Wikipedia

Bo Xilai

(Omdirigert fra «Bo Xilai (født 3. juli 1949)»)

Bo Xilai (kinesisk: 薄熙来, pinyin: Bó Xīlái; født i Dingxiang i Shanxi 3. juli 1949 i Kina) er en kinesisk tidligere politiker, som er dømt til livstids fengselsstraff for bestikkelser, maktmisbruk og korrupsjon. Dommen ble opprettholdt etter å ha blitt anket. Han ble i mars 2012 avsatt fra sitt embede som borgermester av Chongqing og i april samme år ble han suspendert fra sine medlemskap i det 17. politbyrå og i Det kinesiske kommunistpartis 17. sentralkomite.[2] I september 2012 ble han formelt avsatt fra sine embeder og ekskludert fra kommunistpartiet og det ble igangsatt etterforskning av ham for maktmisbruk,[3] og måneden etter ble han fratatt sitt aller siste offentlige embede.[4]

Bo Xilai
Født3. juli 1949 (74 år)
Beijing
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Secretary of the CCP Chongqing Committee (2007–2012)
  • Governor of Liaoning (2001–2004)
  • Minister of Commerce of the People's Republic of China (2004–2007)
  • Medlem av Kinas politbyrå (2007–2012)
  • medlem av Den nasjonale folkekongress (11th National People's Congress, 10th National People's Congress, 9th National People's Congress, 8th National People's Congress) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPekinguniversitetet
Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap
Harrow School
EktefelleGu Kailai (1986–)
FarBo Yibo
SøskenBo Xiyong
BarnBo Guagua[1]
PartiKinas kommunistparti (1980–2012) (avslutningsårsak: eksklusjon)
NasjonalitetKina
Bo Xilai på Commons

Xilai var fra 1993 til 2000 ordfører i havnebyen Dalian. Han var guvernør i provinsen Liaoning mellom 2001 og 2004. Han tjenestegjorde deretter som handelsminister fra 2004 til 2007. Deretter begynte han som partisjef i Chongqing, og har gjort seg bemerket for sine tiltak mot organisert kriminalitet og korrupsjon. Under sin periode i Chongqing skapte Xilai seg også en profil som «nymaoist» blant annet ved å fremme en nostalgi for epoken før og under den kinesiske kulturrevolusjonen.

Xilai var en antatt kandidat til ledelseskomiteen, det politbyrå som ville bli fornyet høsten 2012, men hans politiske karriere ble brått avbrutt i mars 2012, etter at hans politisjef Wang Lijun oppsøkte det amerikanske generalkonsulat i Chengdu, muligens i det øyemed å hoppe av til USA.

Han er sønn av Bo Yibo, som var medlem av Politbyrået i Det kinesiske kommunistparti.

Han ble fengslet sammen med sin far for et par år under kulturrevolusjonen. Etter at han hadde arbeidet på en fabrikk i Beijing ble han opptatt på Pekinguniversitetet, der han tok en eksamen i historie i 1977. I 1982 fikk han også en magistereksamen i internasjonal journalistikk fra Kinas akademi for samfunnsvitenskap. Han ble medlem av Kinas kommunistiske parti i 1980.

Unge år rediger

Bo Xilais far, Bo Yibo, var finansminister i Folkerepublikken Kina, men falt i unåde i 1965 etter å ha gått inn for åpen handel med Vesten. Da kulturrevolusjonen brøt ut i 1966 ble han brennemerket som «høyreavviker» og «kontrarevolusjonær» og utrensket fra kommunistpartiet.[5] Han tilbragte de følgende tolv år i fengsel, og ble utsatt for tortur. Hans kone, Hu Ming, ble bortført av rødegardister i Guangzhou, og ble enten slått til døde eller drevet til selvmord.[6]

Bo Xilai var 17 år gammel da kulturrevolusjonen brøt ut, og gikk da på en ledende skole - Høyskole nr. 4 i Beijing.[6][7] Under kulturrevolusjonens første år skal Bo ha vært aktivt medlem av rødegardistorganisasjonen Liandong[7][8] og kan på et tidspunkt ha tatt avstand fra sin far.[9]

Senere under kulturrevolusjonen ble Bo og hans søsken enten fengslet eller sendt ut på landet for å drive med jordbruksarbeid. Bo Xilai selv satt da fem år i fengsel.[10] Etter Mao Zedongs død i 1976 ble Firerbanden offisielt gitt ansvaret for kaostiltandene under kulturrevolusjonen, og Bos familie ble løslatt. Bo Yibo ble politisk rehabilitert, og i 1979 ble han innsatt som visestatsminister.[5]

Etter sin løslatelse arbeidet Bo Xilai ved en reparasjonsfabrikk i Beijing. Han ble etter opptakseksamen immatrikulert ved Pekinguniversitetet i 1977. Han tok sitt hovedfag der i Verdenshistorie.[11] Han studerte også til mastergrad i internasjonal journalistikk ved Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskap,[7] og tok eksamen i 1982.[12] Bo Xilai ble medlem av det kinesiske Kommunistpartiet i oktober 1980.[12]

Tidlig politisk karriere rediger

Under 1980-tallet gjenvant Bo-familien sin politiske innflytelse i og med farens embede som visestatsminister. Bo Yibo begynte å bli gruppert som en av De tre eldste av kommunistpartiet, og var med på å implementere de kinesiske markedsreformene i 1980-årene. Skjønt han var tilhenger av en mer åpen økonomisk politikk var Bo Yibo samtidig ideologisk konservativ på andre områder. Han var tilhenger av den militære innsats mot demonstrasjonene på Tiananmenplassen i 1989.[5] Etterpå var Yibo med på å sikre at Jiang Zemins stilling ble styrket slik at han etterhvert etterfulgte Deng Xiaoping som kommunistpartiets leder. Han hjalp også Jiang med å konsolidere sin makt i 1990-årene.[11] Bo Yibo forble en innflytelsesrik skikkelse i Partiet frem til sin død i 2007[5] og fremmet også aktivt sin sønns politiske karriere.[13]

Etter sin universitetsutdannelse ble Bo Xilai postert til Zhongnanhai[11] – kommunistpartiets hovedkvarter – og der arbeidet han ved forskningskontoret til Det kinesiske kommunistpartis sentralkomites sekretariat og Sentralkomiteens generalbyrå.[7] Etter kort tid bad han om en forflytning til provinsen, og i 1984 ble han utnevnt til vise generalsekretær i fylket Jin nær Dalian i provinsen Liaoning.[11][12] I et intervju med Renmin Ribao mente Bo at hans slektstilhørighet innebar en karrierebrems for ham.[13] Bo ble etterhvert visesekretær og så sekretær for partikomiteen for Dalians økonomiske og teknologiske sone og sekretær for Jinzhous partikomite.[12]

Han steg så atter i gradene i partiet, og ble medlem av Dalians øverste politisk besluttende organ, Kommunistpartiets stående komite for Dalians partikomite, og ble viseborgermester for Dalian i 1990.[12] I 1993 ble Bo vise partisekretær og borgermester for Dalian.[11]

Liaoning rediger

Borgermester av Dalian rediger

 
Dalian

Bo ble fungerende borgermester av Dalian i 1992 og overtok som full borgermester i 1993. Han forble i embedet til 2000. Bo var Dalians vise partisekretær fra 1995.[12] Han ble promovert til partisjef i 1999 og var det til 2000.

Bos tid i embedet i Dalian var ledsaget av byens fenomenale omstilling og vekst fra grå havneby til moderne metropolis, et bilde på Kinas raske økonomiske vekst.[14] Tidlig i 1990-årene kunne Bo ta noe av æren for byggingen av motorveien fra Shenyang til Dalian, Kinas første moderne motorvei.[15] Fra Bos tid har Dalian fått rykte på seg som en av Kinas reneste byer, og vant UN Habitat Scroll of Honour Award i 1999. Samtidig var Bo kjent for å fremme det fri arbeidsliv og småbedrifter, og tiltrakk med hell investeringer fra Sør-Korea, Japan og vestlige land.[14]

Den 15. partikongress rediger

Under den femtende partikongress i 1997 satte Bo Xilais familie i gang en mislykket kampanje for å få inn ham som medlem av Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti.[16] Faren hans, Bo Yibo, fremmet den tanke at revolusjonsveteranene burde «nominere» sine barn til de høyere partiembeder, og utpekte Bo Xilai som sin families «representant» fremfor storebroren Bo Xicheng,[16] vel fordi Xilai skulle ha bedre utdannelsesbakgrunn blant annet fra Pekinguniversitetet og innehadde en mastergrad.

For å sikre at Bo Xilai skulle bli plukket ut under partikongressen lanserte familien en landsomfattende kampanje for å gjøre kjent hva han hadde klart å utrette som borgermester av Dalian.[16] De gav forfatteren Chen Zufeng i oppdrag å presentere ham, og han skrev en rapport som priste Bo som «statsmannsmessig som Henry Kissinger, miljøbevisst som Al Gore og folkekjær som Prinsesse Diana».[16] Trass i dette klarte ikke Bo en gang å bli medlem av provinsen Liaonings delegasjon til partikongressen. Men til slutt klarte Bo Yibo å sikre en plass for sønnen i delegasjonen fra Shanxi. Men Bo Xilai klarte ikke å komme seg inn i Sentralkomiteen.[16]

Dessuten ble Bo bare den nest siste i stemmetall ved valget av medlemmer av Det kinesiske kommunistpartis 16. sentralkomite. Ettersom han navnet blant de 5% med svakest oppslutning, kom han heller ikke inn der, noe som var pinlig for ham og familien.[7]

Bos nederlag tilskrives en almen motstand mot den grad av nepotisme som var forsøkt.[16] Dessuten hadde Bo under sin tid i Dalian skapt seg motstandere på grunn av de «spesialtjenester» han hadde innkassert for sin by på bekostning av provinsen forøvrig.[16] Hans partsinteresser, som de ble oppfattet, hadde også bragt familien i et motsetningsforhold til kretsen rundt en av Partiets sentrale lederskikkelser, Li Tieying. Dette kan også ha skadet hans avansementssjanser.[16]

Provinsguvernør rediger

I 2001 rammet en korrupsjonsskandale Liaonings guvernør Zhang Guoguang, og dette åpnet for Bos avansement.[15] Forut for den femtende partikongress hadde Bo Yibo og Bo Xilai assistert daværende president Jiang Zemin med forberedelsene til å tvinge politisk rival Qiao Shi til avgang. Bo-familien støttet også Jiangs «Tre vektlegginger»-kampanje (San Jiang) i 1997, en kampanje som ikke fikk særlig vind i seilene.[11] Slik lojal støtte til Jiang dkal ha veid i Bo Xilais favør da guvernørposten i Liaoning ble ledig. Bo ble fungerende guvernør i 2001 etters Zhang Guoguangs avgang og arrestasjon,[11] og ble offentlig bekreftet som guvernør i 2003.[12] I sin posisjon som guvernør, som han innehadde til 2004, fikk Bo medlemaskap i Sentralkomiteen for kommunistpartiet.[7]

Under tiden som Liaoning-guvernør spilte Bo en kritisk rolle for fremme av Nordøstområdets revitaliseringsplan. Den ble antatt av partimyndighetene i 2003 og tok sikte på å styrke den økonomiste utvikling i provinsene Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Bo Xilai var svært entusiastisk i sin støtte og mente at Nordøstkina burde kunne bli «Kinas fjerde økonomiske maskin» (de andre tre skulle da være Perleflodens delta, Yangtzeflodens delta og den økonomiske region Bohai).[7]

Nordøstområdet var en gang betraktet som den kinesiske «industrialiseringens vugge». I 1980 var den industrielle produksjon bare i Liaoning det dobbelte av produksjonen i Guangdong. Men i 1980- og 1990-årene sakket Nordøst akterut mens blant annet Guangdong blomstret. De for det meste statseide bedriftene stagnerte og arbeidsløsheten steg.[7] Revitaliseringsplanen skulle blåse nytt liv i regionenss tradisjonelle industri, styrke handelsforbindelser og tilltrekke seg investeringer fra Sør-Korea og Japan, og eksperimentere med frihandelssoner i utvalgte byer.[17] I 2004 meldte offisielle medier at utenlandske direkteinvesteringer i Liaoning var nesten fordoblet siden revitaliseringsstrategien ble lansert i 2003.[18]

Selv om Bo fikk rykte på seg som en relativt ubesmittet politiker under sine perioder i Dalian og i Liaoning,[19] ble han ikke spart for korrupsjonsbeskyldninger. Han var gjenstand for kritisk oppmerksomhet fra journalisten Jiang Weiping i Liaoning,[20] som var whistleblower vedrørende Mu og Ma-korrupjonsskandalen der – en skandale som gagnet Bo politisk. Skjønte Bo ikke var direkte involvert i skandalen anklaget Jiang ham for å dekket for venner og slektninger.[20] Jiang ble først dømt til åtte års fengsel på tvilsomt grunnlag, som Bo ble kritisert for, men ble løslatt etter fem år etter internasjonalt press.[15][21] Videre ble Bo anklaget av Yang Rong, tidligere sjef for Brilliance China Automotive som flyktet til USA etter å ha kommer i klammerier med statseiendommyndighetene, for å ha blandet seg inn i hans rettsforhandlinger i Beijing.[15] Dessuten kom det til offentlig strid mellom Bo og Wen Shizhen, som da var partisekretær i Liaoning og dermed kunne regnes som Bos overordnede.[7][15] Wen skal ha kritisert Bo for å «utvikle Kinas byer som Europa og Kinas landsbygd som Afrika».

Bo er også blitt anklaget for tortur overfor Falun Gong-folk og deres tilhengere,[22] og noen partimedlemmer skal ha vært skuffet over hans iver i undertrykkelsen av gruppen mens han var guvernør i Liaoning.[23]

Den 16. partikongress rediger

Til det kinesiske kommunistpartis 16. nasjonale kongress i 2002 kom Bo med en alder, regional karriere og personlige kontakter som gjorde at han passet inn i det skom skulle betegnes den femte lederskapsgenerasjon, de politikere som kunne forberedes til å ta over som landets toppledere i 2012. Hans fremste «rivaler» ble ansett å være Xi Jinping, som da var partisjef i provinsen Zhejiang, og Li Keqiang, en populistisk tuanpai-kandidat som var guvernør i provinsen Henan.[11] Slik som i forbindelse med den 15. partikongress fem år tidligere bedrev den eldre Bo en intens lobbyvirksomhet for sønnen.[11] Bo-familien stod sterkt hos Jiang Zemin, som de hadde hjulpet med å konsolidere i toppvervet i 1990-årene. Men Bo Xilais entydige støtte til Jiang styrket tilbakeholdenheten mot ham hos mange politikere. Slik, selv om Bo forble kandidat for høye nasjonale embeder, ble det Xi Jinping og Li Keqiang som rykket opp i fremste rekke av de politiske arvtagere etter Hu Jintao en gang ville fratre som landets leder.[11]

Handelsminister rediger

 
Handelsminister Bo møter sitt amerikanske motstykke, Carlos Gutierrez, under et besøk til USA i 2007

Da Hu Jintao etterfulgte Jiang Zemin som president sent i 2003, overtok Bo som handelsminister i statsminister Wen Jiabaos regjering etter Lü Fuyuan, som fratrådte av helsegrunner. Samtidig ble Bo medlem av Sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.

Bos avansement fra regionalpolitikken til sentralregjeringen ble ledsaget av stor oppmerksomhet og han fremstod som en massemedienes yndling. Han hadde en personlig karisma som ble oppfattet som et brudd med den konservative og trause fremtoning regjeringspolitikerne ellers var av.[24]

Bo presederte over en tid med fortsatt sterk vekst av utenlandske investeringer i Kina. Han mottok stadig utenlandske gjester og delegasjoner. I 2004 var han en av de få ministre som ledsaget Wen Jiabao på en reise til fem europeiske land. Under sine samtaler med amerikanerne tok han opp diskusjonen om vanskelige emner, og undertegnet avtaler med USA om intellektuell eiendom, tjenesteytelsessektoren, jordbruksprodukter, matsikkerhet og konsumentbeskyttelse.[24]

Bo forestod også en omstrukturering av ministeriet, som var blitt til ved en sammenslåing av to tidligere regjeringsorganer.

Chongqing rediger

Den 17. partikongress rediger

 
Panorama over Chongqing, 2010

Ved Den 17. nasjonale kongress for Det kinesiske kommunistiske parti fikk Bo sete i det nye Politbyrå, som i praksis er den nest innerste av de nasjonale politiske ledelsessirkler. Det var en viden antakelse at han ved årets utgang ville avslutte sin embedsperiode som handelsminister for så å overta som partisjef i byprovinsen Chongqing, etter Wang Yang, som var blitt omplassert til Guangdong. På denne tid slet Chongqing hard under problemer som luft- og vannforurensning, arbeidsløshet, helseproblemer, og kjomplikasjoner på grunn av byggingen av De tre kløfters demning.[9] Analytikere antar at Hu ville redde sin allierte Wang Yang ut av Chongqing før problemene ble for intense.[9]

Bo var først nølende til å dra til Chongqing av var utilpass med utnevnelsen – kan skal angivelig å forestilt seg å bli visestatsminister i stedet,[25] men statsminister Wen Jiabao skal ha argumentert imot Bo som visestatsminister på grunn av hans harde linje mot Falun Gong og negativ omtale om ham utenlands.[9] Bo ankom Chongqing den 30. november, en god tid etter Wang Yangs avreise den 13. november.[25] Mens noen så på utnevnelsen som en slags forvisning fra sentralregjeringen til fjernere egner for å få en angivelig alt for selvbevisst skikkelse ut av syne i hovedstaden,[9] så andre det som en forfremmelse ettersom en partisjev i en av landets fire regjeringsumiddelbare byområder innebar et ex officio sete i Politbyrået.[25][26]

Organisert kriminalitet rediger

Bos tid i Chongqing ble dominert av kampen mot organisert kriminalitet. Etter juni 2009 ble rundt 2.000 personer hektet i vidtrekkende aksjoner mot forbrytergrupper i byen.[27] En markant forskjell fra mange andre slike aksjoner i Kina var at Bo også gikk til verks mot myndighetspersoner som gav politisk ryggdekning for forbryterne - ikke bare mot forbryterne selv. Noen av dem som ble arrestert var medlemmer av Bos egen byadministrasjon, andre var fra byens politistyrker.[27] Wen Qiang (文强), en av de best kjente av dem som ble implisert, hadde fartstid i toppskiktet innen byregjeringen fra partisekretærene He Guoqiangs og Wang Yangs dager. Rapporter fra The Jamestown Foundation mente at en så omfattende aksjon hadde fått klarsignal fra sentralmyndighetene og president Hu Jintao, og at Bo var påpasselig med ikke å få tiltakene til å se ut som om Chongqing prøvde å fremstå som forbilde for hva resten av landet burde gjøre, for at det ikke skulle ramme hans egne ambisjoner til enda høyere politiske embeder.[28]

Bos tiltak ble kritisert av noen for å ta for lett på rettssikkerhetsprosedyrer og for angivelig tortur under forhør. Men Bos innsatsvilje mot kriminaliteten i en by som hadde fått et dårlig rykte på grunn av sine bander, ble godt likt i den alminnelige befolkning."[29] Dette bidro til Bos popularitet. Advokater i Chongqing ble etterhvert redde for å forsvare de anklagede etter at én advokat, Li Zhuang, ble dømt til 18 måneders fengsel for mened etter at han hadde forsvart en bandeleder som i retten hadde hevdet at han var blitt torturert av politiet,[30] Selv om Bos antiforbryterkamp kunne tolkes som en implisitt kritikk av hans forgjengere,[31] fikk han fra 2010 til 2011 ros fra flere av medlemmene i Politbyråets stående komite, fra Wu Bangguo, Xi Jinping, Jia Qinglin, Li Changchun og Zhou Yongkang.[32]

For å reformere den lokale politistyrke, hvis politisjef var blitt arrestert for å ha hjulpet mafiaen, hentet Bo inn en politisjef som han hadde ansatt mens han var guvernør i, Wang Lijun.

Rød kultur rediger

I Chongqing satte Bo i gang flere maoistisk pregede kampanjer for å gjenopplive «rød kultur». Det skjedde ved fremme av Mao-sitater, «røde» sanger, revolusjonære fjernsynsprogrammer, og initiativer for å oppmuntre studenter til å ta seg arbeid på landsbygda, slik som under «Opp i fjellene og ned i landsbyene»-kampanjen under kulturrevolusjonen.[33]

Forut for feiringen av Folkerepublikken 60-årsjubileum sendte Bo jevnlig ut «røde tekstbeskjeder», SMSer med maositater, til de 13 millioner mobiltelefoner som var innen Chongqings telenedslagsfelt.[34] Ifølge Xinhua var Bos SMS-er gjerne sitater fra Maos lille røde, og kunne lyde: «Jeg liker hvordan formann Mao uttrykker det: Verden er vår, og vi må alle samarbeide,»"[35] og «ansvar og alvor vil erobre verden, og det kinesiske kommunistioske parti står for disse kvaliteter.»[29] Bo og hans byråd fikk satt opp nye statuer av Mao Zedong i byen, og sørget for «sosial sikkerhet-leiligheter» for byens fattigere skikt.[36]

I 2011 initierte Bo og byens mediadepartement en «røde sanger-kampanje» som krevde at hvert distrikt, styringsorgan, universitet og hver forretningsinstitusjon, skole, statsradio og fjernsynsstasjon skulle fremføre «røde sanger» til pris av kommunistpartiets bedrifter. Bo lovet å styrke byen med maoistiske idealer som minnet om Maos levetid.[37][38][39][40]

Blikk mot høyere verv rediger

Bo ble karakterisert som en skaperen av «Chongqingmodellen», en politisk modell som var uttrykk for Kinas «nye venstre»-franksjon, eller nymaoistene.[32] Bo sa at det er viktigere å dele opp kaken rettferdig enn å få kaken til å bli større.[41] Bo holdt på ingen måte skjult at han gjerne ville ble medlem av den ni personer store Stående komite for det kinesiske kommunististpartis politbyrå som skulle sammensettes på nyrr under den 18. partikongress høsten 2012,[29] da syv av de ni medlemmene, derav generalsekretær Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao, ble forventet å fratre.[30]

Fall fra makten rediger

Den 8. februar 2012 kom det brått melding om at Wang Lijun, Bos assistent som hadde presedert over rettssakene mot forbryterbandene i Chongqing, var permittert «av helsegrunner».[42][43][44] I virkeligheten hadde Wang Lijun rett før oppsøkt det amerikanske konsulat i Chengdu, og det hadde han angivelig best om politisk asyl og hadde angivelig prøvd å overlevere bevismateriale som viste til Bos vanstyre som sjef i Chongqing.[45][46] Dagen etter Wangs permittering offentliggjorde oversjøiske kinesiskspråklige nettsider et åpent brev angivelig forfattet av Wang, som skarpt kritiserte Bo som «hyklersk» og som «Kinas største gangster» og anklaget Bo for korrupsjon.[47] Det angivelige forsøket på hoppe av var meget pinlig for de kinesiske myndigheter.[48] BGos tilhengere ante ikke hva slags materiale Wang måtte ha hatt mot ham, og de var tilbakeholdne om kom ikke med store støtteerklæringer.[49] Bo svarte med en uvanlig åpen pressekonferanse i forbindelse med vårens sesjon for Den nasjonale folkekongress. Der sar han at hans underordnede hadde vær «under utilstrekkelig tilsyn» og at han kan ha «satt sin lit til feil person».[50]

Den 15. mars ble Bo avsatt som partisjef i Chongqing og fra andre tilliggende embeder, men hans medlemskap i Politbyrået ble foreløpig ikke rokket ved. Partiets ledere hadde tatt seg tid og søkt eksterne rår for å vurdere følgene dette ville få for partienheten.[51] Til slutt ble det den 7. mars 2012 bestemt av Politbyråets stående komite at Bo skulle ut av Chongqing-embedene, mot én stemme (fra den tidligere minister for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang).[51] Den 14. mars fikk Bo en reprimande av statsminister Wen Jiabao årlige pressekonferanse.[52][53] Wen betegnet det som var oppnådd i Chongqing var betydelig, men at det swkyldtes «flerer administrasjoner», det vil si ikke bare Bo. Wen kom også med flere hentydninger til kulturrevolusjonen, på en måte som bare kunne forstås som en indirekte avvisning av Bos kampanjer for «rød kultur».[54][53]

Bos fall gjorde stort og dypt inntrykk i den kinesiske offentlighet.[55] Venstrevennlige nettsider som Utopia, Røde Kina, og Maofaneng var rasende over Bos avsettelse. Kort etter ble de nettsidene stengt «for vedlikehold».[55][56] Venstrekommentatorer støttet Bo: Kong Qingdong kalte avsettelsen «en sammensvergelse fra statens fiender»; Sima Nan sa at det å sammenligne Bo med kulturrevolusjonen var en «bakvaskelseskampanje».[57] Sima's pro-Bo microblogs were censored.[56] Mikrobloggere blant annet i Chongqing og Dalian uttrykte støtte til Bo.[55][58] Global Times offentliggjorde en velvillig lederartikkel. Men andre medier var positive til avgjørelsen, og kalte Bos ledelsesstil personorientert, farlig og regressiv.[59] Høyrekommentatorer sa at Bos fall innvarslet en korrekt orientering av Kinas fremtidige utvikling.[59]

Bos avsettelse utløste politiske sjokkbølger som ikke var blitt opplevd siden Piananmenprotestene i 1989.[60] I ukene etter 15. mars fortsatte partisjefene sine interne drøftinger om Bos skjebne.[61] Imens kokte det i mikrobloggsfæren, med voldsomme spekulasjoner og til og med noen som funderte over et kupp.[62] Seks personer ble arrestert for «ryktespredning».[61]

Den 10. april ble Bo suspendert fra Sentralkomiteen og dets Politbyrå, i påvente av etterforskning av «alvorlige disiplinærbrudd». Bos hustru, Gu Kailai, var nå den hovedmistenkte i en granskning av den britiske forretningsmannen Neil Heywoods dødsfall i Chongqing i november 2011, et dødsfall som på den tid ikke synes å ha blitt ansett som mistenkelig.[63] Kunngjøringene den 10. april ble betraktet av kinakjennere som det reelle punktum på Bos karriere.[60][64] Men det var først den 28. september 2012 at han ble formelt ekskludert fra sine partistillinger og overført til påtalemyndigheten for etterforskning og straffeforfølgelse.[65]

Den 26. oktober 2012 utviste Den nasjonale folkekongressens stående komite ham fra hans embede der. Dette var det siste embede Bo innehadde.[66]

I juli 2013 ble han siktet for bestikkelser, maktmisbruk og korrupsjon.[67] Forut for den tilstundende rettssak ble en kjent venstreorientert tilhenger av Bo tatt hånd om av politiet etter at han hadde oppfordret til protester mot rettssaken. Song Yangbiao, journalist for ukeavisen Shidai Zhoubao ble arrestert for «yppe til strid og skape uro».[68]

Rettssak og dom rediger

Rettssaken mot Xo Xilai begynte den 22. august 2013 i Jinan, hovedstaden i provinsen Shandong, og varte til den 26. august.[69] Den tok lenger tid enn det som er vanlig ved rettssaker i Kina, og et enda mer avvikende trekk var den store grad av referat til almenheten, også av Bo Xilais standhaftige og robuste forsvarsbestrebelser. Den 22. september ble dommen forkynt: Han ble han funnet skyldig på alle anklagens punkter, fratatt all sin eiendom og dømt til fengsel på livstid.[70] Dommen ble anket av Bo Xilai, men i oktober 2013 opprettholdt av rettsvesenet.[71]

Referanser rediger

  1. ^ The New York Times, «With Official’s Conviction, China Calls Attention to Its Crackdown on Corruption», verkets språk engelsk, utgitt 22. september 2013, besøkt 18. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://europe.chinadaily.com.cn/china/2012-04/10/content_15017608.htm Arkivert 28. september 2013 hos Wayback Machine. China Daily, 10. april 2012.
  3. ^ Back, Aaron. «China Says Bo Xilai Expelled From Communist Party». The Wall Street Journal. Arkivert fra originalen 29. september 2012. Besøkt 28. september 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 29. september 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  4. ^ «China Expels Bo From Legislature, Set for Trial». Associated Press. 26. oktober 2012. 
  5. ^ a b c d Kahn, Joseph "Bo Yibo, leader who helped reshape China's economy, dies", International Herald Tribute, 16 January 1997.
  6. ^ a b Garnaut, John "The Revenge of Wen Jiabao" Arkivert 9. oktober 2014 hos Wayback Machine., Foreign Policy, 29. mars 2012.
  7. ^ a b c d e f g h i Cheng Li, "China’s Northeast: From Largest Rust Belt to Fourth Economic Engine?” Arkivert 29. september 2013 hos Wayback Machine., China Leadership Monitor, No. 9.
  8. ^ Arkivert 18. mars 2012 hos Wayback Machine.. Singtao News Network, 27. november 2008 Archived from the original fra 15. mars 2012.
  9. ^ a b c d e U.S. consulate in Shanghai, "07SHANGHAI771, EAST CHINA CONTACTS ON LEADERSHIP CHANGES”. Wikileaks, 4. desember 2007.
  10. ^ Zhang, Wenxian; Alon, Ilan "Biographical dictionary of new Chinese entrepreneurs and business leaders," Edward Elgar Publishing, Inc, (2009). ISBN 978-1-84720-636-7.
  11. ^ a b c d e f g h i j Nathan, Andrew J.; Gilley, Bruce "China's new rulers: the secret files," New York Review of Books (2003).
  12. ^ a b c d e f g China Vitae, Bo Xilai.
  13. ^ a b Finkelstein, David Michael; Kivlehan, Maryanne “China's leadership in the 21st century: the rise of the fourth generation” (East Gate, 2003).
  14. ^ a b Roberts, Dexter (15. mars 2004). «China: A Princeling Who Could Be Premier». BusinessWeek. Besøkt 5. april 2012. 
  15. ^ a b c d e Naughton, Barry. «Hunkering Down: The Wen Jiabao Administration and Macroeconomic Recontrol» (PDF). China Leadership Monitor. Hoover Foundation. Besøkt 5. april 2012. 
  16. ^ a b c d e f g h Li, Cheng (2001). China's leaders: the new generation. Rowman & Littlefield. s. 166. ISBN 0847694976. 
  17. ^ Calder, Kent; Ye, Min “The Making of Northeast Asia” (Stanford University Press, 2010).
  18. ^ Pan, Letian (19 October 2004) "FDI inflow almost doubles in Liaoning" Arkivert 27. august 2013 hos Wayback Machine., China Daily.
  19. ^ China Labor Bulletin, "Liaoning Province – An overview" Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine.
  20. ^ a b Pan, Philip P. "China Releases Investigative Reporter Whose Jailing Had Upset U.S.". The Washington Post. 4 January 2006. Retrieved on 2 April 2011.
  21. ^ Earp, Madeline. "A Twisting Road to Canada for a Chinese Journalist Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine.". CPJ Blog. The Committee to Protect Journalists. 9 February 2009. Retrieved on 22 May 2011.
  22. ^ Kilgour, David; Harris, David "Keep Bo Xilai Out" Arkivert 24. mars 2016 hos Wayback Machine., National Post, 26 May 2007. Accessed 8 February 2012.
  23. ^ Moore, Malcolm Top Chinese leader Bo Xilai purged, one day after criticism, The Independent, 15 March 2012.
  24. ^ a b Hou, Liming (ed.) (13. juni 2005). «薄熙来：风口浪尖上的"魅力部长" (Bo Xilai: The Charming Minister)». International Financial Times. People.cn. Arkivert fra originalen 10. november 2016. Besøkt 20. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2016. Besøkt 17. april 2012. 
  25. ^ a b c «多维独家报导：薄熙来一度行踪成谜，又定29日到重庆 (Bo Xilai's path to Chongqing a mystery, arriving in Chongqing on the 29th)». Duowei. 29. november 2007. Arkivert fra originalen 31. mars 2012. Besøkt 28. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. mars 2012. Besøkt 18. april 2012. 
  26. ^ Noughton, Barry. «China’s Economic Leadership after the 17th Party Congress» (PDF). China Leadership Monitor No. 23. Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2013. Besøkt 28. mars 2012. 
  27. ^ a b «China's other face: The red and the black». The Economist. 1. oktober 2009. 
  28. ^ Lam, Willy (4. november 2009). «Chongqing’s Mafias Expose Grave Woes in China’s Legal Apparatus» (PDF). Jamestown Foundation. Arkivert fra originalen (PDF) 27. januar 2012. 
  29. ^ a b c Ewing, Kent. (4. juni 2011). "Mao's Army on the Attack Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.". Asia Times. Retrieved on 16 June 2011.
  30. ^ a b Ewing, Kent. (2010, 19 March). "Bo Xilai: China's Brash Populist Arkivert 28. november 2011 hos Wayback Machine.". Asia Times. Retrieved on 16 June 2011.
  31. ^ Sisci, Francesco. (20 April 2011). "Bo Xilai Focuses Multiparty Vision Arkivert 4. juli 2016 hos Wayback Machine.". Asia Times. Retrieved on 16 July 2011.
  32. ^ a b Liu, Yawei (11. november 2011). «Bo Xilai's Campaign for the Standing Committee and the Future of Chinese Politicking». The Jamestown Foundation. Arkivert fra originalen 18. april 2012. Besøkt 15. mars 2012. 
  33. ^ Branigan, Tania Red songs ring out in Chinese city's new cultural revolution, The Guardian, 22 April 2011.
  34. ^ «且看薄熙来之全心全意为人民服务_两江评论_华龙网». Pl.cqnews.net. 31. august 2009. Arkivert fra originalen 5. mars 2012. Besøkt 15. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. mars 2012. Besøkt 19. april 2012. 
  35. ^ Arkivert 6. november 2012 hos Wayback Machine.2009年05月04日　光明日报/新华. Archived from the original den 15. mars 2012.
  36. ^ Lam, Willy (29. april 2010). «Chinese Leaders Revive Marxist Orthodoxy» (PDF). The Jamestown Foundation: China Brief. Arkivert fra originalen (PDF) 25. august 2012. Besøkt 30. april 2010. 
  37. ^ "Chinese city of 30m ordered to sing 'red songs'". Sydney Morning Herald, 20. april 2011
  38. ^ Arkivert 23. mars 2012 hos Wayback Machine.《走向复兴》等36首红歌]. 20 April 2011. Archived from the original on 15 March 2012.
  39. ^ Associated Press. "'Red Songs' fuels Chinese politician's ambitions". 3 March 2011, Fox News
  40. ^ Agence France-Presse. "Chongqing orders citizens to sing 'red songs'". South China Morning Post, 20. april 2011
  41. ^ Buckley, Chris (16. mars 2012). «In China's Chongqing, dismay over downfall of Bo Xilai». Reuters. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 15. april 2012. 
  42. ^ Ford, Peter. (8 February 2012). "A top cop in China disappears. Medical leave or US asylum? ". The Christian Science Monitor. Retrieved on 8 February 2012.
  43. ^ Johnson, Ian (8. februar 2012). «Speculation Grows Over Fate of Crime-Fighting Chinese Official». New York Times. Besøkt 8. februar 2012. 
  44. ^ Ramzy, Austin (8. februar 2012). «China: A Top Corruption Fighter Takes Mysterious ‘Stress’ Leave». TIME. Besøkt 9. februar 2012. 
  45. ^ «Daily Press Briefing – February 8, 2012». U.S. Department of State. Besøkt 10. februar 2012. 
  46. ^ «China police chief may seek U.S. asylum». USA Today. Besøkt 9. februar 2012. 
  47. ^ «揭发薄熙来，王立军不愿当被猛嚼后弃鞋底的口香糖？». Voice of America. 9. februar 2012. Besøkt 9. februar 2012. 
  48. ^ Fan, Wenxin; Forsythe, Michael "Wang May Have Flown to Beijing After U.S. Consulate Visit", Bloomberg BusinessWeek, 11 February 2012.
  49. ^ Moore, Malcolm (15. mars 2012). «Top Chinese leader Bo Xilai purged, one day after criticism». The Telegraph. Besøkt 16. mars 2012. 
  50. ^ Page, J.; Browne, A. (2012), «China Replaces Bo Xilai as Chongqing Party Chief», Wall Street Journal, http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304459804577282280904864936.html 
  51. ^ a b Ansfield, Jonathan (30. mars 2012). «China’s Hierarchy Strives to Regain Unity After Chongqing Leader’s Ouster». New York Times. Besøkt 30. mars 2012. 
  52. ^ "Bo Xilai 'removed' from Chongqing post: China state media". BBC News, 15 March 2012. Retrieved 15 March 2012.
  53. ^ a b Analects (15. mars 2012). «The National People's Congress: What worries Grandpa Wen». The Economist. Besøkt 15. mars 2012. 
  54. ^ «薄熙来去职重庆 未来安排更接近"杨白冰模式" (Bo Xilai sacked in Chongqing; His downfall may mirror that of Yang Baibing)». Duowei News. 15. mars 2012. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 15. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. mars 2012. Besøkt 20. april 2012. 
  55. ^ a b c Anderlini, Jamil (16. mars 2012). «Bo’s downfall triggers Chinese outpouring». Financial Times. 
  56. ^ a b Zhang, Ed (17. mars 2012). «Bo's fall brings out his fans – and also the harsh critics». South China Morning Post. Besøkt 20. mars 2012. 
  57. ^ Sima, Nan (30. mars 2012). «Which way forward?: Bo Xilai and the Chongqing Model». South China Morning Post. 
  58. ^ MacKinnon, Mark (16. mars 2012). «Bo Xilai firing saga looks far from over in China». The Globe and Mail. Besøkt 16. mars 2012. 
  59. ^ a b Gao, Jun (17. mars 2012). «薄熙来遭免职 引爆民间舆论激烈对抗». Duowei News. Arkivert fra originalen . Besøkt 21. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2012. Besøkt 20. april 2012. 
  60. ^ a b Lafraniere, Sharon; Ansfield, Jonathan (11. april 2012). «Detained Party Official Facing Ouster From Politburo». The New York Times. 
  61. ^ a b «公布“双停”薄熙来手法凸显中共担忧_多维新闻网». dwnews.com. 11. april 2012. Arkivert fra originalen . Besøkt 11. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mai 2012. Besøkt 20. april 2012. 
  62. ^ «China's internet portals vow to squash rumours of coup». National Post. Canada. 10. april 2012. Besøkt 11. april 2012. 
  63. ^ Buckley, Chris; Lim, Benjamin Kang China says Bo Xilai's wife suspected of murder China suspends Bo from elite ranks, wife suspected of murder Arkivert 17. september 2012 hos Wayback Machine., Reuters, 10 April 2012.
  64. ^ LEADER (12. april 2012). «Bo scandal likely to unite the Party». South China Morning Post. 
  65. ^ Back, Aaron. «China Says Bo Xilai Expelled From Communist Party». The Wall Street Journal. Arkivert fra originalen 29. september 2012. Besøkt 28. september 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 29. september 2012. Besøkt 28. september 2012. 
  66. ^ «Bo Xilai: China parliament expels disgraced politician». BBC. 25. oktober 2012. Besøkt 25. oktober 2012. 
  67. ^ Megha Rajagopalan (25. juli 2013). «China charges Bo Xilai with corruption, paves way for trial». Reuters. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 13. august 2013. 
  68. ^ Ben Blanchard (7. august 2013). «China detains prominent Bo Xilai supporter ahead of trial». Reuters. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 13. august 2013. 
  69. ^ «Bo Xilai gets life in prison[1]|chinadaily.com.cn». usa.chinadaily.com.cn. Arkivert fra originalen 28. september 2016. Besøkt 31. desember 2017. 
  70. ^ Bo Xilai found guilty of corruption by Chinese court at bbc.co.uk/news
  71. ^ «China court upholds life sentence for Bo Xilai». Reuters. 25. oktober 2013. Besøkt 31. desember 2017. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bo_Xilai&oldid=23603729»