Bispedømmeråd

Bispedømmeråd ble innført ved lov av 16. juni 1933 som et organ i alle bispedømmene i Den norske kirke. Bestemmelser om bispedømmeråd finnes nå i kirkeloven av 7. juni 1996 (§ 23).

SammensetningRediger

Rådet har følgende medlemmer i hvert bispedømme: Biskopen, en prest valgt av prestene, en lek tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte, og sju andre leke valgt av kirkens medlemmer.[1]

I de tre nordligste bispedømmene skal det i tillegg være en samisk representant: sørsamisk i Nidaros bispedømme, lulesamisk i Sør-Hålogaland bispedømme og nordsamisk i Nord-Hålogaland bispedømme. I Oslo bispedømmeråd er det en representant fra døvemenighetene i Oslo.[1]

Bispedømmerådenes medlemmer utgjør til sammen majoriteten av Kirkemøtet i Den norske kirke.

ValgRediger

Flertallet av bispedømmerådets medlemmer velges for en periode av fire år. Alle medlemmer over 15år har stemmerett. Valget har etter 2011 vært holdt samtidig med kommunestyre- og fylkestingsvalg, men valgordningen har variert. Før 2009 ble bispedømmerådets medlemmer valgt indirekte av menighetsrådene i bispedømmet.[2] I 2009 ble det avholdt valg samtidig med Stortingsvalget, og valg av bispedømmeråd ble gjort frem til 2015 ved forholdstallsvalg, men med noen indirekte kandidater i noen bispedømmer. I 2015 ble valgordningen endret til listevalg.

NominasjonslistaRediger

Nominasjonslista, eller Nominasjonskomiteens liste er en valgliste til bispedømmerådsvalg med kandidater som bispedømmets nominasjonskomité har tillit til. Ved kirkevalget i 2019 var lista en av tre lister. Ved valget i 2015 stod valget mellom Åpen folkekirke og nominasjonskomiteens liste. Ved valgene i 2011 og 2009 ble det brukt preferansevalg og nominasjonslista var da en felles liste for alle kandidatene. Fra 2015 har bispedømmerådsvalget vært listevalg, og nominasjonslista blir da sammenlignbar med et parti.

Nominasjonskomiteen velges av menighetsrådslederne innen hvert prosti, av ungdomsrådet og i de tre nordligste bispedømmene, en samisk representant. Nominasjonskomiten skal lage en liste over valgbare leke kandidater til kirkevalget med 40 prosent kandidater av hvert kjønn, minst 20 prosent andel kandidater under 30 år samt kandidater fra minst tre prostier i bispedømmet.[3] Reglene sier at «Nominasjonskomiteen bør tilstrebe bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål.»[4]

Nominasjonskomiteens liste består av de kandidatene som er blitt nominert innen fristen for innlevering av lister til kirkevalget er ute. Lista sikrer reelle valg i bispedømmer der det ikke finnes andre eller bare finnes én annen valgliste. Nominasjonsista har ikke noe partiprogram, men er uavhengige tillitsvalgte som representerer seg selv og sin lokalmenighet.

Ved Kirkevalget i Norge 2019 stilte Åpen folkekirke og Bønnelista til valg i alle bispedømmer sammen med nominasjonslista. Nominasjonslista er til forskjell fra de andre to ikke en medlemsorganisasjon, og starter helt på nytt hvert valg. Ettersom menighetsrådslederne og medlemmer i nominasjonskomiteen kan være medlemmer i Åpen folkekirke (eller Bønnelista etter 2019) kan disse organisasjonene påvirke hvem som står på nominasjonskomiteens liste.

Nominasjonslista kan ifølge reglene ikke kumulere sine kandidater, og stiller derfor med åpne lister der velgerne kan prioritere kandidatene selv.

Før 2015 brukte kirken preferansevalg, og ikke listevalg for å velge sine kandidater. Ved preferansevalg laget kirken en offisiell valgliste med alle kandidatene på, og så var det velgernes oppgave å prioritere kandidatene. Nominasjonslista er langt på vei en slik felles liste, men opprettelsen av Åpen folkekirke og Bønnelista gjør at medlemmer i disse organisasjonene står på egne lister, og fører at nominasjonslista i praksis består av kandidater som er kritiske til partidannelser og ønsker et lavere konfliktnivå i kirken.

I kirkemøtets sak 10/21 foreslo kirkerådet å endre valgordningen og avvikle nominasjonslista, men kirkemøtets flertall valgte å beholde ordningen med nominasjonsliste.[5]

OppgaverRediger

Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet på alt som kan vekke og nære det kristelige liv i menighetene. Som regionalt samordningsorgan skal rådet fremme samarbeid mellom de enkelte menighetsrådene og andre lokale arbeidsgrupper innen bispedømmet, men det kan ikke instruere menighetsmøter, menighetsråd eller kirkelige fellesråd. Bispedømmerådet tilsetter menighetsprester, fordeler statlige tilskudd til stillinger innen undervisning og diakoni, og utvikler planer for kirkens virksomhet innenfor bispedømmet m.m. Departementet har delegert mange og viktige forvaltningsoppgaver til bispedømmerådene.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger