Blågrå østerssopp

soppart

Blågrå østerssopp er en vanlig matsopp.[1] Det ble først dyrket i Tyskland som matauk under første verdenskrig og dyrkes nå kommersielt som mat rundt om i verden under navnet østerssopp.[1] Blågrå østerssopp kan også brukes til andre formål i industrien. Blågrå østerssopp er en av de mer ettertraktede ville matsoppene, men den kan også dyrkes på halm og på andre måter. Den har den bittersøte smaken av benzaldehyd, en smak som er karakteristisk for bitre mandler.[2]

Blågrå østerssopp
Blågrå østerssopp
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pleurotus ostreatus
Pleurotus limpidus (Fr.) Gill.
Pleurotus salignus (Pers.: Fr.) P. Kumm.
Norsk(e) navn: Blågrå østerssopp, østerssopp
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Sopper
Divisjon: Stilksporesopper
Klasse: Ekte hymeniesopper
Orden: Skivesoppordenen
Familie: Pleurotaceae
Slekt: Østerssopper
Habitat:
Utbredelse:

NavnRediger

Både det vitenskapelige navnet og det norske navnet er knyttet til formen på fruktlegemet. Pleurotus viser til at stammen vokser sidelengs i forhold til hatten, mens ostreatus og det norske østers spiller på hattens form. Mange mener også at navnet er passende fordi smaken minner om østers.

BeskrivelseRediger

Soppens hatt minner om en bred vifte eller et østersskjell i formen, og kan bli mellom 5 og 25 cm. Fargen kan variere fra hvit til grå eller fra brun til mørkebrun. Hattkanten er innrullet som ung og glatt, men ofte med noen fliker eller bølger. Kjøttet er hvitt, fast og varierer i tykkelse på grunn av måten stilken vokser på. Skivene er hvite til kremhvite, og vokser nedover stilken når de finnes. De sporeavtrykket hvitt til gråaktig lilla, og ses best på mørk bakgrunn. Stilken er sidestilt, men ofte fraværende. Hvis den finnes er den kort, tykk, hvit og finhåret nederst.

Omphalotus nidiformis er en giftig forveksling som finnes i Australia og Japan. I Nord-Amerika finnes Omphalotus olivascens og Clitocybe dealbata, som begge ligner på blågrå østerssopp. De inneholder soppgiften muskarin.

HabitatRediger

Blågrå østerssopp er utbredt i mange tempererte og subtropiske skoger over hele verden, men fraværende i den nordvestlige delen av Nord-Amerika

Denne soppen er en av de få kjøttetende sopper man kjenner til. Dens mycelia kan drepe og fordøye nematoder, som antas å være en av soppens kilder til nitrogen. Selv om soppen ofte vokser på døende løvtrær, opptrer den ikke parasittisk. Når treet dør av andre årsaker, vokser soppen på det råtnende treverket. Den kan ha en gunstig virkning på skogen ved å føre tilbake viktige næringsstoffer og mineraler til økosystemet.[3]

BrukRediger

Østers-sopp er mye brukt i japansk, koreansk og kinesisk matlaging og anses som en delikatesse. Den kan serveres for seg selv, i supper, fylt, eller i wok med soyasaus. Blågrå østersopp tilberedes også som en saus mye brukt i det asiatiske kjøkken og som ligner østers saus. Smaken beskrives som mild med en svak lukt av anis. Den brukes også i det tsjekkiske og slovakiske kjøkken.[4] Kvaliteten er best på unge eksemplarer fordi kjøttet blir seigere, og smaken mindre tiltalende på eldre eksemplarer.

Blågrå østerssopp dyrkes og brukes i stort omfang i Kerala i India, hvor et bredt utvalg av retter tilberedes fra dem. Dyrking kan foregå i store gjennomsiktige plastposer av polyetylen som inneholder høy pakket i flere lag.

Soppen inneholder små mengder av arabitol, et sukkeralkohol, som kan forårsake magebesvær hos noen mennesker.

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Sopp. Oversatt av Gausemel, Jan. Cappelen. 2005. ISBN 978-82-02-245658. 
  2. ^ Beltran-Garcia (1997). «Volatile Compounds Secreted by the Oyster Mushroom (Pleurotus ostreatus)and Their Antibacterial Activities». 
  3. ^ Stamets, Paul. «2». Growing gourmet and medicinal mushrooms (3 utg.). Berkeley, California, USA: Ten Speed Press. ISBN 978-1-58008-175-7. 
  4. ^ «Slovak oyster mushroom recipes». Besøkt 21. juli 2015. 

LitteraturRediger

  • Lincoff, G.H. (1981). National Audubon Society Field Guide to North American Mushrooms. Knopf. ISBN 978-0-394-51992-0
  • Spahr, D.L. (2009). Edible and Medicinal Mushrooms of New England and Eastern Canada. North Atlantic Books. ISBN 978-1-55643-795-3
  • Stamets, P. (2000). Growing Gourmet and Medicinal Mushrooms (3. edition). Ten Speed Press. ISBN 978-1-58008-175-7

Eksterne lenkerRediger