Bibliotekvitenskap
Bibliotekvitenskap (engelsk: library science), også kalt bibliotek- og informasjonsvitenskap, er et tverrfaglig fag, utdanning og forskningsfelt som omfatter kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteraturvitenskap- og historie og litteratur- og kulturformidling. Mange, men ikke alle, bibliotekarer har utdanning i bibliotekvitenskap. Faget er også det teoretiske grunnlaget for organiseringen og utviklingen av bibliotekene. En person med høyere utdanning i bibliotekvitenskap eller som arbeider som forsker i feltet kan også omtales som bibliotekviter[1] (engelsk: library scientist) for å vektlegge den teoretiske kompetansen innen bibliotekvitenskap, og skille fra det praktiske yrket bibliotekar. Skillene er likevel ikke skarpe, og tittelen bibliotekar kan også brukes om personer som arbeider med bibliotekvitenskapelig utviklingsarbeid.
Oversikt over faget rediger
Biblioteker og praksisen knyttet til organisering av dem kan spores tilbake til oldtidens Mesopotamia der arkeologer har gravd fram flere biblioteker bestående av leirtavler med kileskrift. Det eldste biblioteket man vet om er biblioteket ved Ebla som var i drift mellom 2600 f.Kr.–2300 f.Kr.[2] Oldtidens kanskje mest berømte bibliotek var den nyassyriske kongen Ashurbanipals bibliotek.
Historisk handler faget om organisering av dokumenter på en måte som gjør dem lette å gjenfinne. Når en dokumentsamling vokser i størrelse vokser også behovet for å systematisere samlingen. Dette gjøres ofte ved å klassifisere dokumentene etter tematisk innhold slik at dokumenter av lignende tema er nært hverandre i den fysiske samlingen. Opprinnelig var også arkivvitenskap en del av bibliotekvitenskap, men ble senere utskilt som eget fag.[3]
Den første skolen i bibliotekvitenskap i USA ble stiftet av Melvil Dewey (en) (1851–1931) ved Columbia University i 1887.[4]
I Norge tilbys utdanning og studier i bibliotekvitenskap ved flere utdanningsinstitusjoner. Oslomet – storbyuniversitetet tilbyr per 2019 bibliotek- og informasjonsvitenskap som årsstudium, bachelor, master og på doktorgradsnivå.[5] Ved Oslomet – storbyuniversitetet er utdanningen underlagt Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag (ABI), som er en del av universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet (SAM). Universitetet i Agder tilbyr bachelorprogram i skolebibliotekkunnskap. Universitetet i Tromsø tilbyr bachelor- og masterprogram i medie- og dokumentasjonsvitenskap samt årsstudium i bibliotek- og dokumentasjonsvitenskap. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) tilbyr flere informasjonsvitenskapelige emner, blant annet informasjonsgjenfinning. Tidligere ble denne utdanningen drevet av Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, til denne høgskolen i 1994 ble fusjonert med daværende Høgskolen i Oslo.
Historie rediger
Melwil Dewey lanserte i 1876 et klassifikasjonssystem for dokumenter som har fått stor utbredelse, spesielt i den vestlige verden.[6] Deweys desimalklassifikasjon (DDK) er standard skjema for klassifikasjon i de aller fleste norske folke- og fagbiblioteker, med unntak av noen fagbiblioteker og spesielle samlinger der alternative klassifikasjonssystem er mer hensiktsfullt. DDK er basert på en inndeling av emner i ti overordnede kategorier som spesifiseres i et tallsystem der man bruker tre tall til å angi dokumentets emne. Dette tresifrede tallet kalles en notasjon, og hvis dokumentet krever ytterligere beskrivelse kan det legges til flere tall som suffikser til emnet er tilstrekkelig beskrevet.[7]
Dette klassifikasjonssystemet viste seg å være anvendelig og overførbart til mange samlinger og det er også grunnen til dens store utbredelse. I Norge ble denne metoden for å klassifisere en samling introdusert av Haakon Nyhuus som hadde fått sin bibliotekarutdanning i USA. DDK ble i sin tid laget av Dewey på biblioteket han selv jobbet på, og klassifikasjonssystemet bærer preg av det også i dag. DDK reflekterer i stor grad hvilke emner og fag som var etablerte og godt representerte i den samlingen den baserte seg på. Eldre fag eller vitenskaper har en uforholdsmessig stor plass i dette systemet i motsetning til nye fag og vitenskaper som da DDK ble lansert ikke engang eksisterte. Som eksempel har emnet etikk nummerspekteret mellom 170-179, mens emnet informatikk, et utpreget moderne fag kun har nummerspekteret mellom 000-001. Tilsvarende kan sies om religionsfag, der kristendommen har nummerrekkevidden fra 200-290, men der alle andre religioner er blitt klemt inn mellom 290-299. DDK er derfor blitt kritisert for å være eurosentrisk og umoderne
Belgiske Paul Otlet og Henri La Fontaine publiserte på slutten av 1800-tallet sitt eget klassifikasjonssystem kalt universell desimalklassifikasjon (UDK). Dette systemet er grunnlagt på den samme overordnede inndelingen som Deweys desimalklassifikasjon, men regnes som et mer moderne og tilpasningsdyktig klassifikasjonssystem. I bibliotekfaglige termer regnes UDK for å være et analytisk-syntetisk og fasettert klassifikasjonssystem.
Referanser rediger
- ^ Slaatta, Tore (2016). «Akademisk publisering i endring». Norsk medietidsskrift. 23 (2). doi:10.18261/issn.0805-9535-2016-02-05.
- ^ Aud Gjersdal, Torill Redse og Tone Eli Moseid. «Bibliotek». Store norske leksikon. Besøkt 1. august 2019.
- ^ Harris, Michael H. (1995). History of Libraries in the Western World. 4. utg. Lanham, Maryland 3. Scarecrow. «The distinction between a library and an archive is relatively modern».
- ^ «Dewey® Services - resources». www.oclc.org (engelsk). Online Computer Library Center (OCLC). 11. juli 2019. Besøkt 1. august 2019. «The Dewey Decimal Classification (DDC) system is the world’s most widely used way to organize library collections. The DDC constantly updates to enable better discovery across any topic in multiple languages. Because the DDC is easy to use, you can increase the visibility of your materials quickly and efficiently.»
- ^ storbyuniversitetet, OsloMet-. «Studieoversikt - Fagområde Arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag». www.oslomet.no (norsk). Besøkt 1. august 2019.
- ^ Dewey services, OCLC
- ^ https://www.oclc.org/en/dewey/webdewey.html.