Annibale Bugnini
Annibale Bugnini (1912–1982) var en italiensk katolsk ordensgeistlig som var medlem av Misjonskongregasjonen (C.M., kalt lasaristene eller vincentinerne).
| Annibale Bugnini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. juni 1912[1][2] Umbria | ||
| Død | 3. juli 1982[1][2] (70 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest (1936–), skribent, liturgist | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1982) Kongedømmet Italia (1912–1946) | ||
Liv og virke
redigerPrest
redigerAnnibale Bugnini ble presteviet den 26. juli 1936 av erkebiskop Alcide Giuseppe Marina C.M., apostolisk delegat til Persia. Fra 1946 var han en redaktør for det liturgiske tidsskrift Ephemerides liturgicae og var fra 1948 til 1960 sekretær for den kommisjon som pave Pius XII hadde nedsatt for en generalreform av kirkens liturgi.
I 1957 ble han professor for liturgi ved Lateranuniversitetet og fra 1959 til 1962 var han sekretær for den liturgiske forberedelseskommisjon forut for Annet vatikankonsil. Bugnini ble i 1964 sekretær for det råd som pave Paul VI nedsatte for liturgien (presidenter: Først kardinal Giacomo Lercaro, fra 1968 Benno Gut). Fra 1969 til 1975 var han sekretær og drivende kraft (Kardinalprefekt Gut døde i 1970, og etterfølgeren Arturo Tabera var i embede bare fra 1971 til 1973) i Kongregasjonen for Gudstjenesten, helt til den under kardinal James Robert Knox ble forent med kongregasjonen for sakramentene. Det var Consilium og denne etterfølgerorganisasjonen på kongregasjonsnivå som gjennomførte den litugireform som fulgte Annet vatikankonsil.
Bugnini fikk også motstandere, men nøt pavens gunst helt til reformene var på plass i 1975. Hans heftigste motstandere fant man innenfor tradisjonalistiske katolske kretser, som hevdet at han var en frimurer og at han hadde som mål å «ødelegge Kirken».Disse påstandene var så kraftige at Vatikanet fant å måtte dementere dem i sin avis L'Osservatore Romano (10. oktober 1976).[trenger referanse]
Titulærbiskop
redigerDen 6. januar 1972 ble Bugnini utnevnt til titulærerkebiskop av Diocletiana av Paul VI. Paven selv bispeviet ham den 13. februar; medkonsekrerende vat kardinal Bernardus Johannes Alfrink, erkebiskop av Utrecht, og kardinal William John Conway, erkebiskop av Armagh.
Apostolisk nuntius til Iran
redigerDen 4. januar 1976 ble han utnevnt til apostolisk pro-nuntius i Iran. Den overraskende kombinasjon av gudstjeneste- og sakramentskongregasjonene sommeren og utnevnelsen av dens sekretær til en post utenfor Vatikanet ble av flere tolket som en følge av at Bugnini angivelig kunne være egenrådig. Mer detaljert: Kongregasjonen for gudstjenesten var nokså fersk (opprettet i 1969). Kardinalprefekt James Robert Knox, som tidvis var blitt forbigått siden januar 1974, og Troslærekongregasjonen under kardinal Franjo Šeper, ønsket å godta mer av den slags.
I Iran engasjerte erkebiskop Bugnini seg med stor kraft, og ble av stor betydning for Pavestolen under den iranske revolusjon.[trenger referanse] Han forfattet også verket La Chiesa in Iran. I 1979 dorsøkte erkebiskop Bugnini i Pavens navn - men uten hell - sikre løslatelse av de amerikanske gisler som ble holdt fanget i en okkuperte amerikanske ambassade av tilhenger av ayatollah Ruhollah Khomeini. Han møtte Khomeini for å overbringe pave Johannes Paul IIs oppfordring til løslatelse av gislene.[3]
Den 3. juli 1982 døde erkebiskop Bugnini i en romersk klinikk.
Verk om liturgireformen
rediger- La riforma liturgica 1948-1975. CLV-Ed. Liturgiche, Roma 1983 (oversatt til flere språk)
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Pave Pius XII (1835-1958) *1917
- Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884-1972) *1937
- Pave Paul VI (1897-1978) *1954
- Erkebiskop Annibale Bugnini (1912-1982) *1972[4]
Referanser
rediger- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 630, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12185237c, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Ayatollah Gets a Plea From Pope on Hostages». The New York Times. 10. november 1979.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bugnini, lest 29. november 2021