Åpne hovedmenyen

Ættesamfunn blir gjerne brukt om de gamle norrøne samfunn. Det betyr at det er ætten som er samfunnets grunnsten eller viktigste element. Det var ættens ansvar først og fremst å ta vare på ættens medlemmer, og å sørge for at ættens interesser ble ivaretatt. Til dette hørte også ættens plikt til å ta hevn over urett som var blitt begått mot ættens medlemmer.

I det moderne samfunn betyr ætten mindre, idet staten har tatt over mange av ættens oppgaver, plikter og ansvar.

Pga inngifte var ættesamfunnet kjent med innfløkte situasjoner med motstridende forpliktelser. De islandske høvdingene Snorre og Steintor lå i strid: «Det ble en kvass strid. Steintor var fremst i sin flokk og hogg til begge sider...Han søkte hardest inn på Snorre. Styr Torgrimsson gikk også djervt på sammen med Steintor, sin frende [de var beslektet i annet og tredje ledd], og drepte snart en mann i flokken til Snorre [sin tidligere svigersønn]. Da Snorre så det, sa han «Slik hevner du Torodd, dattersønnen din, som Steintor har gitt ulivssår? Du er den største niding!» Styr svarte: «Det skal jeg snart bøte.» Så snudde han skjoldet og gikk over til Snorres flokk, og drepte en av sønnene til Steintor.»[1]

For ætten var familien av stor viktighet, men i det norrøne samfunnet ser vennskap likevel ut til å ha veid tynge enn slektskap. Dette kommer tydelig til uttrykk i Håvamål, som er opptatt av å gi råd om vennskap, men nevner lite om slektskap. For folk flest var vennskap med høvdingen av størst viktighet i hverdagen. Frendene (= slektninger inntil tredje ledd) var av mindre betydning. Ofte bodde de langt unna og var til liten hjelp om en tvist skulle oppstå. Uttrykket «de var frender og venner» viser tydelig at man ikke tok støtte fra ætten for gitt.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 135), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
  2. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 140-1)