Blåklokke

plante

Blåklokke (Campanula rotundifolia) er en flerårig plante i klokkefamilien. Planten kan bli opptil 50 cm høy, og har en blå blomst formet som en bjelle (klokke), derav navnet. Blåklokken blomstrer fra juli til september og kan deles inn i flere underarter, men underartene er ikke så kjent. De langskafta bladene nede ved grunnen er ganske runde og har inspirert det systematiske navnet rotundifolia, som betyr «rundt blad».[1]

Blåklokke
Blåklokke
Vitenskapelig(e)
navn
:
Campanula rotundifolia
L.
Norsk(e) navn: blåklokke
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: kurvplanteordenen
Familie: klokkefamilien
Slekt: klokkeslekta
Habitat: tørre enger, fjellet
Utbredelse: sirkumpolar på den nordlige halvkule
Underarter:
  • bakkeblåklokke
  • fjellblåklokke
  • polarblåklokke

BeskrivelseRediger

Bakkeblåklokke kan bli mellom 10 til 50 cm høy. Den er flerårig. Stengelen er snau, men kan av og til bli noe hårete nederst. Ved grunnen får den rosettstilte blader på stilk. De er omkring 1 cm brede, avrundet og hjerteformet ved grunnen. Stengelbladene er lansettformete, nokså lange, og smale. Den blomstrer mellom juli og september og får mellom 3 og 15 blomster som blir mellom 15 og 25 mm lange. Slik navnet tilsier er blomstene klokkeformede og blå, men de kan også bli hvite. Begerflikene er syltynne, opptil 15 mm lange.[2]

UnderarterRediger

Artsdatabanken oppgir 4 underarter av blåklokke.[3] Plantene i fjellet skiller seg fra lavlandplantene og oppfattes derfor som en egen underart som er gitt navnet fjellblåklokke. I tillegg føres plantene i Nord-Troms, Finnmark og Svalbard, som ligner fjellblåklokke til en tredje underart med navnet polarblåklokke. Denne skiller seg ut ved at den har 34 kromosomer mot det vanlige for arten som er 68.[1]

  • Polarblåklokke (Campanula rotundifolia subsp. gieseckiana)
  • Fjellblåklokke (Campanula rotundifolia subsp. groenlandica)
  • Bakkeblåklokke (Campanula rotundifolia subsp. rotundifolia)
  • Campanula rotundifolia subsp. langsdorffiana

Fjellblåklokke blir ikke like høy, den vokser seg mellom 5 og 20 cm høy. Blomstene kan være en anelse større, fra 18 til 30 mm lange. De blir imidlertid ikke like mange, kanskje bare 1 til 3 på en krypende stengel. Polarblåklokke utvikler en enslig blomst på mellom 16 og 26 mm, ofte på en krypende stengel.[2]

ForvekslingRediger

Blåklokke kan lett forveksles med fagerklokke, men sistnevnte er om lag dobbelt så stor med blomsterklokker på ca. 4 x 4 cm. Begge har dyp mellomblå farge, men blåklokke har normalt noe flere blomster i klase på hver stilk. I blomst er de to artene lett å skille fra hverandre på måten arrflikene splittes: hos blåklokke rulles de tre arrflikene bakover til en liten spiral, mens de hos fagerklokke splittes mye lenger, men rulles aldri sammen. Begge artene har klokker dannet ved at kronbladene bare er skilt fra hverandre ca. 1/3 innover fra randen, derav skapes en klokkeform hvor kronbladene er sammenvokst 2/3 av lengden.

UtbredelseRediger

Blåklokke klarer seg på næringsfattig og sur grunn, ved kysten, i heier, på skrinn jord, i skogbryn og i fjellet helt opp til 2.050 moh. Den finnes i hele Norge, også på Svalbard.[3] Den vokser over hele den nordlige halvkule, men er hjemmehørende i Russland, og Europa. Den er anses for å være innført på New Zealand og i Argentina. På Falklandsøyene er den registrert som en invasiv art.[4] Bier og humler er trolig de viktigste pollinatorene for blåklokke. Imidlertid besøkes blomstene også av mindre insekter som samler pollen uten å bevirke pollinering eller de oppsøker blomstene for ly for regn eller som overnattingssted. Det finnes to arter solitære bier, blåklokkebie (Melitta haemorrhoidalis) og klokketrebie (Chelostoma campanularum) som er spesialisert på klokkeblomster og som også oppsøker blåklokke.[1]

BrukRediger

Blomsten og røttene på planten har blitt spist, og roten smaker søtt, men det er nok mest barn som har hatt glede av det. Den er en velkjent blomst for barna, og har vært opphav til kreativ lek. Det har for eksempel vært en vanlig lek å forsøke å vrenge blomsten uten at den går i stykker.[5] En annen lek er "smelling", det vil si at man klemmer for åpningen av blomsten og så kan man smelle krona. Ellers har krona vært brukt som fingerbøl og barn har puttet krona i munnen og skutt den ut ved å blåse kraftig. Blomstene har også vært brukt som bjeller til konglekuer og som skjørt på dokker.[1]

Som symbolRediger

 
Kvænangens kommunevåpen

Blåklokka er motiv for Kvænangens kommunevåpen.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Grindeland, John Magne: blåklokke, i Store norske leksikon. «snl.no.». Besøkt 15. april 2021. 
  2. ^ a b Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  3. ^ a b «Blåklokke på artsdatabanken.no». Besøkt 15. april 2021. 
  4. ^ «The International Plant Names Index and World Checklist of Selected Plant Families 2021.». Kew Science. Besøkt 15. april 2021. 
  5. ^ Høeg, Ove Arbo (1985). Ville vekster til gagn og glede. Universitetsforlaget. s. 42. ISBN 8200063216. 

Eksterne lenkerRediger