Wikipedia

Asurbanipal

Asurbanipal (akkadisk: Aššur-bāni-apli; arameisk: "ܐܵܫܘܿܪ ܒܵܢܝܼ ܐܵܦܠܝܼ"‎; «Assur er skaperen av en arving»;[1] født 685 f.Kr., død ca. 627 f.Kr.) [2] var en assyrisk konge, sønn av Asarhaddon, og den siste sterke konge av det nyassyriske rike. Han styrte i tiden 668 f.Kr. – ca. 627 f.Kr.[2]

Asurbanipal
Konge av Assyria
Asurbanipal som yppersteprest. British Museum
Født685 f.Kr.
Ninive
Dødca. 627 f.Kr.
Ninive
BeskjeftigelseMonark, boksamler Rediger på Wikidata
Embete
  • Overhode i Assyria (668 f.Kr. – 626 f.Kr.)
  • hersker av Assyria Rediger på Wikidata
EktefelleLibbāli-šarrat
FarAsarhaddon
MorEšar-ḫamat
SøskenShamash-shum-ukin
Serua-eterat
BarnAsuretelillani
NasjonalitetAssyria
Annet navnAkkadisk: Aššur-bāni-apli
Gresk: Sardanapalos
Latin: Sardanapalus
Regjeringstid668 – ca. 627 f.Kr.
Asurbanipal på Commons

Skjønt han var populær blant sine egne undersåtter, var han også kjent for en usedvanlig brutalitet og grusomhet mot sine motstandere. Noen avbildninger viser hvordan han setter en hundekjede gjennom en nedkjempet konges kjeve og så lar ham leve i en hundekennel.[3]

Asurbanipal er berømt for å ha opprettet et bibliotek bestående av en betydelig samling av eldre kileskriftdokumenter i sitt kongelige palass i Ninive. Denne samlingen, kjent som «Ashurbanipals bibliotek», befinner i dag i British Museum i London.

I Bibelen er han omtalt som Asenappar.[4] Den romerske historikeren Junianus Justinus identifiserte Asurbanipal feilaktig med babylonske Sardanapalus.[5]

Tidlig liv rediger

 
Asurbanipals fest.

Asurbanipals far, Asarhaddon, den yngste sønnen av Sankerib, ble tronarving da kronprinsen, Assur-nadin-shumi, ble avsatt av rebeller fra sin posisjon som vasall for Babylon. Asarhaddon var ikke sønn av Sankeribs dronning, Tashmetum-sharrat, men av en vestsemittisk/arameisk «palasskvinne», Zakutu den rene, også kjent ved sitt fødenavn Naqi'a. Den eneste dronning som er kjent for Asarhaddon var Assur-hamat, som døde i 672 f.Kr.

Asurbanipal vokste opp i et lite palass kalt for bit reduti («arverekkefølgens hus»), bygd av hans bestefar Sankerib da han var en kronprins i den nordlige kvadrant av Nineve.[6] I 694 f.Kr. hadde Sankerib fullført «Palasset uten rivaler» i det sørvestlige hjørnet av akropolis og revet det meste av de gamle strukturene. Det førstnevnte palasset ble boligen til Asarhaddon, kronprinsen. I dette huset ble Sankerib myrdet av Asurbanipals onkler som bare kan identifiseres gjennom den bibelske fortellingen som Adrammelek og Sareser.[7] På grunn av denne konspirasjonen ble Asarhaddon konge i 680 f.Kr. Han fortsatte med å bygge om sin bolig bit masharti («våpenhuset» eller «arsenalet»). Bit reduti («arverekkefølgens hus») ble etterlatt til Asurbanipals mor og de yngre barn, blant annet Asurbanipal.

Navnene på fem brødre og en søster er kjente.[6] Sin-iddin-apli, den forventede kronprinsen, døde før 672 f.Kr. Ettersom det ikke var forventet at Asurbanipal skulle bli konge ble han opplært i lærde emner foruten de vante kunnskapene i ridning, jakt, kjøre hestestridsvogn, våpenopplæring, håndverk og kongelig dekorum (sømmelighet). I en unik selvbiografisk utsagn har Asurbanipal spesifisert sin ungdommelig lærling til også å omfatte spådom i olje, matematikk, og ikke minst å lese og skrive. I henhold til legenden, som kan være riktig, var Asurbanipal den eneste assyriske konge som lærte å lese og skrive.

Etterfølgelse på tronen rediger

 
Asurbanipal på jakt til hest.

I 672 f.Kr., da hans dronning døde, reorganiserte Asarhaddon arverekkefølgen til tronen etter tilskyndelse fra sin mor. Han benyttet seg av anledningen da medernes høvdinger underkastet seg til å gjøre utkast til «Vasallavtalen».[8] Høvdingene sverget til at om Asarhaddon døde mens hans sønner fortsatt var mindreårige, skulle de og deres barn være garantert å etterfølge Asurbanipal som konge av Assyria og Shamasj-shum-ukin som konge av Babylon, selv om Asurbanipal var den yngste av de to. Før dette var hans eldre bror Sin-iddin-apli førstevalget til tronen, men han døde det samme året. En monumental stele satt opp to år senere i en nordvestlig provins portretterte Asarhaddon i et relieff og med en sønn på hver side av seg. Disse portrettene, den tidligste som er datert for Asurbanipal og hans bror, viste begge med skjegg som antydet at de var voksne.

Prinsene fullførte sine ulike utdannelser deretter. Bevarte brev fra Shamasj-shum-ukin til hans far ga rapport om situasjonen i Babylon; Asurbanipal i sitt hjem fikk brev som kronprins. Situasjonen ble umiddelbart kritisk i 669 f.Kr. da Asarhaddon døde brått under et felttog sørvestover for å invadere Egypt.[6] Asurbanipal tok ikke imot kongeverdigheten for Assyria før senere det samme året. Hans bestemor Zakutu krevde at alle støttet hans ubestridte krav på tronen og fra nå av rapporterte alle former for forræderi direkte til ham og seg selv. Det viser hvor innflytelsesrik den gamle kvinnen var i begynnelsen av Asurbanipals styre. De offisielle kroningsseremoniene ble utført den andre måneden av det nye året, og innenfor det samme året, 668 f.Kr. innsatte Asurbanipal sin bror som konge av Babylon. Overgangen til det nye kongen skjedde uten åpenbare gnisninger og brødrenes fellesmonarki begynte. Tekster beskriver deres forhold som om de var tvillinger. Det var imidlertid klart at Asurbanipal, som konge av Assyria, som hans forfedre før ham, også ble kalt for «universets konge», hvilket innebar at de mente de hersket over eller hadde rett til å herske over den verden som de kjente til. De som ikke anerkjente denne retten måtte bli nedkjempet.

Militære prestasjoner rediger

 
Detalj fra et steinmonument med Ashurbanipal II som kurvbærer, 668-655 f.Kr. Fra tempelet til Nabu ved Borsippa, Irak, nå i British Museum

Selv om han var en populær konge blant sine egne undersåtter, var Asurbanipal også kjent for sine umåtelige grusomme handlinger overfor sine fiender. I Assyria ble det ikke sett på som en motsetning. Tvert imot ble det skrytt åpenlyst av det som en del av hans propaganda. En del bilder viser ham hvor han setter en hundekjetting gjennom kjeven på en beseiret konge og deretter lar ham leve i en hundegård.[9] Mange av bildene fra perioden synes å framvise åpenbar glede over hans brutalitet.

Asurbanipal arvet fra Asarhaddon ikke bare tronen, men også den pågående krigen mot Egypt og Kusj/Nubia. Asarhaddon hadde sendt en hær mot dem i 667 f.Kr. som beseiret Taharqa, den nubiske farao av Egypt, i nærheten av Memfis mens Asurbanipal hadde vært i hovedstaden i Ninive. På den samme tiden hadde de egyptiske vasallene gjort opprør og ble deretter nedkjempet. Alle de beseirede egyptiske lederne, unntatt en, ble deportert til Ninive. Kun Necho I, den innfødte egyptiske prinsen av Sais, klarte å overbevise assyrerne om sin lojalitet og ble sendt tilbake for å bli en assyrisk klientkonge av Egypt en gang rundt 670 f.Kr. Etter at tidligere farao Taharqa var død i 664 f.Kr., invaderte Tantamani, Taharqas nevø og etterfølger, Øvre Egypt og gjorde Teben til sin hovedstad. I 664 f.Kr. beseiret Tantamani de andre egyptiske fyrster i Memfis, og det er mulig at Necho I døde i dette slaget.[10]

Asurbanipal sendte en ny hær og beseiret på nytt nubierne, og sendte Tantamani tilbake til Nubia hvor han siden ble værende. Assyrerne plyndret Memfis og tok med seg mye krigsbytte tilbake. Hvordan det assyriske dominansen i Egypt ble avsluttet er ikke klart, men Nechos sønn Psammetik I, som assyrerne kalte for Nabu-šēzibani, klarte å skaffe seg uavhengighet samtidig som han beholdt en form for vennskapelig forhold til Assyria. En interessant assyrisk inskripsjon forteller at den lydiske kong Gyges mottok drømmer fra den assyriske guden Assur som fortalte at om han underkastet seg Asurbanipal ville han overvinne sine fiender. Etter at han sendte sine folk for meddele sin underkastelse for den assyriske kongen, klarte han å beseire kimmerierne, men da han støttet opprøret til en av de egyptiske rebellene i sin land ble han selv overvunnet av Kilikia.[11]

Alt synes nå sikkert. Assyria beholdt kontrollen og hadde underkastet Media, Persia, Aramea, Fønikia, Israel, Judea, Anatolia, nordlige Arabia, nyhettittene og Kypros med få problemer under Asurbanipals styre. Urartu ble beseiret og undertrykket, og nubierne hadde blitt forvist fra Egypt og en vennligsinnet klientkonge på den egyptiske tronen. Samtidig fungerte også fellesmonarkiet i Mesopotamia og det var tilsynelatende ingen problemer mellom Babylon og den assyriske kongen.

Som et tegn på sin gode vilje sendte Asurbanipal en statue av guddommen Marduk til sin bror.[12] Shamsj-shuma-ukins makt var begrenset. Han utførte babylonske ritualer, men de offisielle byggeprosjektene ble fortsatt utført av hans yngre bror. I løpet av hans første år var Elam fortsatt i fred som det var under hans far. Asurbanipal hevdet faktisk at han sendte matforsyninger i en periode med sult. Rundt 664 f.Kr. endret imidlertid situasjonen og Urtaku, kongen av Elam, angrep overraskende Babylonia. Assyria drøyde med å sende støtte til Babylon, og grunnen kan ha vært todelt: enten beroligende beskjeder fra sendebudene fra Elam, eller at Asurbanipal rett og slett ikke var tilstede på denne tiden. Elamittene trakk seg tilbake før assyriske soldater ankom, og det samme året døde Urtaku. Han ble etterfulgt av Teumman (Tempti-Khumma-In-Shushinak) som ikke var Urtakus lovmessige arving. Av den grunn flyktet mange elamittiske prinser til Asurbanipals hoff, inkludert Urtakus eldste sønn Humban-nikasj. I 658/657 f.Kr. kom det til sammenstøt mellom de to rikene på nytt. Grunnen for dette var den forræderske provinsen Gambulu som i 664 f.Kr. hadde gått imot assyrerne. Asurbanipal besluttet til sist å straffe dem for dette. På den annen side så Teumman sin autoritet truet av de elamittiske prinsene ved det assyriske hoffet og krevde dem utlevert. Da den assyriske hæren invaderte Elam møtte de dem ved elven Ulaya i slaget ved Ulai i 652 f.Kr.[13]

Elam ble avgjørende beseiret i slaget hvor Teumman i henhold til assyriske relieffer begikk selvmord.[14] Asurbanipal innsatte Humban-nikasj som konge av Madaktu, og en annen prins, Tammaritu, som konge av byen Hidalu. Elam ble betraktet som en vasallstat av Assyria og tributt ble krevd. Med det elamittiske problemet løst, kunne assyrerne endelig straffe Gumbulu og erobre dets hovedstad. Deretter marsjerte den seierrike hæren hjem med Teummans hode. I Ninive, hvor de elamittiske ambassadørene så hodet, mistet de kontrollen; en av dem rev av seg skjegget og en annen begikk selvmord, men det var ikke nok. Som en ytterligere ydmykelse ble hodet til den døde elamittiske kongen satt på stake ved Ninives port. Teummans død og avkappede hode ble avbildet tallrike ganger i relieffene i Asurbanipals palass.[15]

Forholdet til broren i Babylon endret seg og det oppsto friksjoner. I 652 f.Kr. gjorde Babylon opprør. Denne gangen var byen ikke alene, men hadde alliert seg med assyriske kaldeiske stammer, dets sørlige regioner, kongene i «Gutium», Amurru, og Malluha, og selv Elam. I henhold til en senere arameisk fortelling på Papyrus 63 erklærte Shamasj-shum-ukin formelt krig mot Asurbanipal i et brev hvor han hevdet at hans bror var bare guvernør av Ninive og således hans undersått. Igjen tok det lang tid før assyrerne svarte, men denne gangen var årsaken at varslene ikke var gode. Det er ikke sikkert hvordan opprøret påvirket de assyriske kjerneområdene, men en del uro i del byer indikerte at det var problemer.[16] Da Babylon til sist angrep, var assyrernes hær langt mektigere. Borgerkrigen forhindret ytterligere militær støtte, og i 648 f.Kr. ble Borsippa og Babylon beleiret. Uten støtte var situasjonen håpløs for Babylon, og etter to år ga Shamasj-shum-ukin opp ved å brenne seg selv inne i palasset rett før byen overga seg. Denne gangen ble Babylon ikke ødelagt, som under Sankerib, men opprørerne ble blodig massakrert i henhold til kongens inskripsjoner. Asurbanipal lot byen beholde en form for uavhengighet, men den ble mer formalisert enn tidligere. Den neste kongen av Babylon, Kandalanu, har ikke fått noen offisiell inskripsjon etter seg. Antagelig var hans funksjon kun rituelt.[17]

Kunst og kultur rediger

Asurbanipal var åpenbart stolt av sin utdannelse innenfor skrivekunsten. Han forsikret høytidelig i utsagnet at: «Jeg, Asurbanipal, innenfor [palasset], tok vare på [forsto] visdommen til Nebo [lærdommens gud], Hele skrivekunsten... av alle slag, jeg gjorde meg til mester av dem alle... Jeg leste kyndige tavler fra Sumer, og det mørke akkadiske språket som er vanskelig å bruke riktig; jeg tok glede av å lese steintavler med innskrifter fra før oversvømmelsen.» [18][19] Han hevdet også å ikke bare lese den vanskelige kileskriften, men også skrive den: «Den beste av skriverkunsten, slike verker som ingen av kongene før meg har noen gang lært, botemidler fra toppen av hodet til tåneglene, ikkekanoniske seksjoner, kloke lærdommer, hva enn som tilhører den medisinske mesterskapet til [gudene] Ninurta og Gula, jeg skrev på tavler, sjekket og sammenlignet, og lagret innenfor mitt palass for nøye gjennomgang og lesning.» [20]

Vi vet ikke hvor mange assyriske konger som kunne lese og skrive, men i henhold til Asurbanipal var det ikke mange, ingen andre enn ham selv. Han leste gamle skrifter fra tiden før syndfloden, og løste matematiske problemer. Å lese og skrive kileskrift krevde lang utdannelse for å beherske. Det var en kunnskap kun for de få som tilhørte eliten. I løpet av sitt kongedømme samlet Asurbanipal kileskrifter fra hele Mesopotamia, og særlig Babylonia, til sitt bibliotek i Ninive.[21] Han skrev til alle hjørner av sitt rike med instruksjoner om å samle alle tilgjengelige kileskriftplater og sende dem til ham i Ninive. Det finnes blant annet et av disse skrivene som gikk til guvernøren av Borsippa, ikke langt fra Babylon: «...du skal ta ut alle tavlene som er i husene og de som er lagret i Ezida [hovedtempelet for Borsippas bygud Nabu].» [20] Han var opptatt også å få tatt kopier av hver eneste viktige tekst innenfor den mesopotamiske kanon. I instruksjonene listet han bønner, besvergelser og andre tekster, identifisert som var vanlig på den tiden, med deres første ord: «Ritualer, bønner, steininskripsjoner og hva enn som er nyttig for kongedømmet, slikt som soningstekster for byer for å avlede det onde øye i tider med panikk, og hva enn annet som det er behov for i palasset, alt som er tilgjengelig, og også sjeldne tavler som det ikke finnes kopier av i Assyria...» [20]

Ashurbanipals bibliotek i Ninive er kanskje den rikeste oppdagelsen fra oldtidens Levanten. Det har blitt avdekket over 30 000 leirtavler i hans bibliotek,[22] bestående av rikdommen av mesopotamisk litteratur innenfor religiøse og administrative tekster. Blant funnene er Enuma Elish, også kjent som eposet om skapelsen [23] (utgitt på norsk, med andre tilsvarende tekster i 2000, I begynnelsen), som avbilder den tradisjonelle babylonske oppfatningen av skapelsen hvor guden Marduk dreper Tiamat, personfiseringen av saltvannet, og skaper verden fra hennes legeme. I denne særskilte versjonen er menneskene skapt fra blodet til en opprørsk gud, Kingu, for at de skal kunne arbeide og slave for gudene. Også funnet i Ninive var eposet om Gilgamesj [24] som er en uimotståelig fortelling om helten og hans venn Enkidu som drar ut for å drepe demonen Humbaba. Gudene straffet paret for deres arroganse ved å la Enkidu dø av sykdom. Etter Enkidus død oppsøker Gilgamesj en overlevende fra syndfloden, Utnapisjti («han som redder liv») for å finne ut hemmeligheten med udødelighet.

 
Asurbanipals vakter.

I biblioteket er det også funnet salmer og bønner, medisinske, matematiske, rituelle, og astrologiske tekster sammen med alle former for administrative dokumenter, brev og kontrakter. Oppdagelsen av disse tavlene på midten av 1800-tallet av Hormuzd Raasam viste den moderne verden de første detaljerte glimtene fra språket og litteraturen til oldtidens Mesopotamia.

Asurbanipal hadde en fascinasjon for fortiden, og i løpet av hans 42 år lange styre styrte han samlingen og kopierte eldre tekster for sitt bibliotek. Årsaken var at akkadisk språk var havnet i skyggen av arameisk, og kunnskapen i kileskrift var begynt å svinne hen til fordel for alfabetisk skriftspråk. Relieffavbildninger viser to skrivere sittende ved siden av hverandre, den ene risset i leirplater, og den andre skrev på papyrusdokumenter, antagelig viste at assyrerne for lengst var blitt tospråklige. Endringen i språk og skriftspråk betydde en slutt for fortsettelsen av den rike fortidsarven.[25] Det synes som om assyrerne så for seg at kunnskapen om Sumers og Mesopotamias fortid kunne forsvinne helt og holdent. De første tegn på denne frykten om at fortidens begivenheter kunne gå tapt var nettopp etableringen av Asurbanipals bibliotek. Det er så langt som vi vet det eneste eksempelet på et omfattende bibliotek i moderne forstand som ble etablert i Mesopotamia, grunnlagt særskilt for å bevare fortidsarven. Kongens egen opptatthet av å bevare kileskriftarven, slik at den kunne bli lest av framtiden, er beviselig i form av en kolofon på mange av tavlene som er funnet: «For fortidens dagers skyld».[26]

Bortsett fra de mange andre myteiske tekster som er funnet i Ninive, er også en stor samling av tekster bestående av varsler har blitt avdekket og tolket. Marc Van de Mieroop har påpekt at Enuma Anu Enlil var en populær tekst blant assyrerne: «Den inneholdt varsler som angikk månen, dens synbarhet, formørkelser og samsvar med planter og fiksstjerner, solen, dens korona, flekker, og formørkelser, været, da særlig lyn, torden og skyer, og planetene og deres synbarhet, framtoning, og stasjonering.» [27]

Andre sjangre som ble funnet ved utgravninger omfattet standardiserte lister som ble benyttet av skrivere og lærde, ordlister, tospråklige ordlister, lister med tegn og synonymer, lister for medisinske diagnoser, astronomiske og astrologiske tekster. Skrivernes egne lister har også vært nyttige i tolkningen av kileskriften. Alle disse tekstene har kastet lys over en del av de religiøse forestillingene i mesopotamisk og assyrisk tro, men biblioteket kan også bli tolket som en manifestasjon på verdien, som nevnt over, som Asurbanipal ga om å bevare mesopotamisk litteratur og kultur.

British Museum i London har en framragende utstilling av utskjæringer fra nordpalasset til Asurbanipal, også utgravd fra Ninive, som viser kongen på løvejakt. I Assyria var løvejakt en særegen kongelig fritidssyssel, og avbildningene ble sett på som symboler på kongens styrke og dermed hans mulighet og evne til å beskytte nasjonen.[28] Relieffet som kalles for «Hageselskapet» viser kongen og hans dronning som holder en bankett som feirer den assyriske triumfen over Tuemman i krigen mot Elam. De fine utskjæringene tjener også som et vitnesbyrd på Asurbanipals store anseelse for de visuelle kunstartene, men kommuniserte også en viktig beskjed som var ment å bli gitt videre til etterslekten.[29]

Asurbanipals død og slutten på det assyriske rike rediger

Asurbanipal døde en gang rundt 627 f.Kr. Dokumentasjonen for de siste årene av hans styre er knappe. Det siste vitnemålet på hans styre er for hans 38. år, i 631 f.Kr., men i henhold til senere kilder styrte han i 42 år, til 627 f.Kr.[30] Det siste tiåret av hans kongedømme var Assyria relativt fredelig, men landet sto åpenbart overfor en alvorlig nedgang.

Hva som enn var grunnen brøt det ut en farlig maktkamp etter Asurbanipals død. Utfordrerne omfattet Asuretelillani, dennes bror Sinsharisjkun, hærføreren Sin-sumu-lisur, og til sist den nye kongen av Babylonia, Nabopolassar. Hvem som gikk av med seieren i denne maktkampen er ikke klart; imidlertid førte den indre striden til at å svekke Assyria i en slik grad at det ble ødelagt.

Assyrias fiender raserte byene Assur og Nineve i 612 f.Kr., kun femten år etter Asurbanipals død. Den endelige ødeleggelsen var så fullstendig at da den greske historikeren Xenofon og hans hær av leiesoldater reiste forbi lokaliseringen av Ninive i 401 f.Kr. var de ikke klar over hva som var der. Lukian, en assyrisk forfatter som skrev på gresk på slutten av 200-tallet f.Kr. kunne fortelle at «Ninive er så fullstendig ødelagt at det ikke lenge er mulig å vite hvor det en gang sto. Det finnes ikke et spor igjen av det.» [31] Men takket være Asurbanipals bibliotek har fortiden likevel gitt sitt vitnesbyrd til framtiden på tross av Assyrias fienders iherdige innsats på å utslette den.

Skulptøren Fred Parhad (1934–) skapte en større enn legemsstor statue av Asurbanipal, basert på assyriske relieffer, som ble plassert på gaten ved rådhuset i San Francisco i 1988.[32][33] Statuen viser Asurbanipal i en kort tunika som holder en løveunge i høyre armhule. Figuren står på en sementsokkel med bronseplakett og rosetter.

Referanser rediger

  1. ^ Bienkowski, Piotr & Millard, Alan red. (2000): Dictionary of the Ancient Near East, University of Pennsylvania Press, 1. utg. s. 36
  2. ^ a b Disse er datoer i henhold til Den assyriske kongeliste (engelsk tekst)
  3. ^ Luckenbill, D.D. Ancient Records of Assyria and Babylonia II. s. 314. 
  4. ^ Nettbibelen: Esras bok 4:10
  5. ^ Marcus Junianus Justinus: Epitome of the Philippic History of Pompeius Trogus, Corpus Scriptorum Lationorum. Sitat: «His successors too, following his example, gave answers to their people through their ministers. The Assyrians, who were afterwards called Syrians, held their empire thirteen hundred years. The last king that reigned over them was Sardanapalus, a man more effeminate than a woman.»
  6. ^ a b c Northen Magill, Frank; Christina J. Moose, Alison Aves, Taylor & Francis (1998): Dictionary of World Biography: The ancient world. s. 141–142.
  7. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 19:37
  8. ^ Grayson, Kirk A. (Høsten 1987): «Akkadian Treaties of Seventh Century BC» i: Journal of Cuneiform Studies 39 (2): s. 130.: «...Esarhaddon imposes oaths to respect the right to succession of his two sons upon various peoples: the Medes in the Vassal Treaties and probably the people of Sippar in Text 3.» Norsk oversettelse: «Asarhaddon påla ed om å respektere retten til tronetterfølgelse for hans to sønner på ulike folk, mederne i Vasallavtalen og antagelig av folket i Sippar i Tekst 3».
  9. ^ Luckenbill, D.D. (1926): Ancient Records of Assyria and Babylonia, 2. s. 314.
  10. ^ «Twenty Sixth Dynasty of Egypt»
  11. ^ Roaf, M. (2004.): Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East, Facts on File, s. 190–191.
  12. ^ Frame, Grant (1992). Babylonia 689-627 B.C.: A political History. Publications de l'Instute historique et archéologique néerlandais de Stamboui 69. Leiden: Nederlands Instutuut voor het Babije Oosten. XXXV, 358, s. 104.
  13. ^ Ulaya eller Ulai er navnet i henhold til assyriske kilder, elven i dag er identifisert med enten Karkheh eller Karun.
  14. ^ Banipal, Cem (1986): The War of Banipalian. Çankaya: Bilkentftp Press. s. 31–52.
  15. ^ Frame, G. (1992): Babylonia 689-627 B.C., s. 118–124.
  16. ^ Frame, G. (1992): Babylonia 689-627 B.C., s. 131–141.
  17. ^ Oates, J. (2003): Babylon. s. 123.
  18. ^ Cylinder A, Column I, linjene 31-33, i: Smith, George (1871): History of Assurbanipal, Translated from the Cuneiform Inscriptions. London: Harrison and Sons, s. 6
  19. ^ Denne oversettelsen er gjort etter Kriwaczek, Paul (2012): Babylon. Mesopotamia and the Birth of Civilisation, Atlantic Books, London, s. 250
  20. ^ a b c Kriwaczek, Paul (2012): Babylon, s. 251
  21. ^ Roaf, M. (2004): Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East, s. 191.
  22. ^ «The Library of Ashurbanipal», British Museum
  23. ^ «Epic of Creation» i Dalley, Stephanie (1989): Myths from Mesopotamia, Oxford, s. 233-281
  24. ^ Gilgamesj, han som så alt, 2008, oversatt av Per Seyersted, Cappelen forlag, ISBN 978-82-02-28188-5
  25. ^ Kriwaczek, Paul (2012): Babylon, s. 248
  26. ^ Kriwaczek, Paul (2012): Babylon, s. 249-250
  27. ^ Van De Mieroop, Marc (2007): A History of the Ancient Near East ca. 3000-323 BC. Oxford: Blackwell Publishing. s. 263.
  28. ^ «Assyria: Lion Hunt (Room 10a)», British Museum.
  29. ^ «'Garden Party' relief from the North Palace of Ashurbanipal (Room S)». British Museum.
  30. ^ Harraninskripsjonen og Uruks kongeliste
  31. ^ Kriwaczek, Paul (2012): Babylon, s. 255
  32. ^ Smithsonian Art Inventories Catalog - Ashurbanipal, (sculpture)
  33. ^ «Ashurbanipal Statue at the Main San Francisco Library in San Francisco». Arkivert fra originalen 26. februar 2012. Besøkt 6. oktober 2012. 

Litteratur rediger

  • Barnett, R.D. (1976): Sculptures from the North Palace of Ashurbanipal at Nineveh (668-627). London: British Museum.
  • Grayson, A.K. (1980): «The Chronology of the Reign of Ashurbanipal» i: Zeitschrift für Assyriologie 70, s. 227–245.
  • Luckenbill, Daniel David (1926): Ancient Records of Assyria and Babylonia: From Sargon to the End. 2. Chicago: University of Chicago Press.
  • Kriwaczek, Paul (2012): Babylon. Mesopotamia and the Birth of Civilisation, Atlantic Books, London, ISBN 9781848871571
  • Oates, J. (1965): «Assyrian Chronology, 631-612 B.C.» i: Iraq 27, s. 135–159.
  • Olmstead, A.T. (1923): History of Assyria. New York: Scribner.
  • Russell, John Malcolm (1991): Sennacherib's Palace without Rival at Nineveh. Chicago: University of Chicago Press.

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Asarhaddon  		Konge av Assyria
 Etterfølger:
 Asuretelillani 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Asurbanipal&oldid=23466677»