Armando Diaz (født 5. desember 1861 i Napoli i De begge Sicilier, død 29. februar 1928 i Roma) var en italiensk hertug, general og forsvarsminister.

Armando Diaz
Armando Diaz
FødtArmando Vittorio Antonio Giovanni Nicola Diaz
5. des. 1861[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Italias flagg Napoli, Kongedømmet Italia
Død29. feb. 1928[1][5][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Italias flagg Roma Italia
BeskjeftigelseMilitært personell, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Kongeriket Italias forsvarsminister (1922–1924) Rediger på Wikidata
Partipartiløs
NasjonalitetKongedømmet Italia
GravlagtSanta Maria degli Angeli e dei Martiri
UtmerkelserMedaljen for militær tapperhet i sølv
Duca della Vittoria
Maresciallo d'Italia
Representert i Liberty Memorial i USA
TroskapItalias flagg Kongedømmet Italia
VåpenartRegio Esercito
Tjenestetid18801924
Militær gradGeneral
EnhetEsercito Italiano Regio Esercito
Deltok iDen italiensk-tyrkiske krig
Første verdenskrig
*Den italienske fronten
Våpenskjold
Armando Diazʼ våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Armando Diaz hadde italiensk bakgrunn med noen fjerne spanske røtter sannsynligvis fra tiden da Napoli var under Aragons krone. Han var sønn av marineoffiseren Lodovico Diaz og hans hustru Irene Cecconi,[6] som var av lavadelen. Før Armando var ett år gammel var Italias samling nesten fullført med blant annet Napolis innlemmelse. I 1870 var samlingen fullendt.

Tidlig karriere

rediger

Diaz begynte sin militære karrière som elev ved militærakademiet i Torino, hvor han ble utdannet som artillerioffiser. Under den italiensk-tyrkiske krig tjenestegjorde han som oberst og sjef for 93. infanteri, og ble utnevnt til generalmajor i 1914.

Første verdenskrig

rediger

Ved utbruddet av første verdenskrig ble han utnevnt til overkommandoens operative avdeling og underlagt general Luigi Cadorna. Han ble utnevnt til to-stjernes general i juni 1916 og ble gitt kommandoen over 49. divisjon og senere 23. armekorps.

Ved den italienske fronten ble sentralmaktenes Caporetto-offensiv i oktober en katastrofe for italienerne og 8. november ble han utnevnt til Cadornas etterfølger som leder for generalstaben. Etter å ha stabilisert fronten langs Piave-elven, reorganiserte han restene av den italienske hæren og la opp motstanden på Monte Grappa og forsvaret langs Piave-elven. Diaz gjennomførte store reformer og bedret forholdene for soldatene med bedre rasjoner, lønn og permisjonsordninger, samt gratis livsforsikringer. Videre fikk Diaz produsert mer artilleri, herunder 3 500 nye kanoner og stablet 25 nye divisjoner på beina. I 1918 ledet han de italienske styrkene under den store motoffensiven og til den avgjørende seieren i slaget ved Vittorio Veneto.

 
Relieffene i Liberty Memorial

Diaz var tilstede 1. november 1921 da grunnsteinen ble lagt ned i det såkalte Liberty Memorial i Kansas City i Missouri i USA. Sammen med Diaz var også generalløytnant baron Jacques fra Belgia, admiral David Beatty fra Storbritannia, feltmarskalk Ferdinand Foch fra Frankrike og den amerikanske generalen John J. Pershing. Blant talerne var den amerikanske visepresidenten Calvin Coolidge. I 1935 ble relieffer av Jacques, Foch, Diaz og Pershing lagt til minnestedet av kunsternen Walker Hancock.

Etter første verdenskrig ble Diaz senator og i 1921 ble han tildelt adelstittelen Duca della Vittoria («seierens hertug»). Benito Mussolini utnevnte ham til forsvarsminister i 1922 og han ble utnevnt til feltmarskalk.

Da han ble pensjonert i 1925 ble han gitt ærestittelen Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia).

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Armando-Diaz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Antenati, www.antenati.san.beniculturali.it, besøkt 29. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14950[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Antenati, www.antenati.san.beniculturali.it, besøkt 29. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Irene Cecconi Arkivert 26. november 2015 hos Wayback Machine. Arkivert 2015-11-26 hos Wayback Machine

Eksterne lenker

rediger