Brødrekrigen (1155–1162)

Brødrekrigen 11551162 var også kjent som brødrestriden mellom de tre samkongebrødrene Inge Haraldsson, Sigurd Haraldsson og Øystein Haraldsson i norsk historie, mer bestemt borgerkrigstiden (1130–1240) Denne innbyrdeskrigen gjorde slutt på det siste samkongedømmet ettersom grupperingen omkring kong Inge støttet av kirkeledelsen, ønsket å etablere et enekongedømme. Kongedømmet skulle styrkes som institusjon omkring en ektefødt arving som eneste legitim kandidat.

Motsetningsforholdet mellom samkongene som hadde oppstått i sommeren 1155, ble forsterket av Gregorius Dagsson som den ledende i Inges krets. Åpen strid brøt ut i Bergen. Sigurd Munn ble overfalt og drept, to år senere var Øystein beseiret og senere innhentet av kong Inges mennene som lot ham henrettes. Men sterke stormannsfraksjoner i geografiske bestemte grupperinger med sterke særinteresser omkring deres kongsemner hadde blitt dannet i samkongedømmet. Øystein ble bare erstattet med Sigurd munns sønn Håkon Herdebrei. Etter kong Inge falt ved Oslo i 1161 nektet de fremste stormennene med Erling Skakke å akseptere nederlaget, og tok Sigurd Jorsalfares dattersønn Magnus Erlingsson til konge i Bergen. Under slaget ved Sekken ble Håkon Herdebrei drept, men innbyrdeskrigen ble en mindre konflikt på Østlandet som nesten aldri tok slutt. Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 eller 1164 som Norges første salvede konge i historien.

Det siste samkongedømmetRediger

Mangelen på en tronfølgeordning ettersom det norske kongedømmet var en blanding av et valgmonarki og et arvemonarki, har blitt brukt som en forklaring på ufreden som hersket i Norge under borgerkrigstiden, men et eget norsk dynasti etter 1035 hadde etablert et fast grep om kongedømmet. Blant annet ved å bruke en pragmatisk løsning på problemet med tronfølgeordningen som var blitt arvelig for disse i Harald Hårfagres ætt. Kongedømmet i det norske ættesamfunnet mer eller mindre var ansett som ættens privateiendom eller odel med eiendommer og rettigheter som gikk i arv, men kongsemnet måtte fremstille seg for folk på tinget for å bli valgt, og måtte reise fra ting til ting for å la seg hylles av folket over landet som utgjorde kongedømmet. Men det betyr at flere tronkrevere kunne bli valgt samtidig i hver sin landsdel, så lenge man kunne gjøre krav på å være etterkommere etter tidligere konger. I prinsippet var alle sønner etter en konge likestilt, uten hensyn til alder, uansett om de var født i ekteskap eller ikke.

Under det konsoliderte norske dynastiet etablert etter Harald Hardråde og hans nevø Magnus den gode etter 1035 ble det vanlig at tronkrevere istedenfor slåss med hverandre, skulle inngå et samarbeid hvor de delte makten og verdigheten som kom med kongetittelen. Den løse tronfølgeordningen paradoksalt nok ble konfliktforebyggende fordi den kunne produsere en pragmatisk løsning hvor ingen av arvingene kunne bli skjøvet til side. Det første samkongedømmet kom i stand i 1046 da Olav den helliges halvbror Harald Hardråde og sønnen Magnus den gode aksepterte en fredsløsning hvor disse skulle dele makten og regjere sammen om hele kongedømmet. Men fram til 1134 var ikke samkongedømmet satt på virkelige prøver. Olav Kyrre ble alene om kongemakten etter bare tre år sammen med sin bror Magnus Haraldsson, og det samme hendt Magnus Berrføtt i 1095 etter to år med sitt søskenbarn Håkon Toresfostre. Det lengstvarende samkongedømmet fram til 1135 var mellom Sigurd Jorsalfare (død 1130) Øystein I (død 1123) og Olav Magnusson (død 1115) etter Magnus Berrføtts død i 1103.

Dette ble det en slutt på i 1134 da Magnus IV valgt å kjempe mot Harald Gille som hadde påstått han var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Det norske kongedømmet var ennå bare kongemakt i en løs institusjon over en sammenslutning av en rekke landskaper og større lovområder, som var sydd sammen til en enhet hvor kongen var blitt det eneste samlende symbol. Gammel lokalpatriotisme var ikke helt kuet under det norske dynastiet, og det gamle ættesamfunnet var kommet i varige endringer mot et fremtidig stendersamfunn bygd på de tre stender, lendmenn, geistlighet og bønder. Den nye samfunnsmodellen med sine sentraliseringstendenser forutså en styrket kongemakt, og dermed var større interesser knyttet til tronpretendenter og deretter samkonger. Landskaps-, klasse- og ættemotsetninger filtrer seg inn i hverandre slik at samkongedømmet ikke lenge var blitt konfliktforebyggende, istedenfor ble kongsemner en trussel mot sentraliseringen av kongedømmet.

Etter Sigurd Jorsalfares død brøt Harald Gille sin ed om å ikke strebe etter kongemakten ettersom sønnen Magnus skulle være konge etter hans død. Han lot seg utrope til konge over halve Norge på Haugating, og knapt tre år senere mobiliserte Magnus IV sine tilhengerne for å ta et oppgjør med kongsemnet fra Irland. Etter å ha vunnet sendte Magnus IV fra seg hæren og seilte til Bergen. Men Harald som hadde flyktet til Danmark, kom tilbake som den danske kongen Erik Emunes venn og tok Magnus til fange i januar 1135. Men en tronkrever, Sigurd Slembe, myrdet Harald bare for å få de fleste lendmennene som motstanderne. Etter flere år ble Sigurd Slembe og Magnus Blinde beseiret og drept ved Holmengrå i Hvaler den 12. november 1139. Den kvinnekjære Harald hadde sønner, i Trondheim Sigurd Haraldsson som ble tatt til konge på Øreting, og Inge Haraldsson i Viken som også var tatt til konge på Borgarting.

Haraldssønnene eller Gillessønnene var to- eller treåringer idet disse ble kåret til konger i desember 1136 av lendmennene som hadde én krets av stormenn som styrte kongedømmet så lenge kongene var mindreårige. Denne kretsen som opptrådte som formyndere var sterk nok til å garantere kongens fred ovenfor den eldre Øystein Haraldsson som kom til Norge fra Orknøyene i 1142 og gjort krav som den eldre sønnen etter Harald Gille. Øystein som var 17 år gammelt, ble tatt til konge sammen med Magnus Haraldsson som bare tre år senere døde, ca. 10 år gammelt. Overfor den mektige kretsen av lendmennene var Øystein, som ikke var populær, nødt til å holde fred. Men kretsen gikk i oppløsning samtidig med at de to unge medkonger ble myndig, og det oppsto et trekantforhold som forverres av kirkeledelsens ambisjoner om å erstatte samkongedømmet med et enekongedømme.

Kirken mislikte den eldre skikken med samkonger ettersom man så kongedømmet som et embete, og som skulle reorganiseres inn i en institusjon som skulle fungere som et enekongedømme. Bare Inge Krokrygg som var født i ekteskap, var den eneste kandidaten for rollen som enekonge, og etter hvert valgt flere av de mektigste stormennene i landet å gi deres støtte til kong Inge. Etter et kirkelig embetssyn var det vesentlige fordeler med enekongedømmet basert på arv gjennom ekteskap, kongens fred kunne bevares om uektefødte tronkrevere ikke lenge kunne gjøre krav på kongemakten når disse dukke opp fra det ukjente som med Harald Gille, Sigurd Slembe og Øystein Haraldsson. Kirken var ikke alene om å motarbeide samkongedømmet, Sigurd Jorsalfare og hans sønn Magnus prøvde å etablere enekongedømmet mens Harald Gille gjort det samme da han avviste Sigurd Slembe som samkonge.

Det oppstod gnisninger mellom de tre kongene som ble trukket inn i en stormannsfeide omkring Gregorius Dagsson, en lendmann som bodde på gården Bratsberg i Grenland. Nord i landet ble en enke ved navn Gyda, som var søster av enken etter Dag Eilivsson, plaget av en mektig bonde ved navn Geirstein som fikk sitt frieri avslått. En av Gydas huskarene som forsøkt å forsvare enkens eiendommen, fikk Geirstein drept. Geirsteins datter var Sigurd Munns frille, og hennes begge brødre var også kongens gode venner. Gregorius som hadde overtatt gården etter sin far, valgt å hjelpe huskaren, men da kong Sigurd krevde bøter på brødrenes vegne, var han ikke villig til å akseptere kongens vilje. Etter å ha fått kongens menn hengt som røvere og felte brødrene, måtte Gregorius gå i tjeneste hos Inge Krokrygg. Denne feiden mellom Sigurd Munn og Gregorius Dagsson fikk alvorlige konsekvenser; for da Øystein og Sigurd Munn i vinteren 1154 møttes i forbindelse med en annen feide, ble disse enig om at Inge skulle avsettes fra kongeverdigheten.

InnbyrdeskrigenRediger

Under forliksmøtet på Opplandene hadde den politiske situasjonen endret seg etter Gregorius ble kong Inges fremste rådgiver, og han var i ferd med å bygge opp en ny stormannskrets omkring Inge som vil få støtte fra lendmannsætter særlig i Viken og på Vestlandet. Den nye aristokratiske grupperingen som hadde karakter av et lendmannsparti, som utnyttet slektskaps- og mågskapsforbindelser, blant annet samarbeidet mellom Gregorius og Erling Ormsson, var blitt en trussel mot samkongene Sigurd Munn og Øystein. De to samkongene bila deres innbyrdes stridigheter og ble enig om en plan som vil elimintere denne trusselen, med Inge Krokryggs helse som påskudd vil de under kongemøtet om sommeren i Bergen få ham avsatt fra kongemakten. Inge som ektefødt kongssønn hadde fysiske handikap siden barndommen, og skal ha blitt skildret som «Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet.»[1]

ReferanserRediger

  1. ^ Haraldssønnenes saga, Norges kongesagaer (1979) s. 300

LitteraturRediger