c Blom og Karlsen 1981, s. 33–35
  14. ^ a b c d e f Rana turistforening 50 år. Foreningen. 1977. s. 20–30. 
  15. ^ a b Eilertsen 1981, s. 34–43
  16. ^ Brænd, Tore (1986). Saltfjellet/Svartisen. Oslo: Statens naturvernråd. s. 16. 
  17. ^ Blom 1978, s. 24
  18. ^ a b c Nord-Ranautbyggingen. NVE. 1978. s. 8, 21 og 33. ISBN 8255401695. 
  19. ^ Blom 1978, s. 8
  20. ^ Blom 1978, s. 39
  21. ^ Motkraft. Folkeaksjonen Spar Saltfjellet. 2000. s. 10–11. ISBN 8299572002. 
  22. ^ a b Blom og Karlsen 1981, s. 39–40
  23. ^ Blom og Karlsen 1981, s. 36–38
  24. ^ Sæther, Ola (1975). Registrering av nyere tids kulturminner i Saltfjellet. Nordland fylkesmuseum. 
  25. ^ Flo, Anne Berit. «Gårdimellom i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark». Statskog. Arkivert fra originalen 18. desember 2017. 
  26. ^ Saltfjellet, Svartisen. Lofotboka. 1985. s. 17. ISBN 8299118905. 
  27. ^ Forbord, Arne. «Stort snøskred lager snøpropp i Stormdalen – NVE frykter plutselig økning av vannstanden i Ranelva hvis demningen brister». Rana blad. Arkivert fra originalen 4. april 2019. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger