Diakoni
Diakoni er et begrep som brukes innen den kristne kirken om dens arbeid med nestekjærlighet som perspektiv. Det er definert som «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet».[1]
Bibelsk forankring rediger
Det har vært vanlig å referere til Apostlenes gjerninger kapittel 6 for å finne bibelsk forankring for diakoni. Her fortelles det om den første kristne menighets fellesskap, som hadde alt sammen. I forbindelse med den daglige utdeling av mat, ble det en arbeidsdeling. De tolv apostlene kunne konsentrere seg om forkynnelsen etter at de hadde valgt Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia til å ivareta den spesielle tjenesten det var å hjelpe de som led nød. For øvrig finnes ordet diakon to ganger i den norske bibeloversettelsen fra 2011 (Rom. 16,1 og 1.Tim 3,12).
Praktisk gjennomføring rediger
Etter dette har det utviklet seg en egen tjeneste i kirken. De personer som har denne tjenesten, kalles diakoner. I Den katolske kirke er det en vigslet stilling som ikke kan innehas av kvinner, men i Den Norske Kirke har det vært lang tradisjon for at både menn og kvinner kan vigsles til stillingen.
I moderne sammenheng ble tjenesten etablert i Norge av diakonisse Cathinka Guldberg i 1868, da Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo ble etablert. Bergen Diakonissehjem ble startet i 1918. Diakonhjemmet i Oslo ble etablert i 1890. Alle institusjonene fokuserte på sykepleie. Etter hvert som staten bygget opp en offentlig omsorg for syke, har diakoniperspektivet utviklet andre oppgaver for å kunne tjene mennesker i vanskelige situasjoner.
Nærmere kirken rediger
Diakonibevegelsen i Norge sprang ut av lekmannsbevegelsen som vokste frem etter Hans Nielsen Hauge. Frittstående institusjoner ble etablert for å ivareta et diakonalt anliggende. Men selv om arbeidet skjedde innenfor en kirkelig forståelse, var de ikke underlagt kirkelig styre i Norge. Etter hvert som det offentlige apparat har blitt bygget ut for å ivareta mennesker som kommer i vanskelige situasjoner, har diakonien vært nødt til å tenke gjennom sin plass i Norge.
I 1987 vedtok Kirkemøtet Plan for diakoni i Den norske kirke. Denne ble revidert i 1997 og Kirkemøtet 2006 behandlet også denne saken. Denne planen flytter diakonalt arbeid inn i menighetene, det er ikke lenger en oppgave for eksterne institusjoner, men hvert menighetsråd utfordres til å finne diakonale oppgaver lokalt i sin egen sammenheng. Man tenker her ikke på sykepleierelaterte oppgaver, men oppgaver som det moderne samfunnet ikke ivaretar overfor sine borgere: Avhjelpe ensomhet, sorgarbeid, fellesskapsarbeid, forebygge og avhjelpe menneskelig nød. I vår tid er diakoni tenkt som noe alle medlemmer i en menighet skal kunne ivareta, det er ikke en oppgave for spesialister. Planen åpner derfor for at en rekke tiltak av ulik art kan defineres som diakoni. Kirkemøtet vedtok i 2007 en ny plan for Den norske kirke diakoni.
Et vesentlig perspektiv ved den nye planen er å unngå at diakonien skal være preget av at den sterke hjelper den svake, men understreke at diakonien handler om relasjoner der man gir og får begge veier. Vern om skaperverket er et nytt perspektiv i diakoniplanen fra 2007, sammenliknet med den tidligere diakoniplanen. Utdanning av diakoner i Norge (master i diakoni)[2] skjer blant annet i samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole og Det teologiske menighetsfakultet.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Plan for diakoni i Den norske kirke, 2007.
- ^ «Diakoni» Arkivert 27. september 2015 hos Wayback Machine., Det norske menighetsfakultetet