B.F. Skinner

B.F. Skinner
B.F. Skinner at Harvard circa 1950.jpg
FødtBurrhus Frederic Skinner
20. mars 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Susquehanna DepotRediger på Wikidata
Død18. august 1990[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
CambridgeRediger på Wikidata
Gravlagt Mount Auburn CemeteryRediger på Wikidata
Barn Julie VargasRediger på Wikidata
Utdannet ved Harvard University (–1931), Hamilton College (–1926)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Psykolog, filosof, oppfinner, etolog, selvbiograf, universitetslærer, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and Sciences, American Philosophical Society, National Academy of Sciences (1950–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Guggenheim-stipendet, Howard Crosby Warren Medal (1942), Årets humanist (1972), APA Award for Distinguished Scientific Contributions to Psychology (1958), National Medal of Science (1968), E. L. Thorndike Award (1966), Career Contribution Award (1972), Gold Medal Award (1971), William James Fellow Award (1989), APA Award for Lifetime Contributions to Psychology (1990), æresdoktor ved Keio-universitetet, Fellow of the Committee for Skeptical InquiryRediger på Wikidata
InstitusjonerHarvard University
University of Minnesota
FagfeltPsykologi
Doktorgrads-
studenter
William K. Estes
Signatur
B.F. Skinners signatur

Burrhus Frederic Skinner (født 20. mars 1904, død 18. august 1990) var en amerikansk psykolog og (skjønnlitterær) forfatter. Han var en pionér innen eksperimentell psykologi og radikal behaviorisme.[5]

BiografiRediger

Skinner ble født i Susquehanna, Pennsylvania. Han tok en bachelorgrad i engelsk litteratur i 1926 ved Hamilton College i New York. Etter utdannelsen forsøkte han seg som forfatter, uten særlig hell. I denne perioden, som Skinner senere kalte «det mørke året», kom han tilfeldigvis over Bertrand Russells bok Philosophy, hvor Russell omtaler den behavioristiske filosofien til psykologen John B. Watson. Samtidig hadde Skinner begynt å interessere seg for handlingene til mennesker rundt ham, og hans litterære korthistorier hadde fått en «psykologisk» vinkling. Han bestemte seg for å oppgi forfattergjerningen og søkte opptak i psykologi ved Harvard universitet (som på den tiden ble ansett for å være ledende innen feltet).

Skinner fikk sin PhD fra Harvard i 1931 og fortsatte som forsker der inntil 1936. Han underviste så ved University of Minnesota i Minneapolis og senere ved Indiana University før han returnerte til Harvard som professor i 1948. Han forble der resten av karrieren.

Skinner mottok en rekke utmerkelser i løpet av sin livstid. I 1968 fikk han «National Medal of Science» av president Lyndon B. Johnson. Tre år senere mottok han Gold Medal av den Amerikanske psykologforeningen og i 1972 ble han utnevnt til Årets humanist av den Amerikanske humanistorganisasjonen. Bare åtte dager før sin død i 1990 ble han hedret for «Outstanding Lifetime Contribution to Psychology» av den amerikanske psykologforeningen.

Radikal behaviorismeRediger

Skinner var hovedsakelig ansvarlig for utviklingen av vitenskapsfilosofien radikal behaviorisme og for den videre utviklingen av anvendt atferdsanalyse, en gren av psykologien som søker å utvikle en forklaringsmodell for atferd basert på prinsippene om læring.

Operant betingingRediger

Skinners kanskje viktigste bidrag var studiene av forming (shaping) av atferd ved positiv og negativ forsterkning og demonstrerte operant betinging, en annen form for læring enn klassisk betinging. Skinner argumenterte for at atferdsanalysen hører bedre hjemme i biologien enn i psykologien.[6]

Skinner advarte sterkt mot bruk av straff. Han hevdet at straff var en lite egnet prosedyre for atferdsendring, som medførte kortvarige endringer i atferd og som oftest resulterte i at subjektet forsøkte å unnslippe den straffende stimulus i stedet for å slutte med den straffende atferden. Et veldig enkelt eksempel på dette er hvordan fengsling (som aversiv stimulus) ikke er effektiv i å fjerne kriminelle handlinger. Hvis fengsling medførte effektiv atferdsendring, ville det ikke finnes kriminalitet, siden risikoen for fengsling på grunn av kriminell atferd er velkjent. Allikevel utfører individer kriminelle handlinger, men forsøker å skjule dem for å unngå å bli oppdaget og deretter straffet. Den straffende «stimulus» fjerner ikke kriminell atferd. Forsterkning, både positiv og negativ (den siste forveksles ofte med straff) viser seg å være mer effektiv for (relativt) varig atferdsendring.

I Norge er mange tilhengere av Skinners radikale behaviorisme organisert i Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO), som er en av de større i det internasjonale nettverket av slike foreninger.

Overtro hos duerRediger

Et av Skinners mest kjente eksperiment var dannelsen av det han kalte overtro hos duer. Skinner plasserte sultne duer i et bur med en mekanisme som automatisk leverte mat på tidsbasert intervall uavhengig av atferd. Den tilfeldige handlingen hver fugl viste da maten kom ble forsterket, og fuglene fortsatte å vise den samme atferden:

 One bird was conditioned to turn anti-clockwise about the cage, making two or three turns between reinforcements. Another repeatedly thrust its head into one of the upper corners of the cage. A third developed a 'tossing' response, as if placing its head beneath an invisible bar and lifting it repeatedly. Two birds developed a pendulum motion of the head and body, in which the head was extended forward and swung from right to left with a sharp movement followed by a somewhat slower return 
– ("'Superstition' in the Pigeon", B.F. Skinner, Journal of Experimental Psychology #38, 1947 [1])

Skinners tolkning er senere blitt motsagt blant annet av Staddon og Simmelhag[7] og Killeen, 1978[8]): De atferdsformene Skinner observerte er artsspesifikke atferdsformer duer viser i relasjon til matpresentasjon (Staddon). Antakelsen onm at duer «mistolker» hendelser som inntreffer i tilfeldig relasjon til atferd som kausale er også eksperimentelt tilbakevist (Killeen). Williams og Williams viste i tillegg at når mat presenteres med jevne intervaller vil duers responser betinges, men da primært ved klassisk (og ikke operant) betinging.[trenger referanse]

KontroversRediger

Psykologen og forfatteren Lauren Slater, som skrev boken Opening Skinner's Box i 2004, omtalte påstander om at Deborah saksøkte sin far for mishandling og senere tok livet av seg da hun tapte saken. Boken forteller videre at sannheten er en ganske annen. Minst én anmelder misforstod dette og gjentok påstandene uten å korrigere dem. Etter dette stod Deborah Skinner frem for offentlig å benekte ryktene. Hun kritiserte Slaters bok for å gjenta påstandene, og kalte det ondskapsfullt og sårende.[9]

Forfatterskap i utvalgRediger

Utvalgte artikler av Skinner

LitteraturRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, B.F. Skinner, biography/B-F-Skinner
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11924970w
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Burrhus Frederic Skinner, skinner-b-f-burrhus-frederic
  5. ^ B. F. Skinner, About Behaviorism. 1974.
  6. ^ Science and human behavior
  7. ^ Staddon og Simmelhag, 1971
  8. ^ Killeen, P. R. (1978). Superstition: A matter of bias, not detectability. Science, 199 , 88 - 90
  9. ^ I was not a lab rat» i Guardian Unlimited fredag 12. mars 2004

Eksterne lenkerRediger