Stålorm

Stålorm, også kalt sleva og sleve eller stavik, er en beinløs øgle. Den er den eneste norske representanten for gruppen stålormer.

Stålorm
Stålorm hunn.
Nomenklatur
Anguis fragilis Linnaeus, 1758
Populærnavn
stålorm, kopperøgle, sleve
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Krypdyr
Orden		Skjellkrypdyr
Familie		stålormer
Økologi
Habitat:		skog
Utbredelse:		Europa, Lilleasia, Transkaukasia, Iran

Nærbilde av stålorm.

Utseende og levevis

Stålormen blir opptil 40 - 46 cm lang, og er stålgrå eller kobberbrun. Fordi den har beinplater i huden under skjellene, er den stiv i bevegelsene. Hannen er som regel ensfarget grå, mens hunnene er lysebrune eller kobberfarget med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen. Ungenes utseende ligner hunnen, men med lysere, gullaktig grunnfarge. En sjelden gang kan en se eksemplarer med blå flekker, helst hos hanner i paringstida på forsommeren. Det vitenskapelige navnet kommer av at stålormen, i likhet med firfisla, kan slippe fra seg halen om en fiende angriper (autotomi).

Arten er mest aktiv i skumringen og demringen, ettersom de viktigste byttedyrene er snegler og meitemark. Om dagen gjemmer den seg under steiner og trestammer, men kan komme fram i regnvær. I Norge kommer den ofte ut i solskinn, på veier eller åpne glenner i skogen for å utnytte solvarmen. Den har en todelt tunge, og et velutviklet Jacobsons organ, så luktesansen er viktig når stålormen skal finne bytte. Selv blir den jaktet på av blant annet rovfugler, kråke, skjære, piggsvin og grevling. Den er et viktig byttedyr for slettsnoken.

Stålormen trives best i løv- og blandingsskog med fuktig mark, men kan også treffes i kulturlandskap, så lenge det er nok fuktighet og tett vegetasjon. På samme måte som firfisle er den ikke eggleggende. Den er ovovivipar og ruger ut eggene i kroppen. Ungene blir født i august – september. Vinterstid ligger stålormen i dvale, og da kan en ofte finne mange individer samlet på et sted.

Dette dyret er helt ufarlig for mennesker.

I motsetning til slanger har stålormen øyelokk som kan åpnes og lukkes. Dessuten har den flere rad med skjell under buken, mens slanger har én rad, med unntak av arter med et akvatisk eller underjordisk levevis.

Utbredelse

Nominatunderarten Anguis fragilis fragilis finnes over store deler av Europa, og mangler bare lengst nord, i Irland og Sør-Spania, og på middelhavsøyene. I Sørøst-Europa, Lilleasia, Transkaukasia og Iran erstattes den av underarten A. f. colchica. Stålormene i Sør-Hellas (Peloponnes, Zakynthos og Kefallinia) ble tidligere ført til underarten A. f. peloponnesiacus, men regnes nå som en egen art, Anguis cephalonnica.

I Norge er stålormen vanlig på Øst-, og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Nordgrensen er dårlig kjent. Ifølge Artskart er nordgrensen ca på høyde med Sognefjorden. Artsobservasjoner har et utbredelseskart.

Eksterne lenker

• (en) stålorm i Encyclopedia of Life
• (en) stålorm i Global Biodiversity Information Facility
• (no) stålorm hos Artsdatabanken
• (sv) stålorm hos Dyntaxa
• (en) stålorm hos Fauna Europaea
• (en) stålorm hos Reptile Database
• (en) stålorm hos ITIS
• (en) stålorm hos NCBI
• (en) Kategori:Anguis fragilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Anguis fragilis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Anguis fragilis – detaljert informasjon på Wikispecies
• Norsk Zoologisk Forening: Stålorm Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine.
• The Reptile Database: Anguis fragilis
• Blindschleiche – Anguis fragilis (Linnaeus, 1758) Østerriksk side
• The Herpetological Conservation Trust: The Slow Worm