Atferdsanalyse er en tilnærming til å forstå atferd og atferdsendring ut fra læringsbetingelser, spesielt operant betinging. Anvendt atferdsanalyse[1] viser til bruk av denne tankemåten i terapeutisk sammenheng.

En atferdsanalytisk tilnærming antar at atferd - normal og avvikende - i prinsippet kan forstås ved å analysere betingelsene atferden er opprettholdt av. Slike analyser tar utgangspunkt i situasjonen der atferden inntreffer, hva personen gjør, og hvilke konsekvenser denne atferden har. Eksempelvis kan man ta for seg et vanlig problem som utsettelsesatferd (prokrastinering), og analysere betingelser som kan antas å opprettholde denne uvanen: Under hvilke betingelser utsetter jeg? Hva gjør jeg når jeg utsetter? Hva er typisk konsekvens av denne atferden? Hvis en slik analyse viser at jeg typisk utsetter når jeg jobber med noe vanskelig, og utsettelsen består i å se på TV i stedet, og at jeg velger et artig TV-program, er det lett å forstå hvorfor utsettelse inntreffer.

De tre spørsmålene i denne analysen angår situasjonen (når og hvor?), atferd (hva?), og typisk konsekvens. Dette benevnes tretermkontingensen, som er en grunnleggende analyse-enhet i atferdsanalyse.Vanlige begreper i atferdsanalyse er ellers

  • SD: Diskriminativ stimulus, foranledning for en respons
  • R: Respons; Den atferd individet viser i en bestemt situasjon
  • SR: Forsterkende stimulus, den konsekvens som øker sannsynligheten for at atferden gjentas
  • Forsterkningsbetingelser, samvirke mellom de tre foran nevnte over tid
  • Forming (engelsk, "shaping"), det at forsterkningsbetingelser endrer en respons kvalitativt - den inntreffer på en annen måte enn før på grunn av de konsekvensene den har hatt
  • Forsterkning (engelsk, "reinforcement"), det at forsterkningsbetingelser endrer en atferd kvantitativt - den inntreffer hyppigere enn før på grunn av de konsekvense den har hatt

Referanser

rediger
  1. ^ Eikeseth, S. & Svartdal, F.(2010). Anvendt atferdsanalyse: Teori og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.