Boiotia
Boiotia, Bøotia, Boeotia, Beotia Bœotia (gresk: Boiōtía, Βοιωτία) var en region i antikkens Hellas, nord for den østlige delen av Korintbukta. Den grenset i sør til Attika og Megaris, i nord til Øst-Lokris og Euriposstredet og i vest til Fokis. Kopaissjøen var den gang en stor innsjø midt i Boiotia, nå uttørket.
Prefekturet Viotia er et prefektur i dagens Hellas med omtrent de samme grensene.
Legender rediger
I gresk mytologi spilte Boiotia en viktig rolle. De eldste innbyggerne av Boiotia, assosiert med byen Orkhomenós i Boiotia, ble kalt for minyere. Geografen Pausanias nevner at minyerne etablerte deres maritime by Teos i Jonia ved kysten av Anatolia,[1] og etablerte seg på øyene Limnos og Thera (Santorini). Argonautene ble tidvis referert til som minyerne. Byen Theben, med sin kadmiske befolkning, var en militær stormakt og Orkhomenós var en blomstrende handelsby. Disse to byene var blant de viktigste sentrene for legendene.
Graia (Γραία), som betyr «antikk» eller «gammel», skal ha vært den eldste byen i Hellas, nevnt som by hos noen forfattere.[2] Navnet Graia antas ellers å ha forbindelse med ordet graikós (γραικός, «gresk»). Aristoteles sa at byen ble skapt før syndfloden. Den samme antagelsen om opprinnelsen til byen Graia finnes i innskrifter på noen marmorplater fra antikken, kalt Paros-krøniken, som ble oppdaget i 1687 og datert til 267–263 f.Kr., og som for tiden oppbevares i Oxford og på Paros. Rapporter om denne antikke byen finnes også hos Homer, Pausanias, Thukydid med flere.
Theben var fødestedet for den legendariske helten Herakles.
Historie rediger
Boiotia hadde betydelig politisk innflytelse, takket være sin posisjon på den nordlige bredden til Korintbukta som strekker seg vestover mellom Thessalia og Peloponnes til landtangen ved Korint, den strategiske styrken til områdets grenser og lette kommunikasjonsforhold innenfor det store området. På den andre siden ble maritim utvikling hindret av mangelen på gode havner. Det boiotiske folket var hovedsakelig på det jevne, selv om det fantes store menn som Pindar, Hesiod, Epaminondas, Pelopidas og Plutark.
Viktigheten til de legendariske minyerne har blitt bekreftet gjennom arkeologiske rester, særlig «skattkammeret til myerne». Den boiotiske befolkningen ser ut til å ha gått inn i landet fra nord på et mulig tidspunkt før den doriske invasjonen. Med unntak av minyerne ble snart den opprinnelige befolkningen absorbert av disse immigrantene, og boioterne ser etter dette ut til å ha vært en homogen nasjon.
I historisk tid var Theben den ledende byen i Boiotia. Theben hadde en sentral posisjon og militær styrke som gjorde den til en passende hovedstad. Andre betydelige byer var Orkomenos, Plataiai og Thespiai. Det var en konstant ambisjon plant thebanerne å absorbere de andre byene til en eneste stat, på samme måte som Athen hadde annektert de attiske samfunnene. Men de ytterliggende byene lyktes i å stå i mot denne politikken og tillot bare dannelsen av en løs føderasjon som innledningsvis var marginalt religiøs.
Mens boioterne, i motsetning til arkadierne, vanligvis handlet samlet mot utenlandske fiender, var den konstante kampen mellom byene en alvorlig hemsko på nasjonens utvikling. Boiotia dukket knapt opp i historien før sent i det 6. århundre f.Kr. Før dette er folket hovedsakelig kjent for å lage en type geometrisk keramikk, tilsvarende dipylon–typen til Athen. Rundt 519 førte Plataiais motstand mot politikken til Theben til at Athen blandet seg inn til fordel for Plataiai. Ved denne anledningen og igjen i 507 beseiret athenerne de boiotiske styrkene.
Under den persiske invasjonen i 480 assisterte Theben invasjonshæren. Konsekvensen var at presidentskapet i det boiotiske forbundet for en tid ble fratatt Theben, men i 457 gjeninnsatte Sparta byen som en buffer mot athensk aggresjon etter slaget ved Tanagra. Athen hevnet seg ved å plutselig gå mot Boiotia, og etter seieren i slaget ved Oinfyta tok de kontroll over hele landet med unntak av hovedstaden. I ti år forble landet i athensk kontroll som ble utøvd gjennom de nyinnsatte demokratiene. Folket gjorde opprør i 447, og etter en seier i det første slaget ved Koroneia tok de tilbake sin uavhengighet.
Boioterne kjempet med stor intensitet mot athenerne i peloponneserkrigen. Selv om de var noe fremmedgjort fra Sparta etter Nikiasfreden, startet de ikke fiendtligheter mot sine naboer. De gav god tjeneste ved Siracusa og i slaget ved Arginusai, men deres største bedrift var den avgjørende seieren i slaget ved Delion over den athenske hæren (424) hvor både deres tunge infanteri og deres kavaleri viste uvanlig effektivitet.
På denne tiden bestod det boiotiske forbundet av elleve grupper av suverene byer og assosierte landsbyer, hver av dem valgte en boiotark eller krigs– og utenriksminister og bidro med seksti delegater til det føderale rådet i Theben. De skaffet en kontingent på rundt tusen fotsoldater og hundre hester til den føderale hæren. Alle viktige spørmål om politikk måtte ratifiseres i de ulike byene som en sikkerhetsventil mot at den sentrale styresmakten ikke skulle kunne ta seg til rette. Disse lokale rådene hvor bare klasser som eide land kunne velges, var delt inn i fire seksjoner som minnet om prytaneis til det athenske rådet som etter tur stemte på alle nye tiltak.
Boiotia inntok en viktig posisjon i krigen til det korintiske forbund mot Sparta, særlig ved slaget ved Haliartos (395) og det andre slaget ved Koroneia (394). Denne endringen i politikk ser ut til å skyldes nasjonal harme mot utenlandsk innblanding. Misnøyen mot Theben var en voksende kløft, og Sparta fremmet denne følelsen ved å diktere den fullstendige uavhengigheten til alle byene i Antalkidesfreden (387). I 374 gjeninnsatte Pelopidas det thebanske herredømmet og deres kontroll ble aldri i noen vesentlig grad utfordret igjen.
Boiotiske kontingenter kjempet i alle felttogene til Epaminondas mot Sparta, mest kjent er slaget ved Leuktra i 371 f.Kr., og i de senere krigene mot Fokis (356–346 f.Kr.), mens byene marginalt fulgte Theben i forholdet til Filip II av Makedonia. Den føderale konstitusjonen ble også justert siden demokratiske regjeringer nå var de vanligste i landet. Den suverene makten lå i en folkeforsamling som valgte boiotarkene (mellom syv og tolv i antall) og sanksjonerte alle lover. Etter slaget ved Khaironeia hvor det boiotiske tunge infanteriet igjen utmerket seg, ble landet aldri mer velstående.
Aleksander den stores ødeleggelse av Theben i 335 ser ut til å ha fjernet all politisk energi fra boioterne. De førte aldri igjen en uavhengig politikk, men fulgte ledelsen til beskyttende makter. Den militære treningen og organiseringen fortsatte, men folket virket ute av stand til å beskytte sine grenser, og landet ble mer enn noen gang «danseområdet til Ares». De var innrullert i det aitoliske forbundet rundt 245, men Boiotia var lojalt mot Makedonia og støttet deres senere konger mot Roma. Roma oppløste forbundet som ble gjenopplivet under Augustus og slått sammen med de andre sentrale greske føderasjonene i den akhaiske synoden. Dødsstøttet til landets velstand ble gitt av ødeleggelsene under første mithridatiske krig.
Kjente personer fra Boiotia rediger
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Hanson, Victor Davis (1999): The Soul of Battle. New York: Simon & Schuster.
- Larson, Stephanie L. (2007): «Tales of epic ancestry: Boiotian collective identity in the late archaic and early classical periods» i: Historia Einzelschriften, 197). Stuttgart: Franz Steiner.
Eksterne lenker rediger
- Offisielt nettsted
- (en) Boeotia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Boeotia digital cultural encyclopedia». Foundation of the Hellenic World
