Annibale Bugnini

Annibale Bugnini
Bugnini col.jpg
Født14. juni 1912[1]Rediger på Wikidata
UmbriaRediger på Wikidata
Død3. juli 1982[1]Rediger på Wikidata (70 år)
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1936–)[2], skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461982), Kongedømmet Italia (19121946)Rediger på Wikidata

Annibale Bugnini (født 14. juni 1912 i Civitella del Lago i Umbria i Italia, død 3. juli 1982 i Roma) var en italiensk katolsk ordensgeistlig som var medlem av Misjonskongregasjonen (C.M., kalt lasaristene eller vincentinerne).

Liv og virkeRediger

Bugnini ble presteviet den 26. juli 1936. Fra 1946 var han en redaktør for det liturgiske tidsskrift Ephemerides liturgicae og var fra 1948 til 1960 sekretær for den kommisjon som pave Pius XII hadde nedsatt for en generalreform av kirkens liturgi. I 1957 ble han professor for liturgi ved Lateranuniversitet og fra 1959 til 1962 var han sekretær for den liturgiske forberedelseskommisjon forut for Annet vatikankonsil. Bugnini ble i 1964 sekretær for det råd som pave Paul VI nedsatte for liturgien (presidenter: Først kardinal Giacomo Lercaro, fra 1968 Benno Gut). Fra 1969 til 1975 var han sekretær og drivende kraft (Kardinalprefekt Gut døde i 1970, og etterfølgeren Arturo Tabera var i embede bare fra 1971 til 1973) i Kongregasjonen for Gudstjenesten, helt til den under kardinal James Robert Knox ble forent med kongregasjonen for sakramentene.[trenger referanse] Det var Consilium og denne etterfølgerorganisasjonen på kongregasjonsnivå som gjennomførte den liugireform som fulgte Annet vatikankonsil.

Bugnini fikk også motstandere, men nøt pavens gunst helt til reformene var på plass i 1975.[trenger referanse] Hans heftigste motstandere fant man innenfor tradisjonalistiske katolske kretser, som hevdet at han var en frimurer og at han hadde som mål å «ødelegge Kirken».[trenger referanse] Disse påstandene var så kraftige at Vatikanet fant å måtte dementere dem i sin avis L'Osservatore Romano (10. oktober 1976).[trenger referanse]

Den 6. januar 1972 ble Bugnini titulærerkebiskop og den 4. januar 1976 ble han utnevnt til apostolisk pro-nuntius i Iran. Den overraskende kombinasjon av gudstjeneste- og sakramentskongreasjonene sommeren og utnevnelsen av dens sekretær til en post utenfor Vatikanet ble av flere tolket som en følge av at Bugnini angivelig kunne være egenrådig.[trenger referanse]

I Iran engasjerte erkebiskop Bugnini seg med stor kraft, og ble av stor betydning for Vatikanet under den iranske revolusjon.[trenger referanse] Han forfattet også verket La Chiesa in Iran.

Den 3. juli 1982 døde Bugnini i en romersk klinikk.

Verk om liturgireformenRediger

  • La riforma liturgica 1948-1975. CLV-Ed. Liturgiche, Roma 1983 (oversatt til flere språk)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12185237c
  2. ^ bugnini