Bigamiloven

Bigamiloven eller Lex Nygaardsvold er begge kallenavn for en midlertidig endring i den norske ekteskapsloven under andre verdenskrig. Provisorisk anordning om forandring i lov av 31. mai 1918 nr. 2, om inngåelse og oppløsning av ekteskap, ble vedtatt av Johan Nygaardsvolds eksilregjering i London 15. april 1942. Anordningen åpnet for adgang til skilsmisse ved bevilling («administrativ beslutning») selv om bare den ene av ektefellene søkte om det,

• så lenge det forelå minst tre års adskillelse, og
• det på grunn av krigen eller andre særlige forhold ikke var mulig å få forbindelse med og informere den andre parten.

Den muliggjorde altså skilsmisse og gjengifte, men tillot ikke bigami.

Norge var det eneste av de krigførende landene som vedtok en slik lov, og biskop Eivind Berggrav uttalte at den var «den groveste krenkelse av ekteskapet vi har opplevd i lovs form».

Okkupasjonsstyret innførte en lignende endring av ekteskapsloven 1918 § 43 ved forordning 6. november 1940, og det ble i medhold av den forordningen innvilget rundt 140 skilsmissebevillinger uten at den andre parten fikk anledning til å uttale seg. Forordningen falt bort ved frigjøringen av Norge.

«Bigamiloven» vedtatt i London i 1942 - og ikke kunngjort på radio, slik at folk i Norge kunne fått kjennskap til den - førte til 70 skilsmisser, og vakte voldsom harme da den ble kjent utover høsten 1945. Først da fikk mange koner vite at mannen hadde skilt seg fra dem, kanskje så mye som tre år tidligere. «Er gift, har baby herover,» het det. «Jeg ville tusen ganger heller mottatt et dødsbudskap,» skrev «En ulykkelig sjømannshustru og mor» i Dagbladet i september 1945. «Krigsenken får sitt utbetalt, men har noen tenkt på oss som uten vår vilje er blitt skilt, at vi har en langt større sorg? Vi står på bar bakke.» I tillegg opplevde mange at eksmannen også fremmet krav om sin del av fellesboet.

Hele anordningen var basert på ett enkelttilfelle, der en sjømann hadde bedt om skilsmisse fra sin kone hjemme i Norge, fordi hun angivelig hadde NS-sympatier. En forlatt kvinne var så opprørt over loven at hun etter krigen skrev et brev til kong Haakon og selv leverte det på slottet. Hun fortalte om de forlatte konenes fortvilte situasjon, men fikk aldri svar; heller ikke fra statsminister Einar Gerhardsen som måtte vite at «bigami-enkene» som de ble kalt, stod uten forsørger og dermed var overlatt til forsorgen. Da hun ville ha ut av Trygve Lie hvilken hjelp «bigami-enker» kunne forvente, trakk han på skuldrene og viste til at «denne loven var jo bare en provisorisk anordning, den var ingen lov».

Høyres representant Ragnhild Varmbo tok opp forordningen i en interpellasjon i Stortinget, hvor saken ble behandlet 27. september 1945. Hun sa at den «ikke kan betegnes som annet enn en belønning av umoralen» - og hvorfor ble den ikke bekjentgjort over radio? Den eneste som prøvde å forsvare loven, var Nygaardsvold, som forsikret at den var kunngjort i Norsk Lovtidend som da utkom i London og var utilgjengelig i det okkuperte Norge. Han «tror den er begrunnet i forhold som hersket der over» (i England og USA), sa han spakt, og anklaget deretter Varmbo for å ta opp saken som ren valg-agitasjon.

Det var ikke først og fremst sjøfolk som benyttet seg av loven, men oftest nordmenn i administrative stillinger i Storbritannia, USA og Sverige.

Den provisoriske endringen av ekteskapsloven § 43 medførte ingen endring i betingelsene for når skilsmisse kunne innvilges. Endringen gjaldt behandlingsmåten av skilsmissesaker, og besto i at departementet kunne innvilge en skilsmissesøknad fra den ene ektefellen, når det på grunn av krig eller andre særlige forhold ikke var mulig å komme i forbindelse med den annen ektefelle.

Denne endringen gjeninnførte en ordning som gjaldt frem til 1937, da domstolsbehandling av skilsmissesaker ble den ordinære ordning og departementsbehandling krevde samtykke fra begge ektefellene. Frem til 1937 kunne departementet etter ekteskapsloven av 1918 § 44 i visse tilfelle innvilge skilsmisse etter begjæring fra kun en av partene.

Anordningen er trykket i blant annet Norsk lovtidend 1. og 2. avdeling («Londonutgaven») 1940–45 s. 143 med rettelse inntatt på side 161. Anordningen medførte en tilføyelse til ekteskapsloven 1918 § 43 tredje ledd (det som er nytt står etter semikolonet):

Skilsmissen skjer ved dom, medmindre ektefellene er enige om å overlate avgjörelsen til departementet; dette kan også treffe avgjörelse i saken når en av ektefellene söker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle.

Da ordningen ble kjent i Norge etter krigen, møtte den kritikk for å ta lite hensyn til forlatte kvinner som ikke fikk beskjed, og familier som mistet forsørgere. Den ble opphevet ved anordning 3. oktober 1945.

Flere nordmenn som oppholdt seg utenlands under andre verdenskrig, inngikk kjærlighetsforhold selv om de var gift fra før. «Bigamiloven» var en ordning der norske eksilmyndigheter innvilget skilsmisse uten at ektefellen i Norge ble varslet. Bildet viser en norsk matros sammen med en kvinne fra en småby i USA under en tilstelning i 1943.

Foto: Marjory Collins/Library of Congress, Washington, D.C.

Statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie i den norske eksilregjeringen i London under krigen. Foto: Ole Friele Backer, London 1944 Endringen i loven gjorde det mulig for nordmenn i Storbritannia, USA og Sverige å gifte seg på nytt uten å informere ektefellen i Norge. Skilsmissesøknader kunne innvilges av det norske justisdepartementet i London hvis ektefellene hadde bodd fra hverandre i minst tre år. Det skal ha blitt inngått mellom 60 og 70 slike giftermål i løpet av de to og et halvt årene ordningen varte. På grunn av manglende kontroll av papirer giftet også et ukjent antall nordmenn seg på nytt i utlandet, uten å ha fått skilsmisse først.

Referanser

Autoritetsdata